Frustert på jordmor, hun sier jeg kanskje bør slippe å jobbe, men hjelper meg ikke med å snakke med legen.

[Anonym bruker]

Greia er sånn at jeg siden jeg var 6 uker på vei har vært hjemme på grunn av formen min (er 14 uker på vei nå). Formen er mye bedre og jeg er nok klar til å begynne litt på jobb igjen, men har en svært presset jobb. Alt for liten stilling, jobber fort det dobbelte av det jeg skal. Har ofte arbeidsdager på 12 timer (jobber ikke hver dag, da jeg egentlig bare har en 50% stilling), jobber sene kvelder og føler ofte at hodet egentlig ikke har fri selv om jeg ikke er på jobb - så ubekvem arbeidstid så det holder ja. Arbeidsmiljøet er så dårlig at flere skal slutte til høsten, og en kollega er sykemeldt på grunn av arbeidsmiljøet.

 

Må si jeg GRUER meg til å komme tilbake på jobb! Går inn i en hektisk og travel periode i mai og juni - og det skal jeg holde ut????

 

Jeg snakket med jordmor om dette, og hun mente at jeg burde slippe å gå på jobb i min faste stilling så lenge det var slik på jobb. Mye mulig burde jeg nok ikke burde være på jobb i det hele. Men hun kan ikke sykemelde meg, og vil ikke skrive søknad om svangerskapspenger heller.

 

Problemet er at min fastlege som har sykemeldt meg til nå har gått ut i 1 års studiepermisjon, og vikaren vil ikke sykemelde meg mer. For jeg er jo i bedre somatisk form enn for 8 uker siden. Denne legen mener ikke at situasjonen på arbeidsplassen er grunn for å ikke gå på jobb.

 

Prøvde å få jordmor til å skrive noe til fastlegen min, og jo hun skulle snakke med legen. Dette er nå en uke siden - og da jeg snakket med legen igjen i går fikk jeg beskjed om at jordmor ikke hadde sagt noe på siste møte, som var fredag. Så jeg måtte fint gå på jobb fra og med i morgen............ ikke snakk om å få noe redusert heller.......

 

Hva hadde dere gjort??? Jeg er bare så frustert at jeg nesten sitter her og gråter. Og mannen er helt enig med meg, at arbeidsplassen min brenner folk ut på rekke og rad, og jeg bør ikke gå tilbake der så lenge jeg er gravid.

 

Det skal også nevnes at jeg har en historie med en alvorlig svangerskapsdepresjon, og er livredd for at jobben skal slite meg så ut før jeg skal føde at jeg går på en real smell en gang til.

 

Ble litt langt - men håper noen har lest hele og kommer med råd.

[Anonym bruker]

Trenger du pengene går du på jobb. Du må jo bevise at det ikke går før du får noen sykemelding nå som formen din er bra.

 

Har du 50% stilling trenger du strengt tatt ikke jobbe mer enn det og far da mye tid til å slappe av.

[Anonym bruker]

HI her:

 

Tilbake på jobb i dag....... Nå husker jeg enda bedre hvorfor jeg ble sykemeld forrige gang. Kom inn døren, knapt et lite hei - så er det rett i jobb for å ta igjen 8 ukers jobb som ingen har gjort mens jeg var borte. Så kom den ene etter den andre av kollegaene mine og ba om svar på ting som jeg skulle ha gjort i perioden mens jeg har vært sm - men som jeg ikke hadde fått sett på. Ingen hadde åpnet posten min engang for se om det var noe som ikke kunne vente - og det var det en hel del av! Dagen i dag, og de neste ukene kommer til å gå med til brannslukking.

 

Prøvde å få to ord med sjefen om å få litt hjelp og tilrettelegging - men da var svaret at jeg kom for sent til å få hjelp denne og neste uke til å komme ajour. Synes det egentlig er noe uholdbart - for jeg har jo vært sykemeldt i 8 uker - og skal jo egentlig ikke måtte gjøre det som burde vært gjort mens jeg har vært borte som andre fint kunne gjort for meg!

 

På toppen av det hele så kom sjefen i dag og beordret meg til å steppe inn for en kollega som er sykemeldt på grunn av psykisk helse, 10-15% stilling frem til jeg går i permisjon i oktober. (En annen som skulle ta 50%, men resten måtte jeg ta - er egentlig den eneste kvalifiserte) Trodde ikke det var lov!

 

Og til du som svarte meg i går: Ja, om formen min er bedre skal jeg gå på jobb. Men synes det er helt på jordet når jobben ødelegger den psykiske helsen. Og når en er gravid så er en ekstra sårbar.

 

Hvile??? Når da???? Jeg har to unger hjemme, som vi har valgt å ha barnepass til 2 dager i uken (jeg jobber mye kvelder og helger for å få det til å gå opp). Så hvile det er ikke lett skal jeg si deg! Tar også noe ekstra føringer for mannen sitt firma på kveldstid - noe jeg har måttet be mor om hjelp til når jeg har vært for sliten (helt siden jeg ble gravid - og regner med hun tar det ut svangerskapet) Så nei, det er ikke mye tid til hvile selv om jeg "bare" jobber 50% (noe som fort er 80% da det er mye overtid, og nå blir det jo 100% om sjefen får det som han vil....)

[Celcius73]

Det der høres ikke kjekt ut å komme tilbake til! Hvis sjefen din ikke kan tilrettelegge for at du kan fortsette å være i arbeid fremover, så bør du be om svangerskapspenger!

 

Det er sjefen sitt ansvar å sørge for at noen andre tar jobben din når du er SM, hvorfor må du steppe inn for den andre sykemeldte? Er vedkommendes jobb viktigere enn din?

 

Synd ar ikke jordmor eller lege kan se hvor viktig det er for deg å slippe å være i arbeid akkurat nå.

 

Hjelper det om du tar med deg mannen eller moren din, slik at de kan støtte deg i saken?

[Anonym bruker]

Jamen, det er faktisk ikke jordmor sin jobb og ytre ditt ønske om sykemelding til legen din. Det må du selv gjøre. Og legen bestemmer selv om han vil sykemelde eller ikke uavhengig av hva jordmor måtte mene. Du får prøve å ta det opp med legen igjen og insistere. Du kan få svangerskapspenger også hvis jobben ikke kan tilrettelegge, mulig legen synes det er en bedre løsning. Ellers så får du bytte lege. Synes ikke du skal skylde på jordmor for at du ikke får sykemelding....

[Anonym bruker]

Når det gjelder svangerskapspenger mener jordmor at det ikke er grunnlag for det når mitt arbeid ikke er til direkte skade for fosteret (herunder kommer kun de som arbeider i miljø hvor det finnes skadelige gasser o.l, eller jobber hvor vold kan forekomme og offshorearbeidere). Har prøvd å snakke med henne flere ganger, da en veninne i samme kommune har fått innviliget svangerskapspenger på grunn av kvalme og tretthet (og hun har til og med fått tilbud om tilrettelegging av arbeidsgiver.......) Men det var en lege som søkte for henne, min lege kjente ikke til svangerskapspenger en gang..........

 

Men nå skal jeg pine meg til jeg stuper. Nå er jeg så oppgitt og lei av å forsøke å få til en ordning hvor jeg kan stå løpet ut at nå skal jeg gå til det er på kanten av stupet, så får legen vurdere meg på ny da........

 

Arbeidsgiveren min er et surrehue - han kunne ikke en gang ta en telefon for å sjekke opp om jeg har rett på kveld og helgetillegg når jeg har vært sykemeldt. Dette måtte jeg ringe arbeidsgiverorganisasjonen selv og få svar på! Og de ville ikke svare meg ordentlig - da det var arbeidsgiver som måtte ringe. Snakk om å bli klemt mellom to stoler altså........... Så snakke han til vett tror jeg ingen klarer, er ikke lett å lære gamle hunder å gjø (han er 62 og skal av med pensjon rett før jeg går ut i permisjon - skulle bare ønske det var nå han skulle slutte)

 

Og når det kommer til å steppe inn for andre, så er det bare sånn det er. Det leies sjeldent inn vikarer og vi må bare "finne" oss i at stillingene blir økt dersom noen andre i samme stilling blir borte av ulike grunner. (er en til med samme kvalifikasjoner som meg på kontoret, og han har vært sykemeldt siden jeg gikk ut for 8 - 9 uker siden) Så da mener sjefen at det er naturlig at jeg øker så mye som mulig!

 

Oppgitt! Ja!

Gleder meg til permisjonsstart (bare så alt for lenge til!)

[Anonym bruker]

Uff, høres ikke bra ut.. Trodde at så lenge jobben ikke tilrettelegger for deg, så kan NAV ta seg av det. Er i hvertfall slik her, hvis det ikke er IA bedrift da.

 

Jobber selv et sted hvor vi har hatt møte om tilrettelegging, men dette er ikke fulgt opp av sjef ennå jeg har mast om det, så skal selv snakke med legen neste kontroll.

 

Skjønner godt at du er sliten når du har andre barn i tilegg og skal prøve å være med dem, jobbe, ordne hjemmme osv.. Blir sliten bare av tanken.. Har du evt sjekket opp med fagforening hvis du er organisert? Kan hende at de kan hjelpe deg.

 

Uansett, masse lykke til og hadde evt bedt om en annen lege enn den som vikarierer for din da denne virket veldig likegyldig i problemet.

[Celcius73]

Det er ett ufattelig stort forventningpress i arbeidslivet at gravide skal klare like mye som før de ble det, ikke rart at mange tilslutt blir sykemeldte pga manglende tilrettelegging og avlasting i jobben. Man er bare gravid få ganger ila livet, så for mange tror jeg det hadde vært bra å ha tilbud om svangerskapspenger på andre grunnlag enn at det skal utsette bagyen for fare/skade. Psykisk og fysisk belastning på mor er iallfall ikke bra for den lille..

 

Bare ikke slit deg ut for lenge. Kanskje det kan være en ide å få en annen leges vurdering?

 

Uansett lykke til! *klem*

Endret 4. mai 2012 av Celcius73

[Anonym bruker]

HI her.

 

Tusen takk for støttende ord! Ja, det er en stor forventning om at vi skal klare like mye på alle fronter. Jeg er egentlig imot at vi skal behandles anderledes bare fordi vi er gravide - for mye klarer vi som før. Men det presset som har blitt lagt på meg nå er for mye! Og nå som jeg gravid og ikke helt bare aksepterer ser jeg hvor riv ruskende galt mye av det som skjer på jobben min er - gravid eller ikke. Det forventes av mange at vi er supermennesker.

 

Hadde en god drøs med en av mine kollegaer i går kveld, da vi fikk litt dødtid. Min frustrasjon over sjefen og enkelte kollegaer (4 stk av 15, så en relativt stor %) er jeg ikke alene om! En av mine nære kollegaer har sagt opp på grunn av dette - to vurderer å si opp. Dette er personer som har vært i samme jobb i 10-20 år som vurderer å slutte og det sier litt om utviklingen hos oss.......... Jeg har vært der i 4 år - og ser bare på denne tiden hvor galt ting har utviklet seg!

 

Jeg kommer til å be om å få gå til en annen lege i svangerskapet - men utvalget er ikke stort hos oss da alle legene har laaaaaaaange ventelister - og det praktiseres ikke felleslister her. Så håper bare at legesekretæren vår forstår problemet mitt. Når det gjelder jordmor vurderer jeg å droppe henne helt, slik jeg har gjort de to andre gangene (men da hadde jeg en fantastisk fastlege - som nå er i permisjon) Hun er så regelrytter at det nesten ikke går an........ Alt skal gjøres etter boka - og selv om du har født før så snakker hun til deg som førstegangsfødene.

 

Jeg kommer ikke til å slite meg helt ut, men dra stikken noe lenger enn det den allerede er dratt og noe lenger enn jeg synes er behagelig med tanke på tidligere erfaringer med depresjon. Men nå orker jeg ikke bruke mer energi på å ringe lege og jordmor og arbeidsgiver og NAV når de ikke klarer å gjøre noe med situasjonen - det tapper meg også for krefter........