Hvordan føles det?

[Desemberspire]

Jeg har fulgt denne tråden en stund, uten å være særlig aktiv. Har funnet mye støtte her inne, og nå er det noe jeg går og tenker endel på. For en stund siden snakket jeg med en venninne om hvor tungt det kan være i perioder, når man går rundt og er gravid og mister og bekymrer seg og ikke blir gravid igjen og mister igjen og gjennomgår undersøkelser og alt dette som dere her inne kjenner så godt til. Så spurte hun meg hvordan det føltes, altså om jeg kunne beskrive selve følelsen. Det var vanskelig. Men etter å ha tenkt litt på det, kom jeg frem til at jeg føler meg ekskludert. At jeg ikke får være med i et fellesskap, uten at jeg skjønner eller får vite hvorfor. Da tenker jeg altså på dem som blir gravide, har forholdsvis uproblematiske svangerskap, og får barn, som et fellesskap. Og etter et par års prøving og smertefull feiling, så kjenner jeg meg frustrert over å ikke få være med i dette fellesskapet. Hva er det jeg gjør feil? Og samtidig er det så lett for noen, de bare blir gravide mer eller mindre planlagt, og ni måneder etterpå får de velskapte barn. Selvfølgelig unner jeg alle det, men det kan føles urettferdig av og til at noen setter hele huset i fyr bare de mister en fyrstikk på gulvet, mens andre sliter i åresvis med å få fyr i peisen.

 

Så derfor følelsen av å være ekskludert. Og jeg tror absolutt ikke at mine venninner som har barn eller er gravide, ser på meg som ekskludert. Så det er en forestilling som jeg selv skaper. Fordi jeg så gjerne vil være med.

Og noen ganger er det lett å se det slik og tenke at det nok sikkert ikke er lenge til det klaffer for meg også. Mens andre ganger er det rett og slett helt jævlig å få beskjed om at den og den er gravid osv. Og det aller verste med det er jo selvsagt at jeg så gjerne skulle være glad på alle andres vegne. Jeg vil jo ikke stå utenfor og være bitter!

 

Dere er jo mange her inne med ulike historier og befinner dere på ulike sted i livet. Er det flere som kjenner på følelsen av å være ekskludert? Jeg har jo ingen barn enda, men kanskje kjennes det annerledes for de som har barn fra før og som har vanskeligheter med å få nummer to eller tre?

 

Det er godt å skrive dette, kjenner jeg. Egentlig burde jeg kanskje være flinkere til å snakke om disse følelsene. Men så vil man jo ikke plage folk med sine tanker, i alle fall ikke når de er i full ammetåke. Og jeg opplever at mange vegrer seg for å spørre hvordan det går også, og det forstår jeg godt. Men kanskje burde jeg være flinkere til å "snakke" med dere her inne, dere er i alle fall en flott gjeng. Er det noen som har noen tanker om eksklusjon?

 

Klem

[Drømmen om 2 små oppfylt]

Hei kjære du,

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen din, det var akkurat slik jeg følte det, uten at jeg klarte å beskruve følelsen før du gjorde det så helt fantastisk godt nå. Jeg følte det slik på tross av at jeg var så heldig å ha fått ett barn før spontanaborthelvete (pardon my French) satte inn.

 

Nå var jeg så heldig at jeg lykkes etter 4 SA/MA å få et barn til, som jeg så gjerne ønsket meg, og jeg ble så tett oppfulgt at jeg fikk løst opp i alle vonde følelser rundt den vonde perioden. Men hadde det ikke gått den veien, så tviler jeg på at jeg kunne klart å jobbe meg gjennom sorgen alene.

 

Har du fått noe diagnose? Hvor i løypa ligger du, om det er lov å spørre?

 

Alt godt til deg!

[Erle79]

Herlighet, det var flott skrevet...

 

Jeg har vært der nede i kjelleren jeg også, men er der heldigvis ikke lenger, ettersom vi fikk det etterlengtede barnet vårt sommeren for snart to år siden.

 

Jeg hadde en datter fra før når jeg opplevde abortene mine, så jeg følte meg nok ikke så "ekskludert" som deg, men jeg var likevel bitter på alle andre som var gravid, skuffet over ikke "å stå løpet ut", skamfull over å svikte familien og mannen min, gang på gang - og rett og slett ensom. Jeg kjente ingen som hadde opplevd det som jeg erfarte, men jeg fant heldigvis støtte på dette forumet - ære være alle vi tapre kvinnene her inne! Uten all motivasjonen fra andre her på forumet hadde det vært mange uprøvde svangerskap og ufødte barn her i Norge, inkludert mitt eget...

 

Jeg var på seminar om ufrivillig barnløshet i regi av ønskebarn nylig, og da hadde vi en samtale om nettopp dette - om å være eksludert fra samfunnet. Alle forventer at man skal få barn, og det legges et voldsomt press på at man skal få det (uten problemer). Julaften, 17. mai, bare det å bli kjent med andre i nærmiljøet - det oppleves helt forskjellig for dem som har barn og dem som ikke har det. Én ting er dersom man ikke ønsker å få barn, men det er fryktelig tungt å stå på sidelinjen og ville være med i "klubben"...

 

På ønskebarn-seminaret kom jeg forresten i prat med en mor som holdt foredrag, og som hadde fått barn etter mye problemer. "Har dere bare ett barn?" spurte jeg. "Vi har ikke BARE ett barn, vi har ett barn" svarte hun. Fantastisk replikk. For det er noe med det, ikke bare forventer "verden" at man skal få barn, man skal få flere enn ett...

 

Og jeg vet det høres ut som en klisjÉ, men stå på, for plutselig, når du minst venter det, kommer det et vellykket svangerskap...

[Desemberspire]

Takk for fine svar! Og ja, klart det er lov å spørre! Etter 2 sa (uke 5/6) og 1 ma (uke 10) begynte jeg utredning nå i vinter. Så langt har de funnet ut at jeg har noen anti-stoffer mot skjoldbrukskjertelen, og at dette nok er et forstadium til lavt stoffskifte. Jeg har fått Levaxin for å stabilisere produksjonen av stoffskiftehormoner, samt at jeg må ta vitamin D, for det hadde jeg for lite av. Og neste uke skal jeg på hysteroskopi (krysser fingrene). Legene mener at antistoffene KAN ha vært en viktig faktor til abortene, men det er jo ingen som vil eller kan gi noe klart svar på det.

 

Så på den ene siden er jeg litt glad for å ha fått disse pillene, det kjennes bra å gjøre noe konkret for at kroppen skal ha det bedre og ha bedre forutsetninger for å klare et svangerskap. Men samtidig er det tungt at det i det hele tatt er noe i veien. Man føler seg rett og slett litt annenrangs.

 

Jeg kjenner meg godt igjen i skyldfølelsene og skammen du beskriver, Erle79. Jeg har heldigvis noen mennesker å snakke med. Familien min er flinke til å spørre hvordan det går og hvordan jeg har det, det paradoksale er jo at det stort sett ikke er så mye å fortelle. For det skjer jo så lite, og så seint. På en måte øker det følelsen av eksklusjon.

 

Erle79, jeg har hatt stor nytte av nettstedet ditt. Jeg tror jeg nileste gjennom alt etter den tredje aborten, da legen ga meg diagnosen. Det var betryggende å lese at mange par med habituell abort får barn til slutt, men det er også skremmende å være medlem av en så eksklusiv klubb. I vinter da folk demonstrerte på Wall Street og sa de var "the 99 %" tenkte jeg med gru på at "nei, jeg er the 1 %"

 

"Drømmen om 2 små oppfylt" - godt å høre at det ordnet seg. Og jeg kan skjønne at følelsen av eksklusjon er sterk, selv om man har barn fra før. Kanskje er det vanskeligere å forholde seg til den også, fordi man har et ben i begge leirer?

 

Jo, jeg har hørt mange solskinnshistorier, og vet at det er gode sjanser for meg også. Men noen ganger kommer tanken snikende (og kanskje må man akseptere den og bli venner med den); om at det kanskje ikke går?

[Solskinnsbolle]

Hei!

Jeg har hatt akkurat samme følelsen av å bli gravid, miste, gravid, miste, gravid og miste atter en gang, mens "alle" rundt meg får barn. Det er forferdelig. Men det verste for meg var ikke det at jeg følte meg ekskludert, det var den grenseløse sorgen jeg følte over de jeg mistet. Skulle trodd jeg faktisk mistet et barn, alle drømmene og håpene mine forvitret mer og mer med hvert foster. Det var helt forferdelig. Og det å skulle hilse på venninnene sine nye barn var også grusomt. Enkelte babyer var helt ok, men det var spesielt en jente jeg ikke taklet å være i nærheten av. Av en eller annen grunn minnet hun meg om den første jeg mista, og det var den vanskeligste. Den dag i dag blar jeg raskt forbi bildene jeg har av henne i albumet mitt. Uff, nå begynner jeg å gråte bare jeg tenker på det.

 

Etter den tredje aborten ble vi enige om at vi skulle prøve én gang til, og dersom det ikke gikk skulle vi begynne en adopsjonsprosess mens vi i tillegg prøvde å få barn selv. Det var godt å bestemme seg for det, for barn VIL vi ha, på den ene eller andre måten. Og man hører jo om dem som får tildelt et barn og plutselig får tvillinger selv og ender opp med tre barn i løpet av et år! Det skjedde med den tidligere sjefen min. Man hører også om folk som har mistet 9 ganger og ender opp med barn på 10. forsøk. Så det viktige er å ikke gi opp, men prøve igjen.

 

For min del er jeg gravid for 4. gang, og forhåpentligvis får jeg mitt første barn 1. oktober. Det er rart, nå som det ser ut til å gå bra orker jeg nesten ikke tenke på det vi har vært igjennom det siste 1,5 året. Det er nesten som om det er en vond drøm jeg helst vil glemme, for når jeg tenker på det kommer sorgen tilbake. Håper virkelig den går over for godt når jeg får mitt eget barn.

 

Nå som de har funnet ut noe som kan være årsaken til abortene dine, har de forhåpentligvis noe som hjelper, og som gjør at det holder seg der inne på fjerde forsøk for deg også! Lykke, lykke til, jeg skal tenke på deg og krysse fingrene for at alt går bra Klem

[Drømmen om 2 små oppfylt]

Ja, vet du, Desemberspire, det går etterhvert å forsone seg med skjebnen om at man ikke får barn/flere barn. Det var akkurat der jeg var da jeg plutselig fikk en vellykket graviditet likevel. Man vet aldri når lynet treffer. Jeg krysser fingrene for at du også får drømmen din oppfylt, på den ene eller den andre måten. Jeg opplevde også veldig god støtte i akupunktør, og fikk generelt veldig mye bedre velvære av å gå til en. Men alt koster jo, så man får jo veie hva man vil prioritere. Jeg ønsker deg uansett alt godt, og synes du er veldig flink til å sette ord på vanskelige følelser.

 

Klem, klem! :-)

[lioness*]

Kjenner også godt igjen følelsen! Jeg har også kjent på at alle andre er mer kvinnelige enn meg, med sin fruktbarhet og sine vellykkede svangerskap.

 

Nå som jeg har lyktes med å få et barn (den fjerde av fem graviditeter) er det merkelig nok helt ok at andre får sin første, men jeg kjenner på mange rare følelser når noen skal ha nr. to.... de løper liksom ifra meg. Har grått noen tårer over graviditeter det siste halvåret når vi har vært igjennom IVF-behandlinger med gendiagnostikk i forsøk på å bli gravid med kromosomriskt foster - uten suksess. Det er som om de gamle sorgene over svangerskapene som gikk til grunne vekkes til live igjen. Noen river av skorpen på såret.

 

Uansett vet jeg jo at vi har vært kjempeheldige som har fått en frisk sønn med de nokså dårlige oddsene vi har. Men de som virkelig er heldige er jo de som ikke har slitt nevneverdig med verken å bli gravide eller å forbli gravide...

 

Det er vel ingen jeg unner mer å bli mamma enn dere jenter her på dette forumet. Stå på! Måtte babylykken smile til dere alle sammen!