Er i tenkeprosessen omkring ED - noen som kan hjelpe meg å tenke?

[jenda]

Etter to mislykkede IVF begynner jeg/vi nå å tenke på eggdonasjon. Jeg er en gammel dame (45 år) og begynner å forstå at oddsene er elendige med egne egg. Jeg driver nå og venner meg til tanken på barn uten mine gener, og det tror jeg skal gå bra. Men aller helst ville jeg ikke fortelle en sjel i verden at barnet er unnfanget ved ED. Jeg ville helst at alle skulle tro det var mitt genetiske barn. Så skjønner jeg likevel at jeg Må fortelle det til barnet. Herregud, om det ved en tilfeldighet blir oppdaget seinere at DNA-ene våre ikke matcher.... nei,det ville jeg ikke gjøre mot ham/henne. Skulle bare ønske at barnet og vi foreldre var de eneste som fikk vite det. Men det går jo ikke det heller. Hva når barna i barnehagen snakker om at de kom fra mammas mage og min lille pode forteller at mamma var og kjøpte et egg og la det i magen sin? Og alle de andre barna går hjem og forteller om det til sine mammaer... Eller når folk forteller barnet at "aha, det talentet for ballett har du nok arvet etter mammaen din" - hva skal jeg eller barnet si da?

Hvilke tanker har dere gjort dere om slikt?

[utålmodig-11]

Jeg er snart 40 år, single, og fikk dårlige odds for vanlig ivf etter hormonprøver. For en måned siden fikk jeg satt inn 3 embryo fra donor, altså både egg- og sæddonor.

 

De som har fulgt meg i prøveprosessen vet at jeg har brukt eggdonor, men jeg har bestemt meg for at jeg foreløpig ikke skal si det til flere. Jeg har pratet litt om dette med mine nærmeste, og de er enig i at det er det ingen som har noe med. Og dessuten er det sannsynligvis ingen som kommer til å spørre om jeg har brukt eggdonor heller, for det er jo ikke akkurat så veldig vanlig. Fikk litt inntrykk av at de synes dette var unødvendige bekymringer :-)

 

Sannsynligvis vil vel flere få greie på det etterhvert, men jeg tenker litt sånn "den tid, den sorg". Jeg ville ikke la sjansen for å få flere barn gå fra meg av den grunn! Jeg er ikke så veldig redd for hva folk flest vil si, men skulle gjerne skjult dette for min eks, altså far til min datter på 4 år, og hans familie. Vi har ikke noe godt forhold, for å si det mildt. Men jeg kan jo ikke la det bestemme om jeg skal få flere barn eller ei!

 

Jeg skal selvsagt si det til barna mine. Kanskje blir det et tema i barnehagen, men er det så farlig? Jeg tror vel egentlig at det er bedre at sladderen i småbyen får gå seg ferdig mens de er små, heller enn at det "kommer ut" senere. Før eller senere kommer vel barnet til å ville snakke om det med andre, og da tror jeg det er bedre om dette ikke blir som å slippe ei "bombe" i nærmiljøet. Ting man ikke prater om kan lett oppfattes som noe man skjems over, og jeg vil ikke at barnet skal tro at det er noe "feil" med den måten det ble til på.

Det er ikke umulig at jeg selv kommer til at ta det opp i barnehagen, slik at de kan prate om det der, og dermed "ufarliggjøre" det. Jeg får se det an når den tid kommer, har heldigvis god tid til å tenke over hvordan, når og til hvem jeg skal si det.

For min egen del, vil jeg ikke si noe mens jeg er gravid, man er tross alt ganske sårbar da.

 

Min pappa er ikke min biologiske far, og likevel har jeg fått høre at jeg ligner på ham :-) Når folk sier slikt, kan man jo velge hva man vil si. Dere trenger ikke avsløre at dere har brukt donor hvis dere ikke vil. Barn blir ikke blåkopier av sitt biologiske opphav uansett, spesielt ikke i forhold til hvilke talenter man har, så jeg bekymrer meg ikke så mye om det. Jeg er selvsagt veldig spent på om barnet kommer til å ha noen fysiske likheter med meg, klinikken har valgt donor etter å ha sett bilde av meg og min familie.

 

Jeg kommer uansett til å være åpen på at jeg har brukt sæddonor, slik at folk ikke tror jeg bare har tatt meg en tur på byen. Sånn sett er det kanskje lettere for meg som enslig å skjule at jeg har brukt eggdonor, enn dere som par, da jeg kan henvise til sæddonor ang. trekk som barnet tydeligvis ikke har arvet fra meg.

 

Alternativet til eggdonor ville vært å adoptere et "ferdig" barn istedenfor et embryo. For min del, som enslig, ville det vært vanskelig å få til. Men er det et "nederlag" å adoptere? Er man redd for hva folk vil si da? Tror du folk i deres omgangskrets ville reagert negativt på det?

Er det "verre" å adoptere et egg/embryo enn et barn? Det er vel bare at det er så nytt, at vi bekymrer oss så veldig over hva folk kommer til å si...

 

Dette ble langt, som du skjønner har jeg tenkt ganske mye på dette jeg også!

Jeg lurer også på hva dere andre tenker!

[Anonym bruker]

Er jo det samme med adopsjon ! Blir jo dine barn. Jeg er i gang med ED selv og jeg skjønner dine tanker, har vært der selv. Jeg kommer ikke til å fortelle omverden om dette, men fortelle det til barnet når barnet er klar for det.. Har ikke tenkt mere på det nå, men regner med at jeg kan få råd og veiledning etterhvert. Jeg tenker at ved sæddonasjon er jo dette det samme, uansett om mor en singel eller ett par som trengte hjelp. det er du som føder barnet og barnet er ditt. Mye påvikrning kommer også ved miljø.

Kjør på, jeg har lest masse om dette og det går som regel veldig fint med disse barna, som er enormt ønsket !! Lykke til !

[timiane]

Jeg har hatt mange av de samme tanken som Utålmodig, Dette med ED er for meg å tenke i nye baner og jeg hadde kanskje ikke kommet på det helt av meg selv.

Jeg er 36 år, og har enda muligheten å bruke egene egg, men jeg blir veldig lett overstimulert og er vanskelig å nedregulere pga cyster.

Genetikk er ikke så viktig for meg, Det samme gjelder vel for de fedre som ikke kan få eget barn, men bruker sæd donor.

 

Jeg har ikke så mye støtte fra familien min når det gjelder å få barn på egen hånd, men den støtten kommer det vet jeg. De må også ha tid til å venne seg til tanken.

 

Når det gjelder barnet, mener jeg åpenhet er viktig og at de lærer dette tidlig, Dette for å slippe at de skal gå å lure og kanskje vente på en far som ikke finnes. Et man har brukt ED kan man fortelle når de er gamle nok til å forstå. Veien blit til mens man går.

 

Er dette egoistisk- JA. Men det gjelder for alle som ønsker barn. Mange barn har to foreldre- hvor ingen av dem fungerer optimalt eller har noe ønske om å ha et barn å ta seg av.

Er man villig til å legge ned tiden denne prossenen kreven , Ta den psykiske belastinigen det er og ikke minst den økomoniske delen. Da er ønske så stort at barnet kommer til å få det bra.

 

Dette er et stort skritt, at man har sine tvil og er litt redd for å gjøre feil er naturlig og en del av prosessen med å ta denne avgjørelsen.

[jenda]

Gode poenger, dere! Nei, ED er jo egentlig ikke noe annet enn adopsjon. Og jeg tror du har rett, Utålmodig, i at "hva folk mener" henger sammen med at det er så nytt. Når jeg helst vil holde det hemmelig, er det vel dels fordi jeg er redd folk ikke skal synes jeg er helt ordentlig mor til barnet. Og så er det det at jeg er så gammel. Jeg er redd for reaksjoner av typen "hallo, hun må jo skjønne at når datostemplinga har gått ut, da er det for seint, da er hun for gammel til barn". Og jeg vet at det finnes mange som mener sånt der ute. Lett å si at en ikke skal bry seg om hva folk tenker, men jeg kjenner meg så utrolig sårbar. Det ville vært så mye greiere om jeg kunne late som det var et "uhell" ;-) Sånt skjer jo, også med gamle damer ;-)

 

Hvor vi skal få pengene fra, er nå et annet spørsmål...

Og jeg går ut fra at ED-prosessen ikke er mindre tøff enn IVF-prosessen var?

[vårsol73]

Jeg mener eggdonor faktisk er noe helt annet enn adopsjon. Grunnen til det er at ved adopsjon er det faktisk en annen som har gått gravid og født barnet. Mange mødre til barn som adopteres bort har dårlig ernæring i svangerskapet og fosterene er risiko for å bli utsatt for uheldig påvirkning i mors liv (ikke bare når det gjelder dårlig ernæring, men også rus etc). I tillegg har mange land som det adopteres fra dårlig fødetilbud, og barna vil således være utsatt for å få mindre skader som ikke er synlige de første leveårene (lærevansker, oppmerksomhetsproblemer osv) på grunn av feks oksygenmangel. En del av disse problemene blir forvekslet med tilknytningsproblematikk, men det er egentlig mindre lære/oppmerksomhetsvansker som manifisterer seg gjennom reguleringsvansker, hyppige aktivitetsskifter ol i tidlig barnealder. Hvis jeg skulle valgt, hadde jeg helt klart valgt donasjon fremfor adopsjon, fordi ved donasjon har du selv kontroll på påvirkning i svangerskap og fodselen foregår i kanskje ett av verdens beste land å føde i

[timiane]

Gode poenger, dere! Nei, ED er jo egentlig ikke noe annet enn adopsjon. Og jeg tror du har rett, Utålmodig, i at "hva folk mener" henger sammen med at det er så nytt. Når jeg helst vil holde det hemmelig, er det vel dels fordi jeg er redd folk ikke skal synes jeg er helt ordentlig mor til barnet. Og så er det det at jeg er så gammel. Jeg er redd for reaksjoner av typen "hallo, hun må jo skjønne at når datostemplinga har gått ut, da er det for seint, da er hun for gammel til barn". Og jeg vet at det finnes mange som mener sånt der ute. Lett å si at en ikke skal bry seg om hva folk tenker, men jeg kjenner meg så utrolig sårbar. Det ville vært så mye greiere om jeg kunne late som det var et "uhell" ;-) Sånt skjer jo, også med gamle damer ;-)

 

Hvor vi skal få pengene fra, er nå et annet spørsmål...

Og jeg går ut fra at ED-prosessen ikke er mindre tøff enn IVF-prosessen var?

 

Man kan ikke tenke på hva andre mener og leve etter deres anbefalinger. Da vil man springe i alle rettninger og ha liten fotfeste i livet. Det viktigste er å tenke gjennom hva du selv vil og kan tilby et barn. Det er bare du som vet hva som er rett for deg.

 

å få barn når man er 45 år er sent, men å sette igang prosessen nå er nok din siste sjanse.

 

Jeg synes denne prosessen ikke er fult så tøff som IVF for man er ikke stimulert på hormoner på samme viset. Det tøffeste var nok å ta valget for min del.

 

Når det kommer til økonomi, er dette dyrt og det er inges støtte å få noen plass.

Jeg løser det med å jobbe hele tiden og vil unngå å ta opp lån. Og det har jeg klart til nå.

Endret 17. april 2012 av timiane

[Håpefull38]

Gode poenger, dere! Nei, ED er jo egentlig ikke noe annet enn adopsjon. Og jeg tror du har rett, Utålmodig, i at "hva folk mener" henger sammen med at det er så nytt. Når jeg helst vil holde det hemmelig, er det vel dels fordi jeg er redd folk ikke skal synes jeg er helt ordentlig mor til barnet. Og så er det det at jeg er så gammel. Jeg er redd for reaksjoner av typen "hallo, hun må jo skjønne at når datostemplinga har gått ut, da er det for seint, da er hun for gammel til barn". Og jeg vet at det finnes mange som mener sånt der ute. Lett å si at en ikke skal bry seg om hva folk tenker, men jeg kjenner meg så utrolig sårbar. Det ville vært så mye greiere om jeg kunne late som det var et "uhell" ;-) Sånt skjer jo, også med gamle damer ;-)

 

Hvor vi skal få pengene fra, er nå et annet spørsmål...

Og jeg går ut fra at ED-prosessen ikke er mindre tøff enn IVF-prosessen var?

 

Jeg har fortalt det til en del folk at jeg har benyttet ED, og har kun fått positive tilbakemeldinger. Har ikke helt kontroll på hvor mange som vet det, eller om det er alment kjent på byen. Men jeg bryr meg heller ikke om hva folk sier, jeg står for valget jeg har tatt. Har fått mange kommentarer på hvor tøft gjort dette var. Som jeg sier til folk; jeg er så gammel nå(straks 41) at det var enten denne måten eller ikke få barn, og da var valget lett for min del. Og det er folk enige i. Har fått kommentarer fra kolleger som: Herregud, det er jo bare ett egg. Det er jo du som går gravid og føder ungen. Og: ED skulle du jo gjort før.

Nå gleder alle kolleger seg til tulla kommer, for de skal være tanter og trillegutter(og det blir noen av dem, for jeg har mange kolleger)....

 

Og jeg må si meg enig med vårsol73 i at ED og adopsjon er 2 forskjellige ting. Ved ED får du gå gravid og føde barnet selv. Du får være sammen med det og forme det fra begynnelsen.

 

Jenda: Når du først bestemmer deg for å gå gjennom prosessen og har startet, så glemmer du nesten at det ikke er ditt biologiske barn, for du får veldig raskt relasjoner til det Men jeg kjenner til at det er et vanskelig valg å ta. Jeg var 40 da jeg bestemte meg, og det var alderen som i stor grad avgjorde at det ble ED. Jeg var gravid for vel et år siden med egne egg, men risikoen for å miste når man er så gammel er veldig stor, og det er stor fare for kromosomfeil både på egg og foster. Hadde også brukt enormt med penger, så jeg fant ut at det var større muligheter for å lykkes på denne måten. Eggene ti donor var ikke "gått ut på dato" Etter 16 turer til Danmark skulle det ett ED- forsøk til for meg, og om 5-7 uker får jeg treffe lille tulla mi, og jeg og maaaange andre gleder oss enormt (jeg refinansierte huset før ED) Go for it

[vårsol73]

Jeg er helt enig med timiane om at bak ønske om barn ligger det ofte et egoistisk behov, ED er ikke mer egoistisk enn andre barneønsker. Det er vitenskapen som har åpnet en verdifull mulighet for de av oss som av ulike grunner ikke har fått barn tidligere i livet (eller som har sykdommer etc som gjør at egne egg ikke fungerer).

 

Ninna peker på at en mann på 45 kan få barn uten at noen reagerer. Jeg tror ikke det bare kan sees i et kjønnsperspektiv, jeg tror grunnen til at mange ikke reagerer er at mannen har en yngre partner som vil være i stand til å ta seg av barnet hvis noe skulle skje med han. Statistisk sett, hvis man tenker at det tar 18 år å følge opp et barn, er jo sjansen for at man blir syk el statistisk sett større i perioden fra 45-63 år enn fra 25-43 år. Hvis man da er alene er barnet mer sårbart. Dersom man har et stort nettverk rundt seg, er jo ikke dette noe problem, men det er kanskje et perspektiv som man bør ta med i vurderingen.

[Gjest lille fiol]

hei du

 

jeg forstår alle dine tanker

vi har gjort prøverør 7 ganger i danmark og blitt gravid og abortert flere ganger

jeg er nå 45 år og vi har holdt på med prosessen i 7 år

vi dro til riga og gjorde ED og om to dager tar jeg graviditetstesten, men jeg er gangske så sikker på at jeg er gravid

 

vi har ikke fortalt om ED til noen og kommer heller ikke til å gjøre det heller, om ikke livets vei bringer oss til en anne konklusjon. det er mest min mann som ikke ser noe poeng i å si det til noen. jeg er foreløpig enig men vi har døren åpen om jeg føler for å si det så gjør vi det, men ikke før vi har fått tenkt oss grundig om - og det kan ta noen år og tid har vi!

 

ønsker deg lykke til med avgjørelsen, når den først er tatt, er det ingen vei tilbake!

 

Lykke til

[timiane]

hei du

 

jeg forstår alle dine tanker

vi har gjort prøverør 7 ganger i danmark og blitt gravid og abortert flere ganger

jeg er nå 45 år og vi har holdt på med prosessen i 7 år

vi dro til riga og gjorde ED og om to dager tar jeg graviditetstesten, men jeg er gangske så sikker på at jeg er gravid

 

vi har ikke fortalt om ED til noen og kommer heller ikke til å gjøre det heller, om ikke livets vei bringer oss til en anne konklusjon. det er mest min mann som ikke ser noe poeng i å si det til noen. jeg er foreløpig enig men vi har døren åpen om jeg føler for å si det så gjør vi det, men ikke før vi har fått tenkt oss grundig om - og det kan ta noen år og tid har vi!

 

ønsker deg lykke til med avgjørelsen, når den først er tatt, er det ingen vei tilbake!

 

Lykke til

 

Hei

Gratlerere med graviditet Er selv den heldige ruger av ei serumspire;) Lykkt til!

[jenda]

hei du

 

jeg forstår alle dine tanker

vi har gjort prøverør 7 ganger i danmark og blitt gravid og abortert flere ganger

jeg er nå 45 år og vi har holdt på med prosessen i 7 år

vi dro til riga og gjorde ED og om to dager tar jeg graviditetstesten, men jeg er gangske så sikker på at jeg er gravid

 

vi har ikke fortalt om ED til noen og kommer heller ikke til å gjøre det heller, om ikke livets vei bringer oss til en anne konklusjon. det er mest min mann som ikke ser noe poeng i å si det til noen. jeg er foreløpig enig men vi har døren åpen om jeg føler for å si det så gjør vi det, men ikke før vi har fått tenkt oss grundig om - og det kan ta noen år og tid har vi!

 

ønsker deg lykke til med avgjørelsen, når den først er tatt, er det ingen vei tilbake!

 

Lykke til

Godt å høre, Lille fiol! Gratulerer så mye!

Vil du anbefale Riga, da? Hvis vi lander på ED - og det begynner jo å se sånn ut - skal vi jo i gang med å velge klinikk.... Ikke enkelt.

[Gjest lille fiol]

Hei du

Ja om du går for det så anbefaler jeg det

hovedgrunnen er måten de undersøkte meg på, spurte om forrige forsøks detaljer ete. det var kun kvinnelige leger der og omtanken, og at de ser på deg og kroppen din som en helhet på en helt annen måte enn jeg noen gang før har opplevd

har fått annbefalt dem fra en annen jente som er like gammel som oss og som nå er gravid i 8 mnd

[Måne66 *gravid*]

Jeg er 45, single og 7 uker på vei med EA-barn fra AVA Peter. Har massevis av egne egg men orket ikke vente lenger på å treffe et av de gode så valgte EA ved AVA Peter. Det begynte å tære på bankontoen også. Har en datter fra før (naturmetoden) som snart begynner på skolen, delt omsorg med pappaen.

 

Jeg kan ikke med hånden på hjertet påstå at det med alder og dobbeldonor er 100 % uproblematisk for meg. Jeg syns ofte dette blir malt litt for rosenrødt. Jeg er smertelig klar over at statistisk sett vil mitt barn miste sin ene forelder mye tidligere enn de fleste andre, og risikere å måtte ta seg av sin gamle mor når hun/han burde bruke tiden på å følge opp egne barn i barneksolen, og ikke minst vil jeg neppe kunne stille opp som barnepassende bestemor særlig lenge. Dette kommer selvfølgelig i tillegg til at de fleste i vår samfunn faktisk syns det er for sent, ja til og med meget kritikkverdig, å få barn når man er 45. Man kan lett få inntrykk av noe annet i et forum som dette.

 

Jeg skulle også ønske at det ble et barn med mine gener. Jeg ser hvor trygt og godt det er å tydelig kjenne igjen mine og pappaens personlighet og evner i min datter. Det hjelper meg å være obs på ting jeg har lært om meg selv og han undeveis slik at jeg kan hjelpe henne til å ta bedre valg og jeg kan være mer oppmerksom på behovene hennes. Ser også hvor lykkelig hun blir når vi snakker om dette med arv (jada, de snakker om det allerede i barnehagen) og hun føler tilhøringhet, og hvordan hun stråler når hun får til et eller annet og sier at "jeg gjorde det selv, mamma, og så hjalp det litt at jeg visste at du var sånn da du var liten også".

 

Da jeg begynte prosessen med å få barn alene var jeg mest bekymret for dette med at barnet ikke skulle ha en pappa. Det har jeg blitt mer og mer avslappet til og føler meg trygg på at det skal vi klare å snakke om på en god måte. Men fremdeles gnager det med alder og gener meg litt innimellom. Men når alt dette er sagt; jeg har likevel valgt å gå for EA i min alder og angrer selvfølgelig ikke :-) Valget er basert på tre ting; et søsken til datteren min, mitt egoistiske behov for å lage meg min egen lille familie og det like egoistiske behovet for å ha et barn som er bare mitt og som jeg ikke må dele med noen (jeg har faktisk avvist et par potensielle kjæresteemner på veien). Andre vil nok ha andre grunner for sine valg. Jeg tror det viktigste er å være ærlig med seg selv og de nærmeste rundt seg. Så vil nok det meste gå bra :-)

[Anonym bruker]

Jeg kom i tidlig overgangsalder. Ble gravid etter 12 år da på naturmetoden.

Verre med søsken, etter 3 icsi forsøk ble det et ed forsøk i Danmark.

Hadde full klaff på første forsøk og fikk tvillinger.

Jeg har vært åpen om ed forsøket hele veien med familie og kjente.

 

Lykke til.

[Nica123]

Jeg kom i tidlig overgangsalder. Ble gravid etter 12 år da på naturmetoden. Verre med søsken, etter 3 icsi forsøk ble det et ed forsøk i Danmark. Hadde full klaff på første forsøk og fikk tvillinger. Jeg har vært åpen om ed forsøket hele veien med familie og kjente. Lykke til.

 

Jeg har nettopp blitt fortalt at jeg er kommet i tidelig overgangsalder. Og er Så lei meg. Har lav amh og ved 2 ul på 1.ivf sa legen at d ik var egg og at jeg var i tidelig overgangsalder (hadde 2 små egg på 1.ul dag 6, dag 10 var det ikke no).

Du sier du ble gravid etter 12 år på naturmetoden, var dette lenge før du kom i overgangsalderen?

 

Jeg lurer på ED, men er veldig usikker. Både redd for at det ikke skal klaffe (hatt så mye uflaks når d gjelder kroppen, å nå siste dette) og så er jeg redd jeg skal bli trist fordi d lissom er barnet til samboeren og en annen dame. Muligens feil å tenke sånn men jeg kan ikke no for det.

 

Gratulerer så mye (når ble du gravid?) ! å er det uvanlig å få tvillinger på denne måten?