Oppstart i barnehage. Synes 1 års-alder er for tidlig! :-(

[Ulykkesfuglen=lykke aug-11]

Vi har også tatt opp lån til et hus til neste år. Så ikke råd til å ta et "fri" år med de stønadspengene som man får. Har alltid vært av den oppfatning at barn bør ikke beg i barnehage før man kan gå.

Men sånn blir det jo ikke. Hadde han vært hos en dagmamma hadde det nok blitt fulldag der også.

Skal prøve å dra tidligere på jobb slik at jeg kan hente tidligere.

Finnes det barnehager i oslo som man kan få oppstart hvilken som helst mnd i året?

Trodde det var klin umulig!?

[Anonym bruker]

Vi har også tatt opp lån til et hus til neste år. Så ikke råd til å ta et "fri" år med de stønadspengene som man får. Har alltid vært av den oppfatning at barn bør ikke beg i barnehage før man kan gå.

Men sånn blir det jo ikke. Hadde han vært hos en dagmamma hadde det nok blitt fulldag der også.

Skal prøve å dra tidligere på jobb slik at jeg kan hente tidligere.

Finnes det barnehager i oslo som man kan få oppstart hvilken som helst mnd i året?

Trodde det var klin umulig!?

 

Mange barnehager i Oslo tar opp fortløpende gjennom året. Det er ganske vanlig. Regelen for de kommunale barnehagene her er at du skal søke 2 mnd før du ønsker plassen. Ring opptakskontoret i din bydel eller kontakt den aktuelle barnehagen direkte.

[Ellois]

Takk for alle svar siden sist! :-)

 

Og takk til El1 for linken! Men må nok si som en annen her, den artikkelen gjorde bare til at jeg har enda mer lyst til å vente med barnehage... :-/

 

Dilemma. Men vi finner vel ut av det, iløpet av sommeren. Håper jeg....

[Skaubinna]

Jeg tenkte som deg Ellois da jeg gikk hjemme i permisjon. Føltes ikke riktig for meg å sende datteren vår i bhg ved ettårs alder.

 

Før hun kom, hadde vi allerede flyttet ut av byen og til et billigere område, fordi planen var at jeg skulle studere ved siden av jobb og barn....jojo mensann......

 

Fikk et nytt syn på så mangt da jeg fikk barn, selv sa jeg opp jobben min, og startet studier som planlagt. Endret pappapermen til en uke i mnd og fant meg en 50% nattvaktsstilling jeg jobber i mens mannen min er hjemme.

 

Vår datter var hjemme med meg/oss til nå rett etter påske. Hun er straks 16 mnd gammel og nå ser jeg at hun er klar for noe bhg. Men hun går da også 60% i bhg, og korte dager (0900-1500).

 

For mitt vedkommende, har det vært et bevisst valg og noen goder vi har lagt på hylla for en periode. Vi har planlagt dette og spart, i tillegg hadde vi god økonomi i utgangspunktet og er godt voksne.

 

Jeg hadde selv lyst og har fremdeles lyst til å følge mitt barn mest mulig. JEG vil være hennes viktigste person som er så heldig å kunne følge henne mest mulig. Jeg vil høre de første ordene hennes, jeg vil være der når hun utvikler seg og erfarer den store verden, jeg vil lære henne verdiene jeg anser som viktige.

Jeg har bare denne ene ungen, og vi brukte lang tid på å få henne også. HUn er jo så liten så kort tid, relativt sett, at jeg gladelig ofrer noen materielle goder for hennes skyld.

 

Jeg er glad vi har mulighet til det.

Likevel er jeg ikke noen motstander av bhg, og jeg dømmer ingen som sender sine 10 mnd gamle barn i bhg. Men jeg ønsket ikke det med mitt barn og er glad vi slapp.

 

For vår del, er det perfekt med 60% bhg. Jeg nyter de to dagene jeg har med henne, og jeg ser også hvordan hun trives i bhg.

 

Jeg tror det viktigste er at en føler magefølelsen sin, om det er å sende i bhg eller å være hjemme lenger. Ingen skal behøve å ha dårlig samvittighet, eller føle at de skal forsvare de valgene man tar for seg og sin familie.

 

Vi gjør alle det vi kan for våre barn ut i fra det vi kan og evner

 

Lykke til med valget ditt Ellois, mitt beste råd, må være at du tar et valg basert på det som føles mest riktig for deg som mamma i tråd med noe du også kan tåle økonomisk.

[Mineto]

Gutten vår begynte i bhg en mnd før han fylte tre. Og jeg skal være minst like lenge hjemme med jenta vår. Denne tiden er, og har vært, den fineste i mitt liv. Jeg er fullstendig uenig med dere som mener "det ikke kan være bra" for et barn å være hjemme med mammaen sin, eller pappaen, sin lenger enn ett år, eller maks to...

 

Barn kjeder seg ikke med en tilstedeværende voksen. De synes ikke det er kjedelig, og de blir ikke "understimulerte" ved, å gjøre helt alminnelige og hverdagslige ting sammen med foreldrene sine. Argumentet om at barnet "er så sosialt" og trenger flere utfordringer stemmer overhodet ikke overens med de erfaringer jeg har gjort meg. Det virker derimot som om foreldre ikke tror at de selv klarer å underholde barna sine (passe de...) men sårt trenger en "pedagog" så fort barnet bikker ett.

 

Den største utfordringen her ligger i å tørre å bli kjent med sitt eget barn. Tørre å gjøre ingenting... Telle stener, plukke mose, se på fugler, hjelpe til å vaske kjøkken... Tørre å ikke være en kollega, ikke bli målt og vurdert som menneske gjennom viktige jobbprestasjoner... Tørre å følge mammahjertet selv om "alle andre", blader og bøker, venner og bekjente mener at barnet ikke tar skade.

 

Artikkelen som en her viste til sier jo det helt motsatte av hva hun ville frem til. Toåringer formidler følelser mye bedre enn en ettåring. Ikke merkelig at protesten blir synligere.

 

(Er så dritt lei snakket om at man ikke kan være likestilt, og dermed heller ikke leve et godt fullverdig liv, så lenge ikke begge foreldre er i jobb. Likestilling er fullstendig forvekslet med begrepet "likhet" i våre dager... Jeg trenger nemlig ikke være mann uten livmor og melk i puppene for å føle meg som et viktig menneske! Så takknemlig jeg er for denne innsikten som har kommet snikende:-)

[Februarmamma 2011 og 14?]

Vår gutt begynte i bhg uka før han fylte 1 år. Han har vært tidlig ute motorisk (gikk greit med sko ute i snøen f eks) han var også veldig tillitsfullt ovenfor andre voksne og elsket å være sammen med andre barn (ingen søsken). Så det gikk veldig bra med ham fra dag 1. Allikevel har jeg abslutt kjent på det at "han er jo så liten, hvordan kan vi levere ham fra oss?". Fordi han er så enkel å ha med å gjøre forsvinner han nok litt i mengden der. Har flere ganger funnet ham i andres klær, lekendes alene bak en busk og med gammelt tørket snørr i hele ansiktet. Vi kommer til å flytte ham over til en mindre bhg i høst, som også har mindre grupper. Syns det er det viktigste kriteriet for de minste.

[Februarmamma 2011 og 14?]

Jeg har forresten stor respekt (har fått nå) för de som velger å være hjemme de første åra. Jeg hadde ikke klart det trur jeg. En slags deltidsjobbing hadde vært ideelt. Jeg foreslo at mannen min kunne jobbe redusert dette året (jeg tjener dobbelt så mye, så det ville vært för ulønnsomt, særlig med tanke på senere permisjon med eventuelle søsken). Men han har ikke nappet på det.

[81-Mamma<3<3]

Gutten vår begynte i bhg en mnd før han fylte tre. Og jeg skal være minst like lenge hjemme med jenta vår. Denne tiden er, og har vært, den fineste i mitt liv. Jeg er fullstendig uenig med dere som mener "det ikke kan være bra" for et barn å være hjemme med mammaen sin, eller pappaen, sin lenger enn ett år, eller maks to...

 

Barn kjeder seg ikke med en tilstedeværende voksen. De synes ikke det er kjedelig, og de blir ikke "understimulerte" ved, å gjøre helt alminnelige og hverdagslige ting sammen med foreldrene sine. Argumentet om at barnet "er så sosialt" og trenger flere utfordringer stemmer overhodet ikke overens med de erfaringer jeg har gjort meg. Det virker derimot som om foreldre ikke tror at de selv klarer å underholde barna sine (passe de...) men sårt trenger en "pedagog" så fort barnet bikker ett.

 

Den største utfordringen her ligger i å tørre å bli kjent med sitt eget barn. Tørre å gjøre ingenting... Telle stener, plukke mose, se på fugler, hjelpe til å vaske kjøkken... Tørre å ikke være en kollega, ikke bli målt og vurdert som menneske gjennom viktige jobbprestasjoner... Tørre å følge mammahjertet selv om "alle andre", blader og bøker, venner og bekjente mener at barnet ikke tar skade.

 

Artikkelen som en her viste til sier jo det helt motsatte av hva hun ville frem til. Toåringer formidler følelser mye bedre enn en ettåring. Ikke merkelig at protesten blir synligere.

 

(Er så dritt lei snakket om at man ikke kan være likestilt, og dermed heller ikke leve et godt fullverdig liv, så lenge ikke begge foreldre er i jobb. Likestilling er fullstendig forvekslet med begrepet "likhet" i våre dager... Jeg trenger nemlig ikke være mann uten livmor og melk i puppene for å føle meg som et viktig menneske! Så takknemlig jeg er for denne innsikten som har kommet snikende:-)

 

Så enig med deg "mineto"! Dette med likestilling har tatt litt feil utvikling synes jeg! Likestilling handler vell mer om lik rett til å kunne ta de valg man ønsker! Ikke at alle damer bør komme seg ut i jobb tidligst mulig!

Jeg kjenner også jeg blir irritert av utsagn om at det er "fordummende å gå hjemme"! Ærlig talt! Det er vell litt hva man gjør det til selv. Nekter å tro at man blir dummere av å hå hjem et ekstra år med barnet sitt!