Dere som har valgt/vil velge duo-test..

[verdens heldigste mamma]

.. hva gjør dere hvis dere får et "dårlig" resultat?

 

Jeg er ferdig med blodprøven, og skal på UL på onsdag og gruer meg så fryktelig!! 1000 tanker rundt dette svirrer i hodet! Helt rasjonelt ser jeg at med 3 tette blir det altfor krevende med en minstemann med spesielle behov, samtidig skjønner jeg ikke hvordan jeg skal kunne klare å velge å ta abort!

Mannen er helt tydelig på at et barn som har én av trisomiene er for mye for oss, men det er vel lettere å være "kynisk" på dette hvis man er mann.

 

Er det noen som har noen erfaringer eller tanker de vil dele?

Hva har dere tenkt og gjort, dere som har fått en høy sannsynlighet for ar noe ikke er som det skal?

[Anonym bruker]

Nå er det slik at det bare ved en av trisomiene at barnet lever opp og det er trisomi 21, downs.

 

95% av trisomi 13 Pataus syndrome spontanaborteres, eller hvis de blir født dør 85% innen en mnd og 90% innen ett år.

 

Ved trisomi 18 Edwards syndrome dør ca halvparten før de blir født. Av de som fødes lever ca 50% i inntil to mnd, bare 5-10% overlever første året. Trisomi 13 og 18 har altså veldig dystre prognoser og omfattende funksjonshemminger.

 

Trisomi 21 downs kan selvsagt by på utfordringer, men de overlever iallefall.

 

Så hvis testen viste trisomi 13 eller 18, ville jeg nok tenke VELDIG nøye igjennom om jeg ville fullføre svangerskapet.

[Anonym bruker]

Jeg valgte å ikke ta duotest... Da jeg kom på ordinær ul fredag 13. januar 2012 fikk jeg beskjed om at jenta vår mest sansynlig hadde trisomi 21, hjertefeil og forstørret nyrebekken:( ei uke senere kom fostervannsprøvesvaret.. Trisomi 21, stor hjertefeil, forstørret nyrebekken og dårlige odds for å overleve svangerskapet. Verden raste for meg og oss:( Jeg var veldig klar på at jeg aldri kunne ta en senabort v ultralyd 13. januar, men ettersom dagene gikk og realtitetene gikk opp for meg så søkte jeg om om å ta senabort:( Et grusomt og smertefullt valg:( Legene pratet om kreftfare, epilepsi, svulster i hodet osv osv..

 

Jeg tenker at det å få et barn med Downs vil snu livet på hodet. Det å føde en liten baby som må gå igjennom så mye smerte og som er så syk for meg ville være (jeg finner ikke ord...) for vanskelig. Jeg har venner med barn med Downs, der de har hatt kreft flere ganger, bodd på sykehus i mer eller mindre de tre første leveårene, og jeg og vi hadde ikke klart det.

 

For å svare på det om hva jeg ville ha gjort, så hadde jeg tatt fostervannsprøve. Men i ditt tilfelle så tenker jeg at du da må vite hva du vil gjøre dersom dere får svaret ingen vil ha. Det å ta fostervannsprøve gikk veldig fint, det var mindre vondt enn blodprøven etterpå. Og jeg hadde ikke noe vondt etterpå.

 

En liten historie til slutt... Jeg er 40 nå, tre av mine venninner er like gamle og gravide, ei venninne på 42 og ei på 43 er gravide. Alle har termin til sommeren. Av alle disse så ble det jeg som trakk det korteste strået, og som du ser så går det bra i de aller fleste tilfellene! Så det går nok bra for deg også skal du se!! Lykke til!

[verdens heldigste mamma]

Tusen takk for langt og utfyllende svar. Jeg ble utrolig trist av å lese historien din, og føler virkelig med deg! Dette må ha vært (og er) fryktelig tungt!

Og så må det være en tilleggsbelastning at "alle" venninnene dine skal få barn når dere også skulle fått.

 

Men historien din bekrefter det jeg har tenkt om at det er bedre å finne det ut nå enn mye senere.

Og så har du selvsagt rett i at det går bra for de aller fleste.

 

Ønsker deg det beste!

 

[verdens heldigste mamma]

Ferdig! Og det gikk bedre enn jeg turte å håpe!

Minimal sannsynlighet for alle trisomiene, og alt så helt fint ut.

I kveld skal vi feire!

:-)