Seprasjonsangst 7mnd..

[Harfåttprinsen:)]

Heisan er det noen her som har erfaring med seprasjonsangst hos disse små??

Her blir han urolig med en gang jeg forlater rommet til kvelds, (dagtid er det greit) roer seg vist jeg kommer inn stryker,koser,holder hånden osv da sovner han,går jeg ut før han har sovnet helt starter han igjen...

 

Håper noen har tips og erfaring

[Pix]

Akkurat samme her! Har holdt på i en måned nå.. Trodde ting ville bli lettere med tiden, men nei.. Pappaen skulle legge i kveld da jeg var på jobb og hun hylte i armene hans i over en time.. Vet ikke om hun ville ha meg eller hva det var for hun kjenner jo pappaen sin veldig godt. Vet ikke jeg. Helt rådvill!

[zassy☆]

Vi sliter med det samme, er bare jeg som kan legge, startet når hun var 8 mnd ca her. På dagtid også hvis pappaen tar henne opp fra duppen og hun ser meg hyler hun til hun får komme til meg...men hvis jeg ikke er der går det fint. Så pleier å gå i et annet rom hvis han skal ta henne opp. Ellers har jeg ikke så mye råd ikke funnet noen løsning enda vi. Men tenker på om han skal få være alene di to siste timene før legging og se om hun vil legges av ham da. Ellers har jeg bare vært inne på rommet hos henne til hun sovner/ samsovet mye av nettene da har hun fått ro Slitsom periode, men håper det gir seg etterhvert med mye trygghet

[gullskattmamma]

Her har vi også begynt å merke seperasjonsangst, poden er 7,5 mnd. Er jeg i rommet gråter han og vil til meg, spes ettermiddag og kveld. Så når pappan er hjemme er det best for meg å holde meg ute av synet På dagen har han også blitt mer avhengig av meg, vil helst bæres, er han på gulvet "henger" han i føttene mine, selv om det bare er oss to hjemme.

 

Når jeg legger han er det stort sett ingen gråt (bare litt småklaging), når pappan legger han gråter han sårt, men pappan klarer heldigvis å roe han i armene (får krysse fingrene for at det fortsetter).

 

Min erfaring fra mine to eldste barn er at det går over etterhvert Her har pappan vært veldig bestemt på dette med legging at han VIL gjøre det uten min hjelp, selv om det har vært mye gråt og byssing. Jeg må pent sitte å vente, og blir jaget ut om jeg viser meg Så lenge jeg er trygg på at pappan trøster og koser så går det veldig fint.

Tålmodighet har vært gull verdt i disse periodene.. og trøsten om at vi ikke er alene:)