Er helt på bånn, trenger hjelp!

[Anonym bruker]

Nå har virkelig hormonene tatt helt overhånd her.

Bare sitter å gråter ikveld etter nok en dag hvor jeg har hatt kort lunte ovenfor datteren min på 2 år.

Er 21 uker idag og har vært ufattelig sliten hele tida, null energi. Vært sykemeldt noen uker nå, men er like sliten.. bare en tur til byen og jeg må ligge ett par timer etterpå å hvile.

Er så lei av å ikke ha ork til å gjøre noe hjemme, til sambo eller til jenta vår.

Hun er en veldig veldig aktiv jente som krever aktivisering hele tiden. I det siste har jeg blitt fort irritert på henne og bedt henne roe seg ned. Sagt jeg er sliten ol. Hun klatrer i sofa, hopper og spretter og krever full oppmerksomhet fram til hun legger seg, selvom hun er i bh på dagen.

idag ringte de meg fra bh, sa hun ikke var i form, hadde grått et par ganger, men sa ikke hvor hun hadde vondt. Ville ikke spise og ville bare sitte på fanget. De syns hun var litt hoven i kjaken og lurte på om d var en tann på gang. jeg dro for å hente henne og hun var glad da jeg kom og ville hjem.

Hjemme var det full fart og hun klaget ikke på vondt eller dårlig form.

Etter hun hadde lagt seg kom alle de vonde tankene. Tenk om hun er sånn pga meg da? at jeg ødelegger henne at hun gråt idag pga meg..

er helt ifra meg nå.... redd for at hormonene tar helt overhånd her og at jeg går inn i en svangerskapsdepresjon..

[Anonym bruker]

Hei! Må si jeg skjønner din frustrasjon. Jeg har en gutt på 2 år og er i uke 20. Har følt meg nedrykt en periode og vært redd for svangerskapsdepresjon. Mitt råd til deg er å snakke med noen om det du tenker på- noen du stoler på for å få luftet tankene. I tillegg begynte jeg å trene regelmessig slik at kroppen ble sliten og tok noen få timer sol for påfyll av d-vitamin - dette hjalp meg til større overskudd når lillemann kom fra bhg. Du er verdens beste mor for din 2-åring og hun tåler nok fint at ikke livet er en dans på roser hele tiden.. Forstår allikevel den gnagende samvittigheten som melder seg. Kanskje noen av tipsene kan hjelpe deg som med meg?

[Anonym bruker]

Har lyst å fortelle litt av min historie til deg:

 

Da vår førstefødte kom til verden var gleden umåtelig stor! Vi hoppet nesten i taket av glede, endelig var vi også foreldre :-) Da hun var 2 mnd begynte jeg på studiene igjen (1 dag i uken, pluss litt lesing av og til). Da jeg gikk tilbake til studiene begynte stresset å komme, så angsten, så de depressive tankene. Da hun var 4 mnd måtte jeg søke hjelp. Da hun var 6 mnd klarte jeg ikke være hjemme lenger - jeg tvingte legen til å legge meg inn på psykiatrisk. Der ble jeg i nesten 2 mnd, men så datteren vår hver dag takket være mannen min som kom med henne slik at vi fikk være sammen!

 

Jeg var redd at jeg skadet henne, skadet hennes psykiske utvikling, at det var min feil at hun av og til gråt, at det var min feil at hun ikke ville ha middag (noe hun ikke hadde spist i det hele tatt før jeg ble syk, men jeg skulle jo plent gi henne det). Legen sa hele tiden at det skulle mye til før et barn ble varig skadet av at en av foreldrene hadde en depresjon som var situasjonsbetinget, som fødselsdepresjon. Og i dag er datteren vår en frisk oppegående jente, som ligger langt framme på mye og har ikke tatt noen skade av at moren var så langt nede lenge.

 

Da jeg ventet nr 2 ble jeg helt utslått i begynnelsen av svangerskapet. Jeg lå stort sett på sofaen de første 8 ukene, og hadde datteren min hjemme hver dag. Hun var da rett under 2 år og høyt og lavt. Det var mye ferdigpizza til mat (og jeg er middagsfreak til vanlig - alt skal lages fra bunnen), huset var rotete og skittent, klærne gikk fra tørkestativet til bruk uten å være innom klesskapet, og det meste gikk på en snurr. Jeg var redd jeg var på vei til å bli depresiv igjen - og legen tok grep. Sykemelding og samtaler. Foreldrene mine og mannen min var også oppriktig bekymret for at jeg skulle gå på en smell igjen..... Men takket være god oppfølging fra legen så klarte jeg meg godt. Og etter fødselen ble jeg også ekstra fulgt opp av legen og helsesøster, noe jeg satte stor pris på da vi fikk en gutt med litt startproblemer.

 

Det jeg vil si med dette! Du ødelegger ikke datteren din med at du er utslitt!!!! Hun tåler at moren må ligge på sofaen en del - og jeg er rimelig sikker på at du er en god mor! Mannen din regner jeg med er hjemme noe mens datteren deres er oppe, og han kan kanskje hjelpe deg litt med henne.

 

Så ville jeg snakket med jordmor eller legen og si hva du tenker. Les opp det du har skrevet her - slik at de kan få høre hva du tenker, uten det filteret du har til vanlig når du snakker med dem. Det har jeg ofte gjort. Skrevet ned tankene mine og tatt de med til legen slik at de får høre den sannhet som kommer når jeg er helt utslitt!

 

Til slutt noen råd fra meg også (som har vært gode for meg):

- Skriv ned alt det som har vært positivt den dagen før du legger deg. Så kan du ta det frem på morgenen og lese det før du står opp, og si til deg selv: Dette klarte jeg i går. I dag er en ny dag - og jeg klarer denne dagen også!

- Se på alle smil, latter og klemmer fra datteren din som noe positivt. Ikke gå å tenk at nå burde jeg smilt tilbake, men kjenn at en klem fra datteren din og kan være noe godt for deg.

- Ta med deg datteren din ut på ettermiddagen, til lekeplassen eller i hagen (om dere har det). La hun springe å bruke opp energien sin ute mens du nyter været (uansett vær). Ta med deg en kopp kaffi eller litt frukt ut som du kan nyte. Ungene er ofte veldig flinke til å aktivisere seg selv og frisk luft er godt for både det ene og det andre, for liten og stor.

- Og gi deg selv lov til å slappe helt av når hun er i barnehagen, ikke tenk at nå skal du gjøre alt som burde vært gjort!

 

Lykke til, og stor klem!

[Anonym bruker]

Tuuusen hjertelig takk til dere begge som deler deres tanker og erfaringer med meg, det betyr mer enn dere aner.

det er ikke lett for venninner som ikke er gravide å forstå...og ikke bare bare å snakke om. At jeg måtte hente henne istad var lissom dråpen, for da vi kom hjem og hun ikke klagde at hun var syk og jeg ikke fant ut hva det var, kom tankene om at hun hadde grått i bh pga meg. For de kjente ikke igjen oppførselen hennes og derfor ringte de meg...

Min kjære jobber i helga og derfor er jeg alene med henne og tankene. Hun skulle egentlig sove hos familie i morgen, men nå har jeg så utrolig dårlig samvittighet og vil bare ha henne hos meg og at vi skal finne på noe kos imorra.

Hun er veldig langt framme i alt, kjempeblid og positiv, så tenker ikke at jeg har skadet henne... men at hun blir lei seg akkurat nå pga min utrolig korte lunte og at jeg fort blir irritert på henne:(

Mulig jeg må få snakke med en profesjonell om dette ja,

vil ikke at d skal utvikle seg og at jeg ikke skal glede meg over den nye babyen.

Skal også prøve å begynne å trene, eller gå turer, selvom jeg har null energi.

 

Tusen takk igjen for mange gode råd, det varmer hjertet mitt <3

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, og vet ikke hvor mye jeg kan hjelpe deg, men jeg kan iallefall forstå!

 

Jeg har selv ei jente på 2 og er gravid i uke 21. Jeg er arbeidsledig og hjemmeværende, og pendlet mellom sofa og do-skål fra uke 5 t.o.m uke 15. Har med andre ord vært temmelig ute av stand til å klare stort annet enn å ta vare på meg selv, knapt det. Når kvalmen ga seg, ble jeg tatt av en uendelig tretthet. Kan bare ikke få nok søvn!

 

Når det gjelder jenta mi, er hun trassig til tusen, veldig aktiv og krever oppmerksomhet hvert våkne minutt.. Hun er i barnehage på dagtid og like full av energi når hun kommer hjem. Det nye nå er at hun blir fra seg av glede når jeg kommer for å hente henne, men skal likevel ikke være med hjem, og det ender stort sett i raserianfall fra hennes side og jeg må tjore henne fast i vogna for i det hele tatt klare å få henne inn døra. Jeg er stort sett alene med henne i 2-3 timer før pappa kommer hjem fra jobb, og da er det lite igjen av meg... Hun utfordrer meg på absolutt alle områder. Protesterer på alt jeg sier, gjør alt hun vet at hun ikke har lov til, og blir rasende når jeg griper inn. Det blir med andre ord mange "kamper" og mye "nei, huff, ikke"osv.

 

Når hun er i seng er jeg ofte så sliten at tårene bare triller helt uhemmet. Samvittigheten tærer voldsomt på meg, og enkelte ganger klarer jeg ikke å forstå hvordan jeg skal klare meg når det kommer en til.

 

Heldigvis har jeg en helt fantastisk samboer som er ubeskrivelig flink til å få meg til å se de positive tingene, og fokusere på det. Han jobber mye, lange dager og ofte kveld/helg, men klarer alltid å velte meg over på den positive siden igjen!

 

Vet ikke hvor mye dette hjelper deg, men du skal iallefall vite at du ikke er alene om å føle deg på bånn! Tror det er ganske så vanlig, også tror jeg også at de aller fleste, med eller uten hjelp, kommer seg ovenpå igjen!

 

 

 

Lykke til!