Ganske forvirra angående barnefar..

[Ifadrops]

Heisann. Jeg har havnet i en litt kinkig situasjon jeg.. Ok, here it goes.

 

Jeg hadde en sengevenn i 6 år som jeg var veldig god kompis med fra før av. Under den tiden der så fikk han seg en kjæreste, men så dum som jeg var så fortsatte jeg å henge med han på kveldstid.

 

Etter nyttår nå så følte jeg meg i ganske dårlig form, og venninna mi tvang meg til å ta en graviditetstest, og den viste da seg og være positiv. Så dro jeg til sykehuset for å sjekke hvor langt jeg var på vei, og det viste seg at jeg var faktisk så mye som 12 ( !!) uker på vei. Snakka med barnefaren, og han virka både forvirra og glad. Så sa han at han skulle si det til dama si, og at han skulle være med å ta vare på ungen vår.

 

Som jeg sa til han så var jeg ikke interressert i at vi skulle bli sammen fordi jeg følte det ble på feil grunnlag. Nå er jeg 5 måneder på vei, og han kommer innom om kveldene for å få sitt.. Men jeg klarer ikke mere. Han har ikke sagt noe til dama si, han har ikke sagt noe til familien sin, og som han selv sier så vet han ikke hva han skal gjøre med situasjonen her før han har prata med dama si. Jeg er fullt klar over hva folk her tenker med at " Herregud, bare dropp kisen der " osv.. Men siden vi har holdt på såpass lenge så blir man jo glade i hverandre, og jeg prøver ALT jeg klarer for å si nei til han å sånn! Men han er så sinnsykt flink til å snakke meg rundt. Og da ligger jeg der da, mens han stryker meg på magen og er enda mere forvirra enn før!

 

Jeg er så glad for at jeg får en liten sønn! Men blir så lei meg, for barnefaren bryr seg ikke om han virker det som.. Og det er så trist fordi den lille gutten min fortjener ikke å komme til verden med en barnefar som seriøst bare tenker på seg selv. Han har ikke sagt noe til familien sin, så de vet jo ikke at de får et barnebarn. Og jeg vil at sønnen min hvertfall skal få muligheten til å bli kjent med de og med farssiden. Men jeg lurer på hvordan jeg skal få det til når han ikke TøRR å si noe til noen om det.

 

Jeg føler at jeg ikke kan kontakte familien hans og fortelle det, fordi jeg kjenner de ikke. + at jeg synes så synd på dama hans.. Jeg vet at jeg var med og fucka opp dette, og at jeg skulle ha tenkt på henne før. Men helt ærlig så ble det ikke slik.. Det er først Nå jeg tenker på henne Hun fortjente ikke dette! Og jeg angrer så mye på at jeg var med og såra henne. Hun vet det jo ikke enda, men hun kommer jo til å finne det ut en eller annen gang. Jeg vet det at det er ikke bare meg han har vært utro med, men det er meg han har hatt det lengste forholdet med. 6 år liksom..

 

Nei, det jeg lurer på med alt dette er " Skal JEG si ifra til familien hans? Skal jeg si ifra til dama hans? " Jeg føler jeg er altfor snill mot han i alt dette.

 

Jeg har ikke spurt han om han kan hjelpe til med å betale babyutstyr, jeg unnskylder han alltid ovenfor vennene våre, han kommer med de dårligste unnskyldningene til å ikke være med på ditten og datten med hensyn til sønnen vår.Og jeg lar han slippe unna. Jeg er altfor dumsnill.

 

Jeg føler ikke at jeg er naiv, men jeg virker veldig naiv. jeg vet at han tror han bare kan tvinne meg rundt, og jeg vet at han ikke viser noen interesse overfor sønnen vår, men jeg har allikevel et lite " håp " om at han endelig finner ut hva han vil. Og at sønnen min får mulighet til å vokse opp med en farsfigur rundt seg. Han har lovt meg gode ord og at dette blir positivt, men jeg har gitt opp.

 

Folka rundt meg stresser meg med at jeg må kutte han ut, og at han bare tenker på seg selv. Men ALLIKEVEL liksom.. Jeg klarer bare ikke å være streng mot han. Han er forresten 30 år, og jeg er 25.

 

Ble litt lang melding dette.. Men jeg bare lurer fælt på om det er noen som kanskje har vært i samme situasjon eller en lignende en. Og om det er jeg som må kontakte familien hans osv..

 

Og som sagt så vet jeg at dette var forferdelig dårlig gjort overfor dama hans. Men desverre så kan jeg ikke snu tiden..

[holaho]

Vet ikke hva jeg skal si, for en klemme!

Men et forslag: Kutt ham ut, si han må ordne opp med kjæresten sin, og se hvordan det utvikler seg. Det er uansett en stor sjanse for at han før eller siden involverer seg i gutten deres liv, tenker jeg. Men han kan jo ikke fortsette slik, og du lar han jo få i pose og sekk. Om dere kan bli et par er jo uvisst, men får jo håpe dere får til en ordning som er bra for barnet deres. Og at dama hans får "slippe fri" så fort som mulig.

Lykke til!

[Scarlette]

Jeg tror han sniker seg unna "problemet". Det er jo vanskelig å si dette til familien og venner, og jeg tror han unngår hele situasjonen..

 

Så kanskje du skal presse han litt, og om du har gitt han sjangsen til å forklare og han ikke gjør noe så ville jeg ha fortalt det.

 

Det er noe med å starte det nye livet uten bekymringer og plager.

 

Masse lykke til. Men som sagt, babyen kommer, og viktig for deg å barnet å sette grenser og hvilkår for hvordan dere vil ha det fremover.

[Ifadrops]

Takk for svar Jeg VET hva som er det beste å gjøre, men jeg vil bare ikke være slem mot han og presse han til ting. Men jeg blir bare så sykt forvirret av han. Og jeg vet at han bare prøver å lure seg unna, men skjønner ikke hvordan han tenker.

 

Jeg vet at når barnefaren var baby så sneik faren hans seg bort fra alt, og tok ikke kontakt før barnefaren var ferdig med bleier. Og barnefaren sliter mye med akkurat det. Men nå ender det kanskje opp med at han gjør AKKURAT det samme selv mot sin egen sønn. Og jeg nekter at sønnen min skal slite på grunn av at barnefaren er en tosk.

 

Jeg får bare ikke til å kutte han ut. For når vi er sammen så er det veldig koselig, men ellers så svarer han nesten ikke på meldinger å sånn.

 

Og i tillegg til alle disse hormonene som går så føler jeg meg enda mere hjelpeløs.. Jeg må bare prøve å kutte han ut.. Eller hvertfall fortelle han at det er slutt mellom oss til han har fortalt det til dama si. Men jeg kommer til å føle meg sååååå ensom.. Er jo vant med å være med han. :/

[kaklemor]

Vel...

 

Jeg synes du skal våkne opp av din lille boble jeg og faktisk se hva som er situasjonen akkurat Nå.

 

Du er gravid, med en du har drevet på med i 6 år. Han har hatt dame så og i hele veien og du har da vært dame nr 2 for han. Da burde du visst fra første stund at han ikke vil ha deg til noe annet enn; SEX.

 

Harde ord ja, men du trenger nok og høre dette virker det som.

 

Om noen mnd kommer det en velskapt baby ut, og for gutten sin skyld bør du vokse opp..!

[Ifadrops]

Jeg er fullt klar over dette. Og jeg prøver å prøver alt jeg klarer for å gi sønnen min det beste. Og jeg synes faktisk at jeg prøver å vokse opp og ta ting seriøst. Med tanke på sønnen min så er jeg veldig seriøs. Det er derfor jeg innrømmer mine feil, og spørr andre folk om råd nå. Jeg kan ikke holde på sånn som jeg har gjort. Derfor trenger jeg råd.

 

Jeg lever ikke i en liten boble, for jeg vet hvordan situasjonen er. Jeg har aldri vært forelsket i han, men han har vært det i meg. Vi har vært gode venner siden jeg var 13, og vi begynte å ligge sammen når jeg var 18 og da lå mamma og var syk. Der og da så var det en mager trøst å ha han nær, og etter mamma døde så ga han ikke slipp på meg. Tro meg, jeg prøvde å prøvde å ha et nytt liv. Jeg trakk meg unna, men han klarte å smiske seg innpå meg igjen. Sånn har det vært hele tide . Men nå går det ikke an noe mere, nettopp på grunn av sønnen min. Derfor trenger jeg tips.

[Scarlette]

Du kan få tips, men alt i alt er det opp til deg å sette grenser for deg selv og sønnen din. Du som må ta første steg tydligvis, for BF gjør det jo ikke.

 

Så du kan nok gå å håpe på ditt og datt, men klokken tikker, og plutselig har du en liten gutt å ta deg av. Så like greit å finne ut av det kjapt.

 

Har du snakket med BF om dette i det hele tatt??

[Ifadrops]

Ja, jeg har snakket masse med han. Men som han selv sier så vet han ikke noe før han selv har prata med dama si.

 

Men jeg må bare stenge han ute i kulden, så kanskje han begynner å tenke litt mer på sønnen sin. Alle vennene jeg har er også venner med han, for vi er en ganske sammensveiset gjeng. Men de har prøvd å snakket til han, men han stenger de ute.

 

Det er han som kommer til å sitte igjen med dårlig samvittighet, mens jeg kommer til å sitte igjen med en helt utrolig flott gave!

 

Nei, jeg må bare ta tak.. Tiden går fort. Jeg har ikke kontakta han på snart ei uke nå, så jeg føler jeg er på vei. Men gruer meg til jeg plutselig får en telefon fra han der han spørr om han kan få komme. Men jeg må bare si til han at han ikke får komme noen plass ( ) før han har prata med de som er rundt han.

 

Men jeg tror ikke han kommer til å si noe som helst. Så jeg skal si ifra til han at han har så så lang tid på seg til å fortelle det. Ellers gjør jeg det.

 

Jeg kommer aldri til å si til gutten min at pappa ikke ville ha han.. Men jeg kommer til å prøve å si noe som at " pappa var ikke klar til å bli pappa når vi fikk deg." eller noe. Jeg bare vil ikke at hjertet til gutten min skal knuses på grunn av at jeg var naiv, og at barnefaren tydeligvis ikke var voksen nok til å stå for ting. Men nå kommer ungen om cirka 4 måneder, og jeg vet det at om barnefaren ikke er involvert, så skal sønnen min få den beste oppveksten! Heldigvis så har jeg 5 søsken. 4 brødre og ei søster, og faren min er veldig tilstede. Så det skal gå greit Men om barnefaren er involvert så får ungen min alt dette og i tillegg en far som er på sidelinja.

 

Nei, dette skal gå bra, Jeg føler meg bare litt " låst " i situasjonen. Men som sagt, alt er opp til meg, og hva jeg selv gjør det til.

[holaho]

Jeg synes veldig synd på deg, men det er faktisk du som Må ta tak i dette. Du skriver at du vil ha råd, men samtidig at du selv vet hva som er det rette å gjøre men at du ikke klarer å gjøre det. Ingen av oss som svarer deg kan gjøre noe, og barnefaren ser ikke ut til å forandre noe av seg selv. Det er opp til deg.

Lykke til!

Jeg tror det er store muligheter for at dette kan få en god slutt, om du klarer å ta ansvar.

[Ifadrops]

Ja, jeg vet hva som bør gjøres. Er jo glad i kisen også liksom. Men sønnen min betyr aller mest!

 

Ja, dette er nok ikke en ideel situasjon å være i, men jeg har klart å rote meg opp i dette selv.. Trodde ikke at det første svangerskapet mitt skulle være i en sånn trist situasjon, men jeg kan ikke legge skylda på noen andre enn meg selv og barnefaren. Jeg står hvertfall for ting jeg har gjort, i motsetning til han..

 

Ja, dette ordner seg etterhvert Det er bare så mye rot akkurat nå.

[monson]

Jeg er mere eller mindre i samme situasjon som deg det vill si:

 

Jeg har nylig blitt gravid med kompisen min som har dame. Jeg har derimot mulighet til å ta abort, men er ikke sikker på om det er det jeg skal gjøre..

 

Jeg forventer ikke og vill ikke bli sammen med han, om det ender opp med at han forteller det til dama si. Og vi har også holdt på i mange år, er vel kanskje 6år her også. Men jeg kjente han før han fikk kjæreste.

 

Er jo veldig synd på kjæresten hans. Men igjen det er ikke jeg som har vært utro, så det får ligge på hans kappe.

 

Jeg er heller ikke sikker på om han idet hele tatt kommer til å være der for babyen om jeg skal ha barnet...

 

Er en ganske frustrerende situasjon og havne i.. :-/

[Ifadrops]

Uff, ikke så bra situsjon nei.. Jeg kjente han i mange år før han også fikk dame, så ting ble rare ja.

 

Men det virker som om ting kanskje ordner seg for meg nå hvertfall.

Og det er ganske bra siden ungen min kommer om snart 3 måneder.

 

Lykke til videre!

[Ifadrops]

Men Chily, det jeg mener med at ting kanskje ordner seg for meg er fordi jeg har bestemt meg for at jeg kommer til å oppdra sønnen min alene, og at barnefaren har to valg. Enten stille opp som en mann, eller sitte med dårlig samvittighet resten av livet. Jeg kommer til å klare å oppdra sønnen min alene, men skal alltid være ærlig til han om hvem faren hans er. Slik at han kan ta kontakt når han vil. Det vet barnefaren også.

 

Han har enda ikke bestemt seg for hva han vil gjøre, men uansett hva utfallet blir så er det sønnen min sitt beste jeg alltid kommer til å tenke på. Så han kommer til å få det veldig fint uansett.

 

Så jeg håper du tenker på at det finnes en løsning, og at alenemødre oppdrar like flotte barn som de med barnefar involvert gjør Alt ordner seg Det gjorde det for meg, og nå gleder jeg meg masse til å få se og treffe den lille sønnen min som ligger og slår meg i magen

[monson]

Hehe, ja så bra Ja, håper det ordner seg her også. Men, jeg er ganske redd for å ende opp som alenemor jeg. Tror det kan være ganske slitsomt iallefall i starten. Og om den får kolikk..

 

Men, vi får se hvilket valg det blir.. Har ikke bestemt noe enda.

[Anonym bruker]

Håper det går bra når barnet er født og kanskje du har lært en lekse ang gutter med kjærester. Du sier over her at det er hans feil som har dame, men dette stemmer ikke. det skal to til for å danse tango og man er selv like medskyldig når man hele tiden har vist om dama.... Er vel lett å ikke se dette når man er ung. Har selv endel venninner som drev på med gifte menn kun fordi de selv ikke ønsket fast kjæreste. Nå da vi er blitt voksne og de selv er samboere med små barn sitter frykten i dem og de skjønner hva de har gjordt tidligere. Håper dere tar ansvar om ikke annet for deres barn som er helt uskyldig i dette. Finnes ikke noe rett svar å gi, da dere kan ende opp med å ødelegge en hel familie(om de er etablert med sine kjærester) samtidig bør nok kjærestene få vite hvilke kjærester de har....

[Frk.løvemams]

Til Ifadrops: Jeg går gjennom noe liknende akkurat nå. Sendte nettopp inn et innlegg for å få råd her for jeg føleler meg maktesløs.. Utenfra virker jeg på omverdnenen som en sterk og modig kvinne som går gjennom dette her- men sannheten er at jeg er livredd og forvirret angående følelser og forholdet videre til barnefar.

 

Hvordan går det med deg nå?

[Ifadrops]

Anonym:Jeg har aldri sagt at det var BARE hans skyld, jeg visste at han hadde dame, derfor så skrev jeg at jeg hadde dårlig samvittighet for hva jeg hadde vært med på. Litt for seint ute, men jeg innså det til slutt. Han er ikke gift, og har aldri vært det. Og jeg tar ansvar for alt jeg har gjort, så det er derfor jeg bestemte meg for å beholde barnet og oppdra det. Om du skal komme med en pekefinger så ser jeg helst at du LESER innlegget mitt skikkelig i og med at jeg har forklart alt ganske greit.

[Ifadrops]

Frk.Løvemams : Sender deg pm jeg