hvordan er deres partner der for dere når der har en tøff periode?

[Anonym bruker]

jeg lurer på dette da jeg føler mannen ikke er der for meg.

han liker ikke prate og klarer ikke sette ord på følser er det han sier.

 

kan dere fortelle om hvordan deres partner er??

[Anonym bruker]

Det høres ikke bra ut...! Min mann er nesten for støttende og skal heller gi en klem for mye enn for lite. Og det kan bli litt heftig for meg... Men han er så absolutt der for meg og er støttende.

 

Jeg var samboer med en mann for noen år siden som var fullstendig motsatt. Jeg gikk gjennom en skikkelig tøff periode og han klarte å vinkle det til at HAN skulle ha det tøft fordi det jeg gikk gjennom minte han om noe han hadde vært gjennom i barndommen. Så jeg endte opp med å trøste han, og jeg fikk ingen støtte av han tilbake...

 

Snakk med partneren din og fortell han hva du føler!

[Anonym bruker]

Min er fullstendig ubrukelig. En unyttig, feig idiot som går rett i defensiven og har bare øye for seg selv.

Han synes synd på seg selv for at han har en kone som ikke er blid. Gjøre noe med det gjør han ikke.

 

Er alt fint er han super. Eller så super en sånn slask kan bli..

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Min er veldig støttende. Lytter til meg, og forsøker å finne løsninger. Noen ganger kan det bli litt for løsningsorientert for min del, for noen ganger trenger man bare noen som stryker en over ryggen og lyver fram noen "alt ordner seg nok skal du se", og ikke ørten tusen ulike løsninger, hehe...

 

Høres trist ut med mannen din, tror du bare må prøve å bli mer tydelig på at du trenger at han lytter om ikke annet.

[Anonym bruker]

Det høres ikke bra ut...! Min mann er nesten for støttende og skal heller gi en klem for mye enn for lite. Og det kan bli litt heftig for meg... Men han er så absolutt der for meg og er støttende.

 

Jeg var samboer med en mann for noen år siden som var fullstendig motsatt. Jeg gikk gjennom en skikkelig tøff periode og han klarte å vinkle det til at HAN skulle ha det tøft fordi det jeg gikk gjennom minte han om noe han hadde vært gjennom i barndommen. Så jeg endte opp med å trøste han, og jeg fikk ingen støtte av han tilbake...

 

Snakk med partneren din og fortell han hva du føler!

 

mannen min vet utrolig godt at jeg ikke har det bra. og han vet også at jeg har behov for støtte.

jeg kan sitte å fortelle om hvordan jeg har det. men føler han ikke er der. for han sier ikke noe til meg. bare sitter der.

har i det siste holdt ting for meg selv istede. nettopp for å slippe å føle at jeg forteller om mine problemer ut i det blå uten å få hjelp.

 

jeg vet ikke hvor mye jeg kan kreve av han heller. hadde jeg ikke hatt barn med han så hadde jeg flyttet.

sliter utrolig på meg at han ikke er der. gjør problemer litt verre.

jeg har mamma jeg kan prate med. men skulle ønske han jeg gifta meg med kunne hvert der.

[Anonym bruker]

Tja, hva skal jeg si. Da jeg hadde en kraftig depresjon følte jeg at han ikke var der nok for meg følelsesmessig. Samtidig vet jeg at hverdagen var svært slitsom for han også med en deprimert kone og en svært slitsom ettåring. Etterhvert orket han ikke å involvere seg noe særlig følelsesmessig fordi han trengte litt tid til å slappe av selv. Jeg syntes den gang det var fryktelig dårlig gjort, men jeg skjønner han jo også. Jeg skjønte det egentlig da også, men samidig så trengte jeg han så inderlig. Jeg skulle ihvertfall ønske at han hadde søkt opp litt kunnskap om depresjon slik at han kunne forstå meg bedre. Jeg skulle også ønske at han hadde forstått at jeg trengte mer tid alene uten ansvar for barnet vårt. Han kunne tatt initiativ til å få barnepass. Men, det var jo en vanskelig situasjon for han også, så jeg vet ikke hva jeg skal si nå i ettertid.... Også er det gjerne lettere å forstå hvis man har opplevd det samme selv. Ellers er han en fin og omsorgsfull mann:-)

[Gjest Heartbroken]

Han sier ikke så mye, men han hører på meg og viser omsorg ved praktiske ting - litt typisk mann, vil jeg tro

 

Men når babyen vår døde, var han klippen i livet mitt som klarte å holde meg oppe. Vi hadde, og har, stor respekt for hverandres måte å sørge på, men siden min måte å takle det på er å gråte mye, snakke mye og være åpen har det ofte blitt han som må løfte meg opp og pushe meg midt i sin egen sorg.

 

Han klarer å få meg til å smile uansett hvor mørk verden er.

 

Jeg er utrolig takknemlig for at han er min

[Anonym bruker]

Jeg har ingenting å klage på ved mannen min. Han er omtenksom, tålmodig, støttende og forståelsesfull. Vi kan snakke om alt, om jeg trenger det, og han avlaster med barn, husarbeid og annet så jeg kan få ro og hvile hvis jeg har det tungt.

Trenger sjeldent å be om det heller, han gjør det helt automatisk. Spør ofte om det er noe han kan gjøre for meg...

[Anonym bruker]

Mannen min støtter meg ved å avlaste meg. Jeg strir med mitt tidvis og får samtalehjelp med dette en annen plass, mannen min har funnet sin plass som støtte og hjelper meg å komme gjennom dagen. Ikke alle er like, det er ikke sagt at jeg kan stille opp og være det han trenger dersom han har det vanskelig - og heller ikke at han kan hjelpe meg når jeg har det vanskelig. Derfor får jeg samtaletimer hos legen min, og mannen min redder meg på sin måte på hjemmebane...

[håpefull<3]

samboeren min er ikke veldig glad i å snakk om følelser osv, han har vanskelig for å sette ord på følelsene sine. han sier han elsker meg, men der stopper følelsespraten men når babyen døde i magen i uke 31, og jeg var mildt sagt knust, så viste det seg at en bedre støtte skal jeg lete lenge etter. føler meg virkelig heldig som har en kjæreste som støtter meg når jeg trenger det, selv om det er litt 'ukomfortabelt' for hantil tider.

[Anonym bruker]

han er veldig trøstene. mye mer en jeg noen gang har opplevd hos noen. er jeg litt forkjølet tar han meg i armene sine og sier "stakkars jenta mi" og lager middag til meg og sånt. og sier jeg "jeg er ikke syk, dette går bra", så sier han "slutt og tull, det er lov og være syk, jeg skal passe på deg jeg".

 

men han er ikke så støttende med andre ting, ting jeg gjør. han er ikke den som sier "du burde gå for den masteren, det blir nok fint for deg". eller slikt.

[Anonym bruker]

Han har en utrolig evne til å klare å snu ting til det positive.

Selv når HAN har hatt det som verst.

Han var sykemeldt i nesten et år, jeg prøvde å støtte han så godt jeg kunne. Jeg var veldig redd for han, og det ble tøft for meg å holde fortet alene, samtidig som jeg hadde ny jobb med en fæl sjef. Det ble for mye for meg, så jeg møtte veggen... da hadde jeg gått i flere måneder og hatt det vanskelig selv, men ville ikke bry samboeren med det. Jeg vet det var flere ting han bekymret seg for, men når jeg også ble syk, hadde han da denne evnen til å berolige meg og var veldig positiv og overbeviste meg om at dette skulle vil klare. Det var ikke så gale som vi ville ha det til..

 

Jeg fikk verdens svarteste samvittighet, siden han satte sine problemer til side for å støtte meg, når det skulle vært omvendt hele veien.

 

Nei han er veldig støttende og utrolig god og ha:-)

[Anonym bruker]

Da min mor gikk bort, som har vært det tøffeste jeg har måtte gå igjennom selv, så hadde jeg ikke klart meg uten mannen min. Jeg var også gravid og livredd for i det hele tatt være lei meg da jeg var sikker på at dette kunne skade babyen. Jeg er nok ikke av den typen som vil snakke inn og ut om alt. Og det er ikke mannen min heller. For meg så var det den uendelige støtten og tryggheten om at hvis jeg ville prate, så var han der, eller hvis jeg trengte en klem så merket han det før jeg rakk å si noe. Det var som regel på kvelden og natten jeg lot meg selv slippe løs følelsene, og bare det at han lå bak meg i sengen og holdt rundt meg mens jeg fikk gråte ut, var nok! Det krevde ikke mange ord, men den tryggheten med å vite at hvis jeg ville, så var han der.

 

Jeg tror mange menn er sånn, som ikke liker å snakke om følelser. Min er ihvertfall litt sånn, og stenger seg selv ofte litt inne hvis noe plager han. Vi har begge mistet noen nærme, og vår måte å vise støtte har rett og slett handlet om å gi klemmer, og bare mye kjærlighet uten mange ord og samtaler.

[*Yuna*]

Ikke i det hele tatt vil jeg si.. Desverre! Han er en flott mann ellers, men jeg kunne ønske han var klippen min. Jeg hadde alvorlig fødselsdepesjon og han gjorde ingenting for og hjelpe meg ( han tok babyen osv altså) men jeg trengte hjelp med meg selv.

Når jeg ser tilbake på det var det ganske alvorlig, men heldigvis kom jeg ut av det på egenhånd.

 

Har jeg problemer nå så holder jeg de for meg selv. Så slipper jeg og bli skuffet over null støtte.

[Anonym bruker]

Har hatt en 5 år lang tøff periode bak meg både helsemessig og psykisk. Det er ikke så mange ord å få ut av ham egentlig, men han har stått på og gjort alt mulig mens det har pågått.

[Anonym bruker]

Han er støttende i den forstand at han ikke forventer så mye av meg, og blir sjelden sur på meg (selv om jeg er hjemmeværende på hans regning og verken har vasket hjem eller laget middag, eller om jeg har kommet til å gjøre noe litt dumt). Han støtter meg i å gjøre det jeg ønsker med livet mitt så lenge det går an for oss som familie. Han er også støttende på en god måte slik at han ikke føler han trenger å finne noen løsning på problemet (for det er jo litt slitsomt! ikke alt kan "fikses"), men kan bare holde rundt meg. Jeg er ikke av den pratsomme typen selv, og det er heller ikke han, men han spør meg når jeg har det vanskelig om jeg vil prate, og vil jeg ikke det så godtar han det. Det eneste jeg kan si er at han ikke helt tar meg på alvor. Da jeg har foreslått at jeg trenger behandling osv og om det er normalt med depresjoner osv så feier han det bare vekk som om det ikke skulle vært noen ting.