Noen som har hatt svangerskapsdeperisjon her?

[Anonym bruker]

Hvordan merket dere det? Hvor fikk dere hjelp? Ble det bedre i svangerskapet, og tiden etterpå?

Ja, generelt..

 

 

Jeg har hatt deperisjon før.. Dyp deperisjon.. Jeg er 2.gangs gravid, og kjenner at alt er grusomt nå.. Jeg bare gråter, vil ingenting, vil ikke ha mat, føler meg stygg og alt er bare mørkt..

 

Æsj, jeg skammer meg sånn.. Dette er faktisk så skammelig og flaut at jeg for første gang velger å stå som anonym..

[BabyAbel]

Hei Kjære deg! Jeg har ikke hatt svangerskapsdepresjon, men kjenner med meg selv når jeg leser innlegget ditt at slik skal ingen ha det!! Jeg foreslår at du tar en telefon til jordmor og forklarer hvordan du har det, så tar dere det derfra! Mange klemmer til deg!!:-)

[Anonym bruker]

Ja, jeg hadde vel på en måte det. Eller angst-depresjon om jeg kan kalle det, det. Fikk ikke bra nok oppfølging "etter mitt behov" i 1.svangerskap. 10 min hos fastlege og så ut igjen, jordmor hadde så fulle lister. Mannen jobbet ute i turnus, var mye alene. Var den første i vennegjengen som fikk barn, flere av vennene mine som da gav "faen i meg"- for jeg kunne jo ikke bli med på fest etc. siden jeg var gravid.Og gjett om jeg vet hvem som er vennene mine i dag, for å si det sånn. Etter mye mistet jeg meg selv rett og slett. Jeg var mye lei meg, mye bekymret og alt bare hopa seg opp, fikk tvangs/angst tanker "tenk om jeg skader babyen når den kommer ut, også med vilje". Ting bare eskalerte og jeg gikk inn i en depresjon. Jeg kontaktet først Amathea (fastlegen min "stolte" jeg ikke på) som kontaktet en sosionom på kvinneklinikken på fødestedet mitt. Hun var bra og ha. Etter at jeg hadde født, gikk alt over - men jeg fikk oppfølging av en kvinnelig psykolog hos BUP. Der avslutta vi ganske raskt etter fødselen. Ting gikk bra. Etter å være lenge hjemme med verdens herligste, begynte jeg å miste meg selv igjen. Begynte da hos psykolog som jeg elsker å prate med, er så deilig å bare få ting ut. Og han sitter bare der og er der/svarer og hører på. Ting er mye bedre, jeg gleder meg mye mer over graviditeten nå (selv om jeg sliter fortsatt litt med angst/stopre bekymringer at det skal skje fosteret noe, men det er ikke i nærheten. Jeg har lært tildels å mestre tankene og bli "venn" med de. Gleder meg nå til å bli mamma igjen i september, og det har litt å sio at vi går en lysere tid i møte. har slitt litt med vinterdepresjon til tider. Jeg har nå byttet til verdens beste fastlege. min samboer fortalte hun hvordan jeg hadde det forrige svangerskap (for jeg turte ikke) og hun tar meg på alvor, hun synes nok at jeg har helseangst ovenfor den i magen. Men, hun at meg alvorlig og for den jeg er. Og det er deilig!

Ehh, jeg vet ikke helt om jeg svarte på spørsmålet ditt egentlig.. Men jeg ønsker deg masse lykke til- og du, det ordner seg som oftest =)

[Anonym bruker]

Takk for svar begge to.. Vet faktisk ikke om jeg tørr å ta kontakt med jordmor.. Hva vil hun tro..

 

Huff.. slitsomt..

 

Hi

[BabyAbel]

Er det noen andre du vil snakke med da? Det er vel ikke så nøye hvem du snakker med, men at du snakker med noen!! Hva med Amathea som innlegget over her nevner? Der tror jeg du kan være anonym!:-)