For feig til å gå...?

[Anonym bruker]

Har vært sammen i sju år, har et barn på to og en liten på vei. Bf ville gjøre det slutt for tre år siden, vi ble gravide og han valgte å bli. Grunnen til at han ville gå var manglende lidenskap hos oss og det faktum at han møtte ei jente på festival.(dette henger da sammen i mine øyne) Vi sliter begge med våre ting, jeg med psyken og han med temperament. Jeg går til samtaler med psykiatrisk sykepleier men føler og tror selv at jeg burde hatt profesjonell hjelp for lenge siden, nå har jeg blitt veldig god på å late som(ingenting jeg gjør eller sier er oppriktig lenger) han på sin side har ingen lyst eller mulighet til å forstå hva jeg sliter med, han kaller det bare syting og klaging. Noe som igjen gjør at jeg lukker meg og ikke klarer å gi ham den lidenskapen og nærheten han forventer og fortjener. Synes det er utrolig slitsomt og vanskelig når han klikker og smeller med dører eller lignende. Han har aldri slått meg, men er oppfarende og truende, kan fort dytte, sparke i leggen osv. Jeg er rolig og stille, redd for å si noe som han kan oppfatte på feil måte.

Når vi klarer å ha et "normalt" sexliv over en lengre periode er han en helt annen mann. Han er oppmerksom, snill og varm.

Han er uansett en god far som virkelig ser barnet og er mye bedre med ungen enn jeg er. Han er tålmodig, og flink til å finne på ting, jeg bruker fort ordet "nei" og har litt problemer med å underholde ungen en hel dag..

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg vet at jeg gjerne vil at vi skal holde sammen og ha det fint. Jeg tror man må jobbe for forholdet kontinuerlig og tror altså at å være sammen er et valg man tar og som man må jobbe for. Eller er jeg bare redd for konsekvensene det vil få å bryte opp? Har ingen utdannelse og vil da bli en av de "fattige" i Norge, har ingen familie som kan hjelpe til. Han sier( når han er sur) at han holder ut fordi han ikke vil at ungene skal få en annen "far" og at jeg kunne like gjerne vært moren i Christoffer-saken. Veldig sårende og jeg må innrømme at jeg ofte tviler på min egen omsorgsevne:(

Hjelpes!

Er det noen av dere om kan fortelle meg at det går bra om man blir alene? Burde jeg ta kontakt med NAV? Hvem kan hjelpe meg å finne ut hvordan min hverdag vil bli om jeg går? Bør jeg gå? Hvor lenge skal jeg prøve, og hvem gjør jeg det egentlig for?