Flere som sliter psykisk i småbarnstiden??

[Anonym bruker]

Føler meg så alene om å føle at jeg ikke takler hverdagen og tidsklemma, føler at uansett hvor tøft å vanskelig det kan være i hverdagen så klarer alle/de fleste å være lykkelig midt i det hele, at de klarer å ta seg tid til seg selv, og at de får ting til å gå rundt på et vis.

Er det virkelig slik??

 

Er nå foreløpig sykemeldt 50 prosent fra jobb, etter samtale hos fastlegen på fredag, men jeg sliter allerede nå med å tro at jeg skal klare to dager på jobb til uka.

Var hos en annen lege som mente jeg hadde en moderat depresjon, og ville at jeg skulle ta kontakt med fastlege for å få vurdert anti-depressiva for en periode så jeg kan føle meg som meg selv igjen, og bli henvist videre til samtale hos psykolog.

Fastlegen min tok det på en helt annen måte, og i sykemeldingen sto det situasjonsbetinget psykisk ubalanse.... Det føltes helt feil! Men likevel, jeg gikk med på å prøve litt jobb for å ikke miste den terskelen helt, og at jeg skulle bruke de andre dagene på å gjøre noe som er godt for meg selv, f.eks å gå en tur (som jeg ikke har klart på ett halvt år). Klarer bare ikke uansett hvor mye jeg tenker at: nå skal jeg!

Jeg vet jo hvor godt det er for meg, og var flink til det før når jeg følte at jeg måtte komme meg ut å bruke kroppen litt og lufte tankene.

 

Men nå vil jeg egentlig bare gjemme meg under dyna og sove sove sove.... orker nesten ikke spise noen dager og andre dager spiser jeg alt for mye, og mye usunn mat.

Og midt i alt har jeg lille gutten min, og min kjære samboer som ikke klarer å forstå helt hvordan jeg har det. Og hans kommentar til sykemeldingen var: det er vel litt tragisk at ei på 25 år er i psykisk ubalanse...............

Fastlegen min sa det var viktig at jeg klarte å prate med samboer om dette men det føles bare litt umulig akkurat nå, selvom jeg har prøvd å få han til å forstå litt. Og noe går inn og han virker forståelsesfull der og da, men etter et par dager virker alt som før igjen, og han spør ikke om jeg har det bra eller hvordan jeg føler meg....

 

Men heldigvis midt i alt, så har jeg sønnen vår og glede meg over, han er den eneste grunnen til at jeg orker å stå opp, og den eneste som får meg til å smile å se en grunn til å fortsette =)

 

Er jeg helt alene om å ha det slik? (beklager at jeg skrev et innlegg som kanskje hadde passet bedre inn på psykisk helse, men ser at det ikke er så mye aktivitet der, og kanskje mer respons her inne:)

[Anonym bruker]

Huff da! Nei, du er absolutt ikke alene! Tror egentlig de fleste småbarnsmødre kjenner på dette med ikke å strekke til indimellom! Men dette er jo litt av et tabu, det er liksom ikke lov å snakke om det. Og det blir det jo ikke bedre av!

 

Hva er det spesielt som stresser deg? Om det er å holde hus i tillegg til å passe barn og jobbe kan du kanskje la stå til litt på rengjøringsfronten? Om det er at du ikke har tid nok med barnet kan du kanskje jobbe 80% i en periode? Om det er for lite alenetid, kanskje du kan få noen til å passe barnet inn imellom? Husk at lettvinte løsninger ikke er kriminelt, er vel ingen barn som har tatt skade av kjøpebrød, pulversaus, en flekk på bodyen i mer enn en halv time og en liten hybelkanin under sengen?

 

Kanskje samboeren din forstår det bedre om du kan finne inn til kjernen av problemene?

 

Synes det er flott av deg å stille opp her, og ønsker deg masse god bedring! Husk - det er ingen som er supermennesker!

Her i huset er det til tider mengder med vasketøy, oppvask i stabler og hybelkaniner i hjørnene. Sånn er det bare - vi har en masse ting som vi føler er viktigere :-)

[Mineto]

Du er overhodet ikke alene! I denne tiden vi lever i forventes det umulige, av oss alle. Ingen klarer å være 100% supermamma, bestevenninne, husmor, kone, kokk, rengjøringshjelp, kollega... Velg dine arenaer og dropp superdrakten. Halvveis er halvveis, og holder mer enn nok.

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Du er ikke alene nei :-/

Her sitter jeg hjemme med sønnen på 14 mnd og datra vår som nermer seg 2 mnd. Enda folk ikke sier det til meg, så føler jeg det som om de forventer at jeg skal yte 100% i både de to barna, husarbeidet, gi samboeren den oppmerksomheten som forventes i forhold, være aktiv blandt venner og smile og le meg gjennom dagene.

Det er ikke så lett å skulle følge opp slike "krav" (enda ingen stiller dem, så føler jeg det sterkt på kroppen at det forventes av meg, hvertfall av min svigerfar)

 

De fleste dager sliter jenta med luftsmerter i magen, kan hyle av smerte i opp til 2 timer i strekk, flere ganger dagen. Samtidig skal gutten ha mat, tør bleie og aktiviseres litt for å være sosial også. Gutten sliter med jeksler, og våkner som regel hylende rundt 2-3 tiden på natt, da må man opp å ta seg av han, blir som regel å leke til smertene er glemt/overstått +tørr bleie og noe å drikke. Jenta våkner mellom 4-6 på morgenen for første flaska, og med den kan man garantere seg at det følger med smerter i magen, da det ikke er mulig å få roe henne, hun svelger så fort unna.. Klokka 7-8 våkner gutten for å starte dagen. Uansett når på dagen, så har man ikke sjans til å slappe av og spare opp litt energi, de sover samtidig da gutten har sin dupp, men da må jeg ordne med middagen, for det rekker jeg ikke ellers iløpet av dagen.

 

Tror rett og slett det er manko på søvn her, men jeg har lett for å knekke sammen i tårer, vil helst bare kunne sove i flere timer hver dag. Er rett å slett på randen av å bli utbrent tror jeg.

 

Jeg elsker samboeren og barna mine, de betyr alt for meg, og ville ikke vært foruten noen av de. Men av og til skulle man ønske man bare kunne pakke sakene og dra på ferie for en uke eller to.

Samboeren prøver å hjelpe meg med husarbeidet, men det er ikke så lett det heller, han driver for tiden med å hugge ved så vi har nok brensel til vinteren igjen, han drar ut etter at ungene er stelt på morgenen og prøver å komme hjem så han kan hjelpe til med å legge de, men er ikke ofte det klaffer. Svigermor vet heldigvis hvordan det er å ha det slik, så hun tar guttungen 1-3 ganger pr uke, men det går ikke ann å slappe av eller samle krefter da heller, siden jeg alltid ligger etter i husarbeidet, og jenta fortsatt sliter med smerter i magen hver dag.

[Anonym bruker]

HI her.

 

Det som er så frustrerende er at jeg ikke vet helt HVA som gjør at jeg føler det slik..... Har så mange tanker om alt og alt blir bare kaos.

Jeg har aldri vært "perfeksjonist", eller ment at det skal være 100% rent og flott i huset hele tiden, ved siden av jobb og barn. Det er ikke det som tynger meg.

 

Jeg bare sitter med en følelse: Hvorfor klarer jeg ikke være lykkelig med dette livet? Jeg har jo oppnådd alt jeg kunne drømme om. Flott hus, bil, en jobb jeg trives i, verdens beste sønn og en mann som elsker meg. Men ja det er jo oppturer og nedturer, som er helt normalt.

Men klarer jeg ikke å være glad for alt dette? Herregud, selvfølgelig har jeg det bra, men nå har jeg bare nådd et punkt hvor jeg ikke orker noenting. Orker ikke ta vare på meg selv. Orker såvidt å dusje, og har ikke sminket meg på lenge (noe jeg alltid før har gjort). Føler at jeg lar meg selv forfalle. At jeg ikke gjør noe for meg selv.

Men mange av disse tingene eller følelsen av tiltaksløshet kom en stund før jeg startet i jobb igjen etter permisjon.

 

Legen min snakket litt om en sen fødselsdepresjon, men det vet jeg ingenting om og han sa ikke noe mer om det, men har faktisk tenkt tanken selv før han sa det, men tenkte at det var vel bare helt tull når det er 16mnd siden gutten ble født..... :S

 

Og midt i alle disse tankene så tenker jeg bare hvor teit og mislykket menneske jeg er som ikke kan ha det bra, tenk på hvordan folk lever i verden, og unger som tilogmed vokser opp på armen til mammaen sin i Afrika, uten noenting Så sitter vi her i store fine hus med alt vi trenger og føler at man ikke har det bra! Høres jo bare helt sykt ut!!!!

[Anonym bruker]

Jo, men du kan jo ikke alltid vurdere din situasjon i forhold til de sultne børn i Afrika... Det høres ut som om du trenger noen å snakke med - kanskje du skal ta imot en tur til psykolog?

 

Tror det er veldig vanlig at når man endelig har oppnådd alt man har strebet etter kan livet bli litt tomt altså. Du har arbeidet mot å bli ferdig med utdannelsen, få drømmejobben, kjøpe hus, bære frem barnet og skape et familieliv. Hva skal du gå etter nå? Er du en sånn som trives med å ha mål i livet? For da kanskje du skal skape noen nye mål; å løpe en maraton, å gjennomføre birken, lære deg å danse salsa - hva du har interesse for må du nesten kjenne på selv.

 

Jeg er selv en type som trives godt med å ha noe å jobbe mot. Jeg er utdannet musiker, men for meg var det nok mer konkurransen enn det å jobbe som musiker som var interessant.. Og hvor står man da når man er ferdig? Konsekvensen for meg ble å lese økonomi i stedet, så får vi se hva som skjer etterpå.

 

Men klarer meg altså ikke uten nye mål, uten noe å lære og strebe etter. Mitt neste mål tror jeg blir å lære å ri - har drømt om det siden jeg var liten så kanskje jeg skal begynne på det når alt annet har roet seg. Klarer meg veldig dårlig med et rutineliv (og sliter egentlig litt med det i permisjonen!).

 

Men om du er nede i en dyp depressjon må du få hjelp - det klarer man ikke å dra seg ut av selv!!

[El1]

Du er ikke alene. Jeg hadde akutt fødselsdepresjon så her går det heldigvis bare bedre og bedre jo større gutten blir. Det løste seg skikkelig da jeg begynte å jobbe igjen (jeg var såååå lei jobben da jeg gikk ut i permisjon) og gutten begynte i barnehage. For meg hjelper det godt å se at livet går litt tilbake til slik det var før, at alt ikke er på barnets premisser lenger men at vi kan gjøre mer "normale" ting igjen. Jeg har ikke så mange råd og gi, men jeg håper at du får samboeren din til å forstå at du har det leit, det er veldig viktig! Skal du til psykolog? Det kan være greit å snakke ut om saker og ting. Er det noe du selv føler at kan gjøres slik at du får det bedre?

[Honningmelon]

Jeg har vært deprimert det meste av permisjonen min. Vi fikk en skikkelig tøff start med minsta, og det har vært mange bekymringer. Det tok nesten knekken på meg.

 

Nå er heldigvis minsta blitt 1 år, og ting blir bedre jo eldre hun blir.

 

Har du forresten tenkt på å prøve antidepressiva? Det kan være redningen for en periode.

 

Råder deg også til å komme deg ut av huset og gjøre ting alene (eller sammen med venniner) så ofte som mulig. Du må finne deg selv igjen.

[Mineto]

"Føler at jeg lar meg selv forfalle. At jeg ikke gjør noe for meg selv."

 

Kanskje du selv sier noe her?

 

Etter hver fødsel jeg har vært igjennom, har jeg hatt et enormt behov for å "komme tilbake til meg selv". Raskt, helst i går. Enkle grep som å fornye litt av garderoben, begynne å trene, drikke litt rødvin igjen.., føle meg fin og fresh, dra ut en tur uten barn - bare for en kaffe, gjerne helt alene, altså helt enkle småting som bekrefter ovenfor meg selv at livet ruller på, og at jeg fortsatt er meg. Uansett store omveltninger...

 

Følelsen av å bevare meg selv er alltid tilstede. Og uansett hvor lykkelig jeg er for å dele livet mitt med små barn, må jeg hver eneste dag gjøre noe som bare er mitt, for å få puste. Bokstaveligtalt. Det kan være verdens enkleste ting som å lage meg en kopp te (og få nyte denne!), eller få fred til å lese et magasin.

 

Kanskje noe så enkelt som en dag på spa, og en runde hos frisøren ville hjelpe? Livet blir ikke fantastisk fordi man får barn.

[Anonym bruker]

Tuusen takk for mange gode og kloke svar =)

Får heldigvis hjelp nå, og blir henvist til samtale... så får bare prøve å gjøre så godt jeg kan for å "komme på beina" igjen.

 

Dere er gode, og lykke til videre dere også med alt sammen!

 

Klem

[Anonym bruker]

Tuusen takk for mange gode og kloke svar =)

Får heldigvis hjelp nå, og blir henvist til samtale... så får bare prøve å gjøre så godt jeg kan for å "komme på beina" igjen.

 

Dere er gode, og lykke til videre dere også med alt sammen!

 

Klem

 

Hilsen HI

[Honningmelon]

Så bra! Da går det bare en vei, og det er fremover :-)