Skeptisk til andre barn - eller er min sønn bare "pinglete"?

[Matrosen og Meg:)]

Min herlige lille på 8 1/2 mnd har til tider vært skeptisk til voksne, spesielt menn. Det er som regel verst hvis han sover når vi kommer frem til besøket, og det er mye folk, som feks i selskaper. Men får vi besøk av bare 1-2 personer så går det som regel helt knirkefritt.

 

I dag har vi vært i selskap og vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre om at min lille er "pinglete" med en litt humoristisk måte. Jeg ler det bare bort og trøster min lille som hylskriker. Min søster har to barn, en som er tre år og en som er tre mnd eldre enn min. altså snart 1 år gammel. I alle selskap hvor vi er sammen med dem, så er hele besøket nesten et mareritt. En kan ikke forvente så mye annet enn at en treåring er høylytt og lager mye leven. så jeg har full forståelse. Men min lille er altså livredd. De to minste leker på gulvet sammen, den leken som den ene har vil så klart den andre ha, og min skriker. Min søsters minste ved et uhell stikker fingeren sin i øyet på min lille, og igjen så skriker min lille. Igjen leker de på gulvet, og min søsters minste slår en leke i hodet på min lille og den ender så klart med skrik.

 

Dette er jo helt uskyldige ting, og jeg skjønner at sånne ting kan skje, så er ikke det jeg reagerer på. Men lilleman er altså en "pinglete" gutt, i følge resten av selskapet. Han er ikke vant til å være rundt mye barn og er veldig skeptisk til sine fetteres lyder og støynivå. Han kan begynne å gråte bare dem sitter ved siden av hverandre. Sånn er omtrent alle selskapene vi er på, og jeg klarer ikke å kose meg et sekund. Jeg blir stresset av all gråtingen, da dette er noe han aldri gjør ellers. en superblid gutt som elsker å leke, smiler dagen lang og surver aldri.

 

Jeg begynner jo å tenke at min lille skal jo i barnehagen fra høsten av, og tenker derfor med skrekk og gru hvis han faktisk er redd andre barn. Er det flere som har det sånn? er det normalt? er det noe jeg kan gjøre? eller har jeg rett og slett en "pinglete" sønn?

 

Vi har ingen i nærheten som vi kjenner med små barn, det er ikke åpen barnehage her vi bor og lite med tilbud til disse små. Jah, nå er vi ihvertfall hjemme igjen og nydelige lille gutten min sover så søtt og godt i senga si. Stakkar, blir jo utslitt han også!

[Underveis -->]

Dette går seg til! Jeg har min egen sønn i oversosialskalaen som aldri har vært skeptisk til fremmede eller blitt overveldet av mye støy, men har vært borti andre barn som har hylskreket når det har kommet fremmede på besøk. Det går over og tilvenning i bgh går nok også greit så lenge dere som foreldre ikke fremstår som bekymret i avleveringen.

 

Jeg tror det er vanligere at barn har en fase med "fremmedfrykt" enn at de ikke har det. Det er en del av en sunn og naturlig utvikling. Det at de kaller ham en pingle er nok noe ubetenksomt, og en kamel du sannsynligvis bare kan svelge ;-)

[Ooops I did it AGAIN]

Min herlige lille på 8 1/2 mnd har til tider vært skeptisk til voksne, spesielt menn. Det er som regel verst hvis han sover når vi kommer frem til besøket, og det er mye folk, som feks i selskaper. Men får vi besøk av bare 1-2 personer så går det som regel helt knirkefritt.

 

I dag har vi vært i selskap og vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre om at min lille er "pinglete" med en litt humoristisk måte. Jeg ler det bare bort og trøster min lille som hylskriker. Min søster har to barn, en som er tre år og en som er tre mnd eldre enn min. altså snart 1 år gammel. I alle selskap hvor vi er sammen med dem, så er hele besøket nesten et mareritt. En kan ikke forvente så mye annet enn at en treåring er høylytt og lager mye leven. så jeg har full forståelse. Men min lille er altså livredd. De to minste leker på gulvet sammen, den leken som den ene har vil så klart den andre ha, og min skriker. Min søsters minste ved et uhell stikker fingeren sin i øyet på min lille, og igjen så skriker min lille. Igjen leker de på gulvet, og min søsters minste slår en leke i hodet på min lille og den ender så klart med skrik.

 

Dette er jo helt uskyldige ting, og jeg skjønner at sånne ting kan skje, så er ikke det jeg reagerer på. Men lilleman er altså en "pinglete" gutt, i følge resten av selskapet. Han er ikke vant til å være rundt mye barn og er veldig skeptisk til sine fetteres lyder og støynivå. Han kan begynne å gråte bare dem sitter ved siden av hverandre. Sånn er omtrent alle selskapene vi er på, og jeg klarer ikke å kose meg et sekund. Jeg blir stresset av all gråtingen, da dette er noe han aldri gjør ellers. en superblid gutt som elsker å leke, smiler dagen lang og surver aldri.

 

Jeg begynner jo å tenke at min lille skal jo i barnehagen fra høsten av, og tenker derfor med skrekk og gru hvis han faktisk er redd andre barn. Er det flere som har det sånn? er det normalt? er det noe jeg kan gjøre? eller har jeg rett og slett en "pinglete" sønn?

 

Vi har ingen i nærheten som vi kjenner med små barn, det er ikke åpen barnehage her vi bor og lite med tilbud til disse små. Jah, nå er vi ihvertfall hjemme igjen og nydelige lille gutten min sover så søtt og godt i senga si. Stakkar, blir jo utslitt han også!

 

Dette tror jeg du skal ta med knusende ro:)

Det er jo klart at en baby som ikke er vant til lyd og spetakkel rundt ørene blir skeptisk i slike sammenhenger.

 

Å være skeptisk til fremmede er jo vanlig, iallfall i perioder, og jeg mener det er en sunn skepsis:)

 

Jeg har tre barn. Eldste er nesten 12 år eldre enn nr to, så her i huset var det ikke mye støy når nr to var baby. Han er nå 2,5 år og er ganske forsiktig i uvante omgivelser og med mye folk/støy. Han skvetter av ukjente lyder og er litt "pinglete", som du sier.

Men i kjente omgivelser er han en skikkelig tøffing! Finnes ikke sjenert og underholder gjerne familien med sang og dans;) samme gjelder barnehagen, selv om han der har funnet sin "favoritt" blant personalet.

 

Minstejenta er født i august i fjor. Hun er med andre ord like gammel som din, og har hatt storebroren på to hele livet. Hun er vant med lyd og bryr seg lite om det koker rundt henne. Roper selv gjør hun også, og elsker at storebror hermer. hun blunker et par ekstra ganger om det fyker en bil forbi henne og tåler at storebror pirker litt på henne.

Men hun er skeptisk til fremmede. Og det synes jeg er helt greit. Det går seg til etterhvert:)

 

Er jo litt unødvendig av folk å kommentere det, men hadde ikke tatt meg nær av det:)