Oppstart i barnehage. Synes 1 års-alder er for tidlig! :-(

[Ellois]

Månedene flyr, poden vokser og utvikler seg som bare det og barnehagestart nærmer seg med stormskritt.

 

Men jo eldre poden blir, jo mer gruer jeg meg til å sende han i barnehage. Jeg hadde virkelig ikke trodd det skulle skje. Trodde jeg bare skulle bli "glad for å bli kvitt han" på dagtid og få tilbake mitt sosiale liv. Men jo eldre han blir, jo mer feil føles det å sende han i barnehage ved 1 års-alder. Jeg synes han rett og slett er for liten.

 

Nå er han 8-9 måneder, så det er jo enda noen måneder igjen. Jeg skal gå hjemme med han til august, når han fyller 1 år og barnehagen starter. Men likevel. Tanken på å sende han vekk, på å institusjonere han allerede fra 1 års-alder blir ikke noe enklere jo eldre han blir. Snarere tvert imot.

 

Sier ikke at han ikke ville ha taklet det. For det ville han sikkert. Jeg også, mentalt, med tid og stunder. Men det føles likevel riv ruskende feil. Uten at jeg klarer å begrunne det noe særlig mer enn med at jeg synes det er FOR tidlig. Jeg vil aller helst vente til han blir minst 2 år.

 

Misforstå meg rett, jeg kan godt begynne å jobbe imorgen den dag, sånn for min egen del. Og hadde vel gått litt på veggen etterhvert av å gå hjemme i 2 hele år. Men for poden sin skyld hadde jeg gjerne gjort det likevel. Jeg synes han fortjener det, når jeg først har valgt å få han, liksom. For jeg tror så absolutt at han ville hatt det bedre hjemme i ett år til, enn ved å gå i barnehage.

 

Flere som har det slik?

[abella]

Skjønner godt hva du mener. Storebror begynte i bhg da han var 15 mnd og jeg synes nok egentlig det var for tidlig ja. Ser hvor mye mer moden han var da han ble 2 år og hvor mye enklere det er for en toåring å forholde seg til bhg. Men vi ønsket oss to tette og da blir det økonomisk veldig ulønnsomt om jeg ikke skulle gått tilbake i jobb (pga opparbeidelse av rettigheter til foreldrepenger).

 

Vi har enda ikke bestemt oss for når vesla skal begynne i bhg, det blir pappaen som tar ulønnet perm frem til hun begynner. Hun har uansett ikke garantert plass til høsten (født i september), så vi har ikke søkt enda og kommer til å strekke det litt utover høsten.

[Ellois]

Vi har bare 1 og har vært veldig heldig med han så langt. Utrolig harmonisk, trygg og kul liten fyr! :-) Og jeg vil gjerne beholde den biten en stund til, før han kastes ut i verden. Verden kommer tidsnok. Det er nå vi legger de aller første byggeklossene i det som skal være grunnmuren hans, for å si det på den måten. Barnehage og etterhvert skole, kommer fort nok likevel.

 

Det handler om modenhet og trygghet, ja. Ikke minst. Gi han en best mulig ballast.

 

Dessuten bor vi så heldig til at vi har mye natur rundt oss. Stor hage og 2 minutter unna marka-grensa. Det er nok av aktiviteter å ta seg til, rett utenfor stuedøra, etterhvert som han lærer seg å stabbe og gå. Hele året. Og muligheter for play-dates med andre jevngamle, ved behov. Pluss 2 overivrige bestemødre i grei reiseavstand som nettopp har pensjonert seg begge to og gjerne vil avlaste og sitte barnevakt. Så han hadde fått varierte dager, selv ved å ikke gå i barnehagen.

 

Men så var det den økonomien, da.... :-/

[Anonym bruker]

Jeg begynte hos dagmamma når jeg var 3,5 mnd (det er jo da 28 år siden). Hadde en fantastisk dagmamma og vi var ikke så mange barn. Har ikke tatt skade av det :-) Tror det med tidlig barnehagestart er mye vanskeligere for foreldrene (mamma) enn for barna! Han kommer sikkert til at få det kjempe moro når han kan leke med andre barn hele dagen :-)

[Honningmelon]

Skjønner godt hva du mener, og derfor skal ikke minsta i bhg før hun er over 2 år. Forstår at ikke alle har mulighet til det, og må ut i jobb. Men, er selv veldig glad for at jeg har muligheten til å vente.

[Anonym bruker]

I følge Jesper Juul så senser ungene det dersom foreldrene er skeptisk og bekymret når de begynner i barnehagen, så jeg har begynt å manne meg opp til bhg-start i august nå. Sier til meg selv at dette går så fint, og snakker om bhg til vesla som nå er 11 mnd.

HUn er veldig sosial og kontaktsøkende til andre barn og lyser opp det er flere barn tilstede, bryr seg ikke stort om oss foreldre da, så jeg velger å tro at det kommer til å gå bra at hun beg når hun er 14,5 mnd. Skal jobbe 60% det første året slik at hun ikke får 5 fulle og lange dager.

[Hobbiten]

Kjenner veldig på dette jeg også, og gruer meg til den dagen lillemor er født i september så vi vet jo ikke om vi får plass, evt når...

Planen er at jeg er hjemme til september, og hvis vi ikke får bh plass er pappa hjemme i 12 uker, da er hun 15 mnd ved start. Hvis vi får plass tar far permisjon en dag i uken. Selv har jeg tenkt å arbeide 80% første året hvis det ordner seg med jobben:) Da er lillemor hjemme 2 dager i uken, og det føles mye bedre

Dilemmaet her er jo søknaden om pappaperm, men forstod at den kan endres underveis...

Tror det beste alternativet for oss hadde vært at jeg hadde arbeidet 50% frem til 2 år eller lenger men har dessverre ikke økonomi til det.

Vet ikke hva vi gjør uten bh plass, dagmamma er helt uaktuelt!

Tiden går så fort, plutselig er vi der, uff!

 

[holahopp]

jeg gleder meg så til lille gullet mitt skal i barnehagen. Han er snill og er bare blid men er i beina mine hele tiden nå. Gleder meg og til å begynne i jobb og ikke bare gå hjemme. Er 100% alene med han og så nå trenger jeg snart en intellektuell samtale.

[Ellois]

Takk for alle svar! :-)

 

Jeg tror nok heller ikke at (de fleste) barna tar direkte skade av å begynne i barnehage tidlig. Eller gå hos dagmamma. Heller ikke vår. Han er som sagt veldig trygg og "stabil", så langt.

 

Men ideelt sett har jeg mest lyst til å vente likevel. Fordi det ikke føles riktig, sånn i det lange løp.

 

Men hvis det ikke dukker opp noen andre valg underveis så må han jo, uansett.

 

Og i går, mens jeg satt og lette på nettet etter deltidsjobber, fant jeg selvfølgelig Drømmejobben over alle drømmejobber! En jobb som er som skreddersydd for meg og min erfaring og kompetanse. Helt perfekt! Aldri kommet over en så perfekt jobb for meg før. En jobb jeg bare ikke KAN la være å søke på, så jeg sitter allerede å kladder på utkast til søknad.

 

Men 100% stilling. Med oppstart fra i sommer av. Ur-typisk...! :-/

[El1]

Sønnen min begynte da han var 10 mnd og det har gått kjempefint! Han er veldig trygg og har aldri grått når vi har dratt. Nå er han 15 mnd og går til døra og jubler når jeg spør om vi skal dra til barnehagen. Jeg tror at de som er 2 år har det tøffere i barnehagen enn de minste. han har det mye morsommere i barnehagen enn hjemme med meg, så jeg drar på jobb med god samvittighet. For oss har det vært viktig at han ikke er så lange dager der, så helt fram til nå har han vært 4x 5 timer i uka også koser vi oss masse når vi er hjemme sammen, så jeg har bare gode ord og si om barnehage for min lille tass.

[Anonym bruker]

Synes også det er altfor tidlig, og det synes også min samboer som er ped. leder i barnehage. Så, vi kommer til å prøve å unngå å sende barnet i bhg. før det er 2 år.. heller dagmamma, med mer individuell oppfølging. Ville helst vært hjemme selv, men får se hvor lenge det går økonomisk. De ER jo altfor små, og det er ikke nok bemanning i bhg til at så mange 9-12 mnd gamle babyene begynner der..

 

OG, alle de tingene man går glipp av da Min samboer forteller jo stadig om barn som har lært seg å gå og prate i bhg, synd at foreldre går glipp av så mange store øyeblikk i barnas liv, sånn som det er nå.

[Ellois]

El1: Så bra at det gikk fint med dere! :-) Men hvordan mener du at det er "tøffere" for 2-åringer å begynne i barnehage, enn de på 1 år? Sånn konkret?

 

Anonym kl. 10.12: Ja, det er nettopp det jeg også tenker. Alt vi som foreldre går glipp av, som skjer mens poden er i barnehagen. Vår er ikke på langt nær på vei til å begynne å gå enda. Hva om han debuterer i barnehagen mens vi er på jobb? Hadde føltes ganske stusselig. Spesielt det.

 

Vår er født helt i begynnelsen av august, så han vil isåfall være 12 mnd ved barnehagestart. Verken mer eller mindre. Selv oppstart ved 15 mnd hadde vært ørlite bedre. Eller mer. Men 12 mnd er jo så forferdelige lite, synes jeg.

 

Og ja, argumentet med bemanning. Det er ganske mange småtasser som skal få dekket behovene for trøst, trygghet og oppmerksomhet, på mye mindre ressurser enn hjemme.

 

(Vi fikk forresten bhg-plass ved første opptak, til oppstart nå i august, men langt borti gokkemokk, så vi sendte inn klage og har nå søknad om ny plass nærmere hjemmet til behandling. Så ingenting er avklart enda.)

[Underveis -->]

I dag var første dag i bgh for storebror på 3 år etter påsken, og han løp hele veien til bgh ;-) Han begynte da han var 11 mnd og har likt det fra første dag. Dersom sønnen din er sosial og tillitsfull så ser jeg ikke noe negativt med å utfordre dem sosialt tidlig. Her har det vært bare positivt. Vi har andre barn i vennekretsen som helt riktig begynte senere. Lillebror vil være rett over året når han begynner.

 

For meg handler der om både en god barnehage OG trygge foreldre som ikke stresser med der, men tar det som en naturlig del av livet. Vår storebror har alltid vært en aktiv unge og vi har alltid hatt en avslappende holdning ifht han og nye ting. Han er fremdeles den kule, lille fyren med lyse krøller og glimt i øyet og godt humør :-)

Endret 11. april 2012 av Underveis -->

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Jenten min fyller 1 år i neste uke, og jeg skal være hjemme med henne til august. Hun har akkurat fylt 16 mnd når hun begynner i bhg, og jeg begynner selv på skole. Satser på at ikke alle dagene i uken blir så lange for min del, da kan jeg hente småen tidligere Tror hun kommer til å stoooorkose seg sammen med de andre ungene, selvom hun er en skikkelig mammadalt, hehe..

[Anonym bruker]

Jeg tenker som deg HI, og har derfor valgt å være hjemme med begge barna til 2 års alder. For min egen del kunne jeg godt ha kommet meg ut i jobb igjen litt før, men jeg mener at barna har det absolutt best hjemme når de enda er så små. Har jobbet noen år på småbarnsavdeling i barnehage selv og har i tillegg lest mange fagartikler om temaet, og det har bare gjort meg sikrere i min sak. Det viktigste for 1-åringer er ikke sosialisering eller masse morsomme aktiviteter i barnehagen, men å danne en trygg tilknytning til foreldrene og dette gjøres best hjemme.

 

Det er så høyt tempo og til tider støynivå i barnehagen at de minste barna lett kan bli stresset, og dette i kombinasjon med lite en-til-en kontakt med voksenpersoner er ingen optimal kombinasjon akkurat. Dessuten finnes det mange tilbud som åpen barnehage, babysang osv som man kan gå på sammen med barnet hvis man velger å gå hjemme et år ekstra. Da får barnet dekket sitt sosiale behov så det monner, de trenger ikke lange dager i en barnehage uten mamma og pappa for å få dekket det behovet, som det virker som mange tror.

 

Jeg er derfor veldig glad for at vi har økonomisk mulighet til ett år ekstra ulønnet perm, det er en investering i egne barn som jeg synes er verdt hver eneste krone! Dessuten koser vi oss hjemme og det er så flott å kunne følge hver en eneste liten del av utviklingen deres, det skjer jo noe nytt hele tiden nå, veldig gøy Oppstart i barnehage ved 2 år gikk forresten knirkefritt med førstemann, jeg følte at han var mye bedre rustet til barnehagen da, med et noenlunde godt språk og mer interesse for å faktisk leke MED andre barn, ikke bare vedsiden av, danne vennskapsbånd osv.

[Ellois]

Underveis: Så herlig! :-) Jeg er sikker på at vår også kommer til å elske barnehagen. Om et år eller to.

 

Poden vår er både tillitsfull og enkel å ha med å gjøre. Har enda ikke hatt noen separasjonsangst-fase. Vi hadde barnevakt for han for aller første gang da han var 3 uker. Og har fulgt det opp siden, slik at i teorien "hvem som helst" kan sitte barnevakt for han pr. idag. Så han tåler fint å være borte fra oss noen timer. Det har vi alle godt av.

 

Men 7-8 timer, hver dag...? Nei, det er jeg jommen ikke sikker på er til hans beste. I det hele tatt.

 

Jeg mener også at det viktigste for han det første og andre leveåret ikke nødvendigvis er sosialisering, men trygghet, fred og ro. Og masse kjærlighet, for å dra frem en stor klisje. (Men det er jo sant...) Kysser de, koser og gir masse kroppskontakt med hvert eneste barn i barnehagen f.eks.? Jeg har som sagt aldri hatt et barn i barnehage før, så jeg må jo spørre.

[LilleMalin♀♂♂]

Jeg er hjemme med min tredje nå og er vel den eneste som har takket nei til barnehageplassen jeg er blitt tilbudt;)

 

Han skal være hjemme med meg/pappa (jeg skal jobbe litt på natten i mens) til han er 18 mnd. Hvis vi får plass i januar da, hvis ikke blir det oppstart i august.

 

Jeg synes han er altfor liten til å sendes i bhg. Jeg har to som går der nå og eldste begynte da hun var 1 år.

Hun var barnehageklar og hadde i tillegg ofte fri. Midterste barn var på ingen måte klar på samme alder. Han var nesten 2 år. Økonomisk så er det jo en utfordring, men det får gå.

 

De ansatte jeg snakker med i bhg, sier at har man muligheten så er det best for de fleste barn å være hjemme enda litt etter fylte 1 år. De gjØr så godt de kan i bhg, men barna kan umulig få alt de trenger av oppmerksomhet så lenge det ikke er en til en-bemanning.

Uansett vil heller jeg kose og trØste mitt barn (når det er så lite) enn at det er en annen som gjØr det.

 

Jeg tror sikkert 1 åringer kan ha det fint i bhg, men ikke hver dag, til alle tider, og i alle årstider. For ikke å snakke om hvilket barn det er. Noen er robuste og går på ut i verden, mens andre er helt "happy" i body og strØmpis hjemme hos mamma:)

[Anonym bruker]

Min datter begynner i bhg i august da hun er 14 mnd. Jeg storkoser meg hjemme med henne, vi finner på mye gøy sammen, men jeg kjenner ingen andre med barn og det er ikke mye tilbud her vi bor, så jeg ser frem til hun skal begynne, tror hun kommer til å kose seg. Hun er veldig sosial, tillitsfull og kontaktsøkende. Kan å gå allerede (10 mnd), så jeg går ikke glipp av hennes første skritt, det var stort å oppleve. Jeg hadde faktisk ikke valgt å være hjemme om vi hadde økonomi heller. Men nå har ikke jenta søsken eller søskenbarn heller (mener barn har godt av omgang med andre barn, som oss voksne).

Og ja, jeg har arbeidet i barnehage, og barna "mine" fikk masse nuss og kos! Skikkelige "koseunger" duller jeg med, og er de trøtte og grettne når de står opp, tar jeg meg tid til at de sitter på fanget et fem-minutt og bare synger en sang og snakker litt. Synes mange er flinke til å kose med de minste barna (og de større), det er min erfaring.

Men jeg er også enig i at det er forskjell på barn og livssituasjon, økonomi, bekjentskap med andre barn osv. Det er jo uansett forskjell på om en 1åring går 5 dager i uka og 8 timer lange dager, det kan bli slitsomt for en liten krabat.

Min jente skal gå 4 dager, ca 6 timer (jeg er student) tre av dem og en av dagene kan hun stort sett være hjemme, jeg mener ikke hun tar skade av det.

Tror nok det er værst for mammaene!

[miepia30]

Hvordan har dere økonomi til å være hjemme ett år til? Her har vi huslån og studielån på over 20000 i mnd tilsammen, så å leve på en inntekt går jo rett og slett ikke.

[El1]

El1: Så bra at det gikk fint med dere! :-) Men hvordan mener du at det er "tøffere" for 2-åringer å begynne i barnehage, enn de på 1 år? Sånn konkret?

 

http://www.klikk.no/foreldre/smabarn/article718811.ece

[Anonym bruker]

Det samme kan dessverre sies om 1-åringer i barnehage, det måles forhøyede stressnivåer gjennom hele dagen for dem også;

 

http://www.adressa.n...icle1656724.ece

 

Sånn sett blir artikkelen du viser til egentlig bare et argument for at bhg-oppstart helst burde drøyes helt til 3 år, slik jeg leser den ihvertfall. Og det blir vel i overkant lenge for de fleste av oss og kanskje ikke det optimale for barnet heller?

[Tuppen & Lillemor]

Kunne ikke vært mer enig med deg, Ellois! -Som om jeg skulle skrevet det selv. Har derfor fått meg ny jobb som jeg begynner i når permisjonen min er ferdig. Skal jobbe i en 50 % nattstilling, dvs 7 netter/mnd. På denne måten kan vi utsette bhgstart til Lillemor er 17 mnd (begynner i januar -13 istede for august -12) og hun kommer da til å gå i bgh ca 3 dager i uka. Dessuten blir det en del korte dager i bhg for henne.

 

å jobbe natterstid er ikke ideelt, men ganske lønnsomt, og gevinsten av å kunne ha Lillemor mye hjemme er uvurderlig, syns jeg. -Både for oss som foreldre og for Lillemor.

 

Vi hadde ikke klart oss på bare en inntekt vi heller, men kan greie oss på en lavere inntekt for en periode. Kan greie å ha litt dårlig råd i denne perioden, det kommer mye an på hvordan man prioriterer også. F.eks kan jeg fint greie meg uten den årlige sydenturen vi har vært på tidligere, i noen år fremover. Dessuten blir det lite penger inn på sparekontoen for en stund, men det er også greit. Kan strekke meg langt på dette med økonomi når jeg tenker på hva vi får igjen for det.

 

Ungene er små bare en gang og denne tiden vil jeg ta vare på!

[Brillefint - Jadda!]

Månedene flyr, poden vokser og utvikler seg som bare det og barnehagestart nærmer seg med stormskritt.

 

Men jo eldre poden blir, jo mer gruer jeg meg til å sende han i barnehage. Jeg hadde virkelig ikke trodd det skulle skje. Trodde jeg bare skulle bli "glad for å bli kvitt han" på dagtid og få tilbake mitt sosiale liv. Men jo eldre han blir, jo mer feil føles det å sende han i barnehage ved 1 års-alder. Jeg synes han rett og slett er for liten.

 

Nå er han 8-9 måneder, så det er jo enda noen måneder igjen. Jeg skal gå hjemme med han til august, når han fyller 1 år og barnehagen starter. Men likevel. Tanken på å sende han vekk, på å institusjonere han allerede fra 1 års-alder blir ikke noe enklere jo eldre han blir. Snarere tvert imot.

 

Sier ikke at han ikke ville ha taklet det. For det ville han sikkert. Jeg også, mentalt, med tid og stunder. Men det føles likevel riv ruskende feil. Uten at jeg klarer å begrunne det noe særlig mer enn med at jeg synes det er FOR tidlig. Jeg vil aller helst vente til han blir minst 2 år.

 

Misforstå meg rett, jeg kan godt begynne å jobbe imorgen den dag, sånn for min egen del. Og hadde vel gått litt på veggen etterhvert av å gå hjemme i 2 hele år. Men for poden sin skyld hadde jeg gjerne gjort det likevel. Jeg synes han fortjener det, når jeg først har valgt å få han, liksom. For jeg tror så absolutt at han ville hatt det bedre hjemme i ett år til, enn ved å gå i barnehage.

 

Flere som har det slik?

 

Ja slik var det for meg. Helt grusomt. Men måtte begynne å jobbe da jeg var helt uforberedt på disse følelsene og dermed ikke hadde planlagt bedre mtp økonomi. Men så fikk vi ikke barnehageplass da, så jeg måtte ha dagmamma i et halvt år. Det fungerte supert med en sånn liten en. Kan jo være verdt å vurdere? Dersom du finner tak i en god dagmamma med referanser. Barnehagestart ved 18 mnd gikk som smurt!

[LilleMalin♀♂♂]

Vi løser det med at forbruket går ned og at jeg jobber 7 netter i mnd. Med konttantstøtte så hjelper det bra.

Hadde jeg ikke jobbet i det hele tatt så vet jeg ikke om det hadde vært mulig i det hele tatt å være hjemme ekstra. Vi har over 20 tusen bare i boliglån, så kommer studielån x2, billån osv..

[81-Mamma<3<3]

Jeg blir nok hjemme ett år til. Første barnet begynte i Bhg når hun var ett år, men jeg jobbet litt mindre og veldig fleksibelt. Så hun var bare ett par timer i Bhg hver dag, sov hjemme, og vi hadde lange fine ettermiddager sammen. Angrer ikke på det. Tror aldri jeg har hørt noen angre på å være mer hjemme! Så jeg gjør mye for å være hjemme lengre, eller jobbe i mindre stilling mens barna er små! Har jobbet mye før, og kan alltids gjøre det senere også!

Økonomisk kan det jo løses på ulike måter! Vi har jo visst at jeg mest sannsynlig kom til å være hjemme ett år til, så vi har spart litt av permisjonspengene. Kommer også til å spare det jeg får igjen på skatten og feriepenger. I tillegg får jeg prøve å få meg noen ekstravakter på kveld eller helg en plass.