Hvordan spørre om detaljene rundt dødfødsel?

[Anonym bruker]

Hei, og kondolerer til alle dere som har mistet. Jeg har noen spørsmål som kanskje er litt rare, og kanskje er det for tidlig for dere å svare, men jeg setter pris på alle svar.

 

Saken er at mine foreldre opplevde en dødfødsel før jeg ble født. De ble gravide på nytt med meg bare en måned senere, og har aldri snakket om graviditeten eller fødselen til meg. Vi har hatt en grav å gå til, men det eneste forholdet jeg har til denne jenta er grava hennes, og det at vi alltid tente lys der på julaften og på bursdagen hennes da jeg var liten. Jeg vet at mamma og pappa fortsatt steller grava og tenner lys, men de har ikke involvert meg og lillebroren min annet enn de gangene det har vært naturlig at vi har vært med på kirkegården (f.eks. i forbindelse med at familien er samlet i kirken på julaften).

 

Jenta fikk aldri noe navn og nevnes egentlig aldri. Jeg vet dermed ingenting annet enn at det var ei jente, fødselsdatoen hennes og at foreldrene mine fikk en obduksjonsrapport.

 

Så til spørsmålene mine: tror dere foreldrene mine ikke snakker om det fordi det fortsatt er veldig sårt og vanskelig, eller fordi de gikk så fort videre? Tenker at det kan jo være at de opprettet en grav i tilfelle det ble deres eneste barn, men at sorgen forsvant fort siden det gikk bra med neste graviditet som de fant ut om bare to måneder senere?

 

Jeg lurer også på hvor langt de var kommet, og om de visste at barnet var dødt før det ble født.

 

I tillegg lurer jeg veldig på om det var noe genetisk/arvelig som forårsaket det, siden jeg håper å bli gravid snart selv. På grunn av dette føler jeg at jeg bør ta en prat med mamma om dette, men hvis det ikke er det, er det kanskje like greit å la det ligge? Dere har sikkert mange erfaringer med årsaker, så hva er egentlig sjansen for at det er noe arvelig?

 

Synes dere jeg skal spørre, og hvordan skal jeg bringe det på bane? Aner som sagt ikke om de ser på det som veldig tungt, om det ble fortrengt men kan slå hardt ut om jeg bringer det opp igjen, eller om de bare godtok det, fant ut hvorfor og gikk videre... Og hva synes dere, bør jeg gjøre det før jeg blir gravid selv, eller vente til det er offisielt at jeg er gravid? Og hvis jeg venter, tror dere hun vil ta det opp selv, eller vil hun være redd for å skremme meg med den triste historien?

 

Dette ble mange spørsmål, men blir veldig glad om noen har svar eller tanker rundt noen av dem i hvert fall!

[Anonym bruker]

Har selv også opplevd å miste en bror i en ulykke for noen år siden, men aldri opplevd å miste et ufødt barn. Etter bror min omkom har jeg lært mye om sorg, og våget å snakke med andre som har mistet noen av sine (enten døfødt eller på andre vis). Da jeg leste innlegget ditt fikk jeg noen tanker som jeg har lyst å dele med deg.

 

Det som mange opplever når de har mistet noen kjære er at "utenforstående" ikke vet hvordan de skal spørre om det som skjedde. Men ofte er det langt fra sårende å få spørsmålet "Hva skjedde egentlig med søsteren min" det er kanskje til og med forløsende.

 

Har selv en veninne som opplevde å miste sin ufødte sønn like før termin, bare to dager etter at jeg mistet broren min. Vi kjente ikke hverandre så godt da, men i de senere årene har vi fått barn på likt og jeg har spurt henne om hva som skjedde. Hun forteller villig. Andre bekjente som også har mistet sent i svangerskapet forteller om en spør.

 

Du skriver ikke hvordan ditt forhold til dine foreldre er. Men dersom du har et normalt til veldig nært forhold til din mor tenker jeg at det jo er mulig å fortelle at du av og til lurer på hva som skjedde med storesøsteren din. For når du lurer på om du har lyst å bli gravid så har du lyst å vite om det er noe som du ekstra bør følge med på. Vær ærlig, men ikke brå. Og ofte er det du som skal stille spørsmålene som synes det er vanskeligst. Men du må og godta dersom din mor ikke ønsker å snakke om.

 

Lykke til!

[VinterSol+2]

Spør du.

Savnet ble nok aldri mindre. Men de fikk jo andre ting å ta hensyn til, feks deg.

 

Vi fortalte ikke barna våre om vår dødfødte før nå til jul, når vi var innom med lys på gravplassen. Da sa vi det som det var, at før vi fikk prinsen, så fikk vi en annen gutt, og at dette var den første lillebroren til prinsessa. Men at han døde i magen, og ble lagt i grava etter at han var født.

 

Jeg kommer ikke til å snakke så mye med datteren min om det, med mindre hun ønsker å høre mer om det selv. Ikke fordi jeg ikke klarer prate om det, men fordi jeg har et ønske om å skåne henne. Hun var så liten da det skjedde, at det ikke er hennes sorg.

 

Men som dine foreldre har gjort, har de gjort det til en naturlig del av livet sitt, -og dermed også ditt. De har ikke forsøkt å skjule noe, og det har ikke jeg planer om heller. Jg ville sett det som en åoen dør; spør når hvis du er klar.

 

"mamma, hva skjedde med søsteren min, egentlig?"

 

Det er ærlig, ikke ladet osv. Spør åpne spørsmål, og m det du lurer på, men ikke legg følelser i deres munn.

 

 

 

Min mor mistet tvillinggutter før hun fikk meg. Jeg har vel visst om dem ganske lenge, men ike fra jeg jeg var bitteliten. Dette fordi den gangen det sjedde, var dette veldig tabu. Det var ikke noe man snakket om. Dette førte til at min mor, i en stresset periode senere i livet, gikk på en skikkelig smell, og trengte hjelp for å komme tilbake igjen.

 

Etter at jeg mistet selv, opplever jeg stadig at folk tar kokntakt med meg, for å fortelle om barna de har mistet. Enkelte kan ha mistet for så mye som 50år siden.

Smerten blir lettere å bære, men sorgen forsvinner aldri helt,

 

Derfor hedrer man de døde ved å snakke om dem. Og det opplever jeg at disse gamle damene, eller unge kvinnene, gjør når de tar kontakt med meg. Både hedrer min avdøde sønn, og sine egne.

 

Jeg tenker at din mor og far vil tenke likt. Kanskje syns de det er godt p snakke med deg om det.

 

 

Litt rotete dette, og mye skrivefeil pga ipadgreia. Håper det var forståelig for det

[Anonym bruker]

Mine foreldre mistet min for tidlig fødte eldre bror før jeg ble født. Mine foreldre har snakket litt om det, men ikke mye. De gangene jeg har spurt har jeg fått svar, men en gang sa mamma at hun ikke hadde lyst til å snakke om det. Han fikk aldri noen grav og de fikk aldri noen oppfølging.

 

Mitt råd er å spørre dem. De har hatt en grav å gå til og helt sikkert snakket mye seg imellom til og fra grava osv. De har sikkert ikke noe imot å fortelle og synes sikkert det er fint at noen spør.

 

I "gamle" dager var det ikke vanlig at folk snakket om slikt, selv om foreldrene kanskje hadde behov for det. Det er ikke så lenge siden (60-tallet) at foreldre ikke engang fikk lov å se det døfødte barnet og visste ikke engang kjønnet til barnet sitt. Nå er det støttegruper og du får være så mye du vil sammen med det døde barnet ditt etter fødselen. Heldigvis har ting endret seg. Dine foreldre er nok vant til at folk ikke snakker om denne babyen, selv om de helt sikkert har lyst og behov. Så spør, du får sikkert mye mer svar enn du tror!

[mommo2]

Hei.

Min datter utførte medisinsk og kirurgisk abort, uten å si dette til mamma..etter 3 mnd fikk hun veldig vondt i magen,Vi dro til legevakta,der hun ble oppfordret til å ta en graviditetstest..hun nektet, og sa at gravid kunne hun ihvertfall ikke være..det viste seg at det var hun.lillegutt hadde overlevd alle inngrep, og lå nå fostret tørt, fordi fostervannet hadde gått, ca 22 uker på vei..nå måtte vi søke abort nemda om hjelp, fordi abort var ulovlig,et dilemma for oss, hva gjør man??? kan han overleve?hva har medikamentene gjort med han? legen sa at det var 99% sjangse for at han skulle dø..vi valgte den tunge vei...hun fikk 2 tab og fikk beskjed om å komme tilbake neste dag.. det jeg ikke visste som mommo var at det var snakk om en fødsel??? inni mitt hodet trodde jeg at dette fostret var ødelagt fra før, pga medikamenter og kirurgi???..men nei, barnet var "friskt",og måtte fødes ut som en vanlig fødsel..han hadde fem fingre og fem tær og hadde likhetstrekk med mamma og pappa og mommo...min datter måtte gjennomgå en hel fødsel, og vi oppmuntret henne med pusteøvelse og det hele...sååå liten og snusk..men død da han ble født....jeg var med på fødselen og begravelsen, fulgte mitt eget barnebarn til graven..tanker i ettertid er tunge..en tøff start på livet..så brutalt og tøft, for to tenåringer..er det flere som har opplevd dette?.

[FSL]

Jeg ville spurt, er ikke så enkelt å bringe det på bane, men jeg tror moren din vil bli glad for å få dele det med deg. Jeg har selv mistet, i veldig ung alder, og har aldri turt å snakke om det, men hvis noen spør, er det faktisk utrolig godt å snakke om det.

Da jeg mistet, fortalte svigermoren min, at hun også hadde mistet barn nr 4, som hun aldri har fortalt til barna, kjæresten min, som da var 20 fikk jo sjokk

 

Nå ser jeg at jeg svarer LITT sent, så kanskje du kan fortelle hvordan det gikk? :-)

[verpesjuk86]

Nå ser jeg at jeg svarer LITT sent, så kanskje du kan fortelle hvordan det gikk? :-)

 

Takk for alle svarene! Vi har satt prøvinga litt på vent, og fordi jeg ikke vil at familien skal vite om planene, kommer jeg nok ikke til å spørre før etter at jeg har blitt gravid. Men da skal jeg spørre, for tror neppe mamma vil bringe det på bane av redsel for å skremme meg...

[LittleBee]

Svarer "litt" sent, men..

For 4 år siden gikk jeg gjennom en dødfødsel. Jeg klarer per dags dato ikke å snakke om dette. Jeg føler at de som er rundt meg ikke forstår sorgen, de fikk ikke noe forhold til barnet og jeg føler at når de snakker om det er det mest av nysgjerrighet. Hvis noen plutselig buser ut med spørsmål om hva som skjedde o.l, så blir jeg helt satt ut og klarer ikke å svare.

 

Mitt råd er gå forsiktig fram, spør om det er greit for de å snakke om det. Forklar hvorfor du vil vite det. Vis forståelse for at de kanskje sørger fortsatt. De skjønner nok hvorfor du lurer.

[Lulle369]

Jeg opplever det hele annerledes. Mistet min datter i dødfødsel (uke 33) for tre måneder siden. Jeg har behov for å snakke om henne, så jeg er bare glad hvis noen spør. Andre nybakte mødre snakker om bleieskift og nattevåk. Jeg har også behov for å snakke om min datter - men da handler det selvsagt mest om sorg.

 

Har en tante som mistet for 40 år siden. Dette ble hysjet ned og har aldri blitt snakket om. Nå har hun visst åpnet seg opp pga mitt tap.

 

Det er en stille sorg og ensomt fordi ingen andre har blitt kjent med barnet. Hvis jeg skal forklare hvordan det føles...

 

Forestill deg første gangen du følte en overveldende kjærlighet til ditt barn som du aldri har opplevd før. Så blander du denne store kjærligheten med vissheten om at du aldri kommer til å bli kjent med dette barnet.