Sååå langt nede

[Lurifax og knøttene]

Hvordan holder dere oppe motet jenter? Jeg er så ute av meg at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

[Soon to be mum]

Jeg vet ikke hvordan det er med de andre her, men selv har jeg vært helt åpen om hva vi driver med overfor både venner, familie og arbeidskolleger. Det er ikke alle som føler det er riktig for dem, men jeg får masse støtte både i oppturer og nedturer av folk rundt meg.

 

Det og ikke måtte skjule en evt dårlig da på jobb har hjulpet meg mye. Er man litt deppa el.l. en dag så blir mye værre dersom man i tillegg må holde det skjult for folk og i tillegg late som om alt er bra, synes jeg.

 

Så er det jo også sånn at siden så mange vet hva vi driver med, og jeg har sagt til alle at de bare må spørre om hva som helst hvis de vil, så gjør de også det. På den måten får jeg snakket gjennom ting ofte uten å føle at jeg er den som pusher mine greier på de andre unødvendig om du skjønner. Genialt.

 

I tillegg går jeg hos psykolog. Begynte med det for ganske lenge siden pga noe helt annet, men han har vist seg å være bra å ha også ift IVF-prosessen. Det er faktisk veldig deilig å ha en helt "nøytral" og ikke minst profesjonell person å snakke med om dette. Jeg føler liksom at jeg får tatt "problemene" litt på forhånd om du skjønner hva jeg mener. Snakker ut om bekymringene mine med en gang de kommer, og slik får de ikke vokst seg alt for store.

 

Dette har hjulpet for MEG i alle fall. Men slikt er jo individuelt selvsagt. For andre passer det bedre å holde slikt for seg selv.

[Tussi skalblimamma <3]

Know the feeling ja! :/

Men det er ikke annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp har jeg funnet ut.... Igår kveld/natt var jeg også helt ute av meg, men idag er det bedre igjen! Så nå som alt føles meningsløst og helt bånn i bøtta for deg, så husk at det kommer en dag hvor alt ser mye lysere ut igjen

 

Jeg går også gjevnlig til psykolog, det hjelper masse å buse ut med det som ligger og tirrer, uten å få dårlig samvittighet etterpå!

 

Også må jeg si at det er veldig viktig å pleie seg selv med det som går an; gå turer i skog og mark, se masse gode filmer, litt "hjemme-spa" med venninner, spise god mat, reise osv.... Rett og slett gjøre ting du synes er gøy!! Være litt spontan og crazy er bra!

 

Ta vare på deg selv i tunge tider!

Varm tussi-klem

[AnitaLilja]

Isja, ikke bra! :/ Er det noe spesielt som har skjedd, eller generelt for tida veldig ute av deg? Som Soon to be mum sier så er det veldig individuelt, men jeg kan ihvertfall fortelle hva som hjelper for meg, om det kan gi noe tips

 

Jeg har ikke begynt prosessen enda, men veit med meg sjøl at jeg er lettpåvirkelig fra før av (hormoner ifm menstruasjon kan ta knekken på meg i perioder), så har tatt mine forhåndsregler. Jeg går til psykolog for å kunne snakke litt, veldig deilig å ha en nøytral person som kan hjelpe en å sortere litt når alt står på som verst. Veit noen tenker at det er veldig "farlig" å gå til psykolog fordi man da kan bli stemplet som sinnssyk eller deprimert, eller som at man ikke stoler på venner eller kjæreste til å kunne snakke med det. For min del er ikke det tilfellet, jeg gjør det for å kunne få en nøytral part til å snakke med meg, for å unngå at jeg skulle bli deprimert, og for å avlaste samboeren. Veldig greit I tillegg tar jeg akupunktur med god effekt for humøret.

 

Om det er situasjonsbetinget langt nede jeg er, så pleier jeg å enten sette på søte disney-filmer bare for å kunne drømme meg bort og le litt, og få litt avstand fra det som gjør at jeg er langt nede. I tillegg har jeg en bok som jeg skriver ned ting som har skjedd i en "god periode", eksempel at noen sa noe enormt morsomt som jeg lo av i timesvis, eller da jeg ble overrasket av samboeren da jeg bodde på hybel i praksis. Veldig kjekt å ha å lese i når man er langt nede. Tankene kommer gjerne tilbake, og smilet kommer lettere. Og så fort smilet har kommet om munnen, så blir gjerne resten av jobbinga med å komme seg ovenpå igjen lettere

 

Håper det blir bedre for deg snart!

[Metti er håpefull]

Eg skjønner så godt hvordan du har det !! Selv griner jeg i armene til mannen men har dessverre ikkje så mange tips siden jeg selv har vert langt nede lenge.. Men det høres fornuftig ut med rådene til de andre jentene !!

 

God klem

[monky]

lurifaxen min!!! har du testet eller??? tror alle her inne har vært langt nedi dritten innimellom, og det er tungt med denne berg og dalbanen!!!!! tenker på deg og sender gode, varme tanker om bedre dager klemmer i bøttter og spann!

[Lurifax og knøttene]

Hei fine dere. Uff, jeg takla ikke dette så bra som jeg hadde håpet, merker jeg. Har akkurat hatt første IVF- forsøk, som endte negativt. Det som virkelig drar meg ned i kjelleren er at jeg ser for meg at vi ikke kommer til å lykkes på neste, neste, eller neste forsøk, og hva skal jeg gjøre med livet mitt da? Hva hvis jeg aldri blir mamma..?

 

Skjønner at jeg bare må bruke tid til å bearbeide disse tankene, følelsene, og samle ny giv til et nytt forsøk... Men akkurat nå føles hele situasjonen så bunnløst meningsløs at jeg ikke kan få sagt det. Så vanskelig å holde motet oppe når man ikke kan få noen konkrete svar, eller se en ende på at man skal går rundt som ulykkelig barnløs.

 

Det er flott at dere tipser meg om å gå til psykolog, det har jeg bare gode assosiasjoner til. Jeg er faktisk psykolog selv. Og psykologer kan også ha tøffe dager, de kan trenge andre psykologer, eller kloke, gode venner som dere! <3

[Lurifax og knøttene]

lurifaxen min!!! har du testet eller??? tror alle her inne har vært langt nedi dritten innimellom, og det er tungt med denne berg og dalbanen!!!!! tenker på deg og sender gode, varme tanker om bedre dager klemmer i bøttter og spann!

 

Monky! .. Det gikk dessverre ikke bra for oss. Så nå blir det forhåpentligvis nytt forsøk om to mnd. Jeg tar alle klemmene og trykker de til meg, trenger alt jeg kan få idag.

[Satya]

Stor klem til deg! Fint at du har neste forsøk i sikte, jeg er sikker på at mot og håp stiger fram til det.

[monky]

åå vennen min, jeg føler så med deg, det er kjempetungt!! selv var jeg ikke utenfor døra på 4 dager, gikk fra hysterisk husrydding og vasking til krøll på sofa i tårer, til latter til tårer igjen..... på ett eller annet vis så dukker motet opp igjen, men skal ikke si at veien videre er lett som en plett heller, men vi skal klare oss!!!!!

har du eskimoer?? KLEM

[Lurifax og knøttene]

Niks, det ble ingen eskimoer. Så det blir stikking og ul og hele pakka fra og med neste mens. Husker at du Monky fortalte at det var kjempetungt etter negativt første forsøk, og det du beskriver om husarbeid, tårer og latter er akkurat der jeg er nå. Er jo veldig glad for at neste forsøk er i sikte, og håper at det blir slik dere beskriver, at motet stiger etterhvert. Det er så godt å lese at dere som har vært gjennom det samme har klart å finne krefter til nye forsøk, det gir meg veldig håp om at det samme kan gjelde for meg. Akkurat nå skal jeg bare sørge - så kan det som kommer senere få komme senere.

 

Dere ER så flotte og gode at jeg ikke aner hva jeg skulle gjort uten dere.

[Metti er håpefull]

Uten at vi vet hvordan kommer vi oss videre og får nytt mot igjen !!

[Puma - sprekker snart!]

Adine skrev dette til meg når jeg så mørkt på det, jeg synes den er fin på mørke dager:

 

(Ps! Det er utrolig hva noen dager gjør med håp og mot. Gi det litt tid, så er du oppe igjen. Klem.)

 

27 jan. 2012

 

"hei puma Kan låne deg min teori... og den er slik... de fleste par blir gravid i løpet av et år... ikke sant? Hvis man regner forsøk som mnd... altså 1 forsøk er mnd 1 med prøving, så kan det jo fiiiint gå å bli gravid senere....

 

da har vi hele 12 forsøk da... før vi bør begynne å engste oss.....

 

jeg ble gravid etter 2 Ivf, 1 avbrutt frys, og på fryseforsøket... men mistet

 

i s.a så nå er det bare å hoppe i salen igjen.... Har jo bare hatt 4 mnd

 

med prøving... hehe... etter min teori ihvertfall"

[TanteTroll]

Hei Lurifax!

Jeg har ikke lest alle svarene du har fått, så vet ikke alt du har fått av råd.

Men - du kommer deg på beina igjen De første dagene eller første uka etter negativ test er bånn i bøtta. Griner og "uler" og katastrofetankene kommer stormende. Disse som sier at vi ALDRI kommer til å lykkes. De tankene er vonde og skremmende. Men så går det noen dager, og håp og optimisme kommer snikende igjen. Hvordan vet jeg ikke, men det kommer. Hver gang! Og jeg har hatt noen negative forsøk.

De første dagene etter negativ test, er ikke de beste dagene å gjøre opp status. Nå skal du få lov til å være lei deg, for det er jo trist å ikke lykkes. Men ikke tro at det ikke blir bedre enn det er akkurat i dag - for det gjør det

For meg tror jeg at jeg kommer meg opp igjen fordi jeg på en måte ikke har noe valg. Jeg må fortsette å prøve, eller gi opp. Og å gi opp er jeg ikke klar for ennå.

 

Du blir klar for nytt forsøk igjen - jeg er helt sikker på det Trøsteklem!

[monky]

ingen eskimoer her heller, så da blir det hele bøtteballetten omatt;) vi får fortsette å støtte hverandre, så skal vi juble sammen av glede tilslutt:) grin deg tom og gjør akkurat det som føles riktig for deg! minilurifaxen skal bo under hjertet ditt en dag:)

[Philomele]

Ja, jeg kjenner meg jo veldig godt igjen i det som skrives her.....

Som deg, Lurifax, er jeg nettopp ferdig med mitt første, og negative ivf-forsøk, og krabber meg nå oppover igjen etter å ha skrapet i bunnen.

 

Har kjøpt en tre-pakk, og håpet så inderlig å lykkes på første forsøk.

For hva om jeg mislykkes også på neste? Da har jeg jo bare ett forsøk igjen? Og hvor lenge skal jeg egentlig holde på?

For meg som må betale alt selv er også økonomien en stor bekymring.

 

For å være

helt ærlig har det vært tøft for meg å lese assistert befruktning trådene. Er selv enslig, og det virker så fint å ha en partner å få trøst hos (selv om jeg selvfølgelig vet at det for mange er en utfordring for forholdet).

Men heldigvis har vi godt samhold også på donortråden.

 

For meg har negativ test falt sammen med begynnelsen på påskeferien.

Hdøytidene er på mange måter de værste tidene for meg, med unger og familiekos på alle kanter.

Men jeg satser på at håpet vender tilbake, også for meg!

 

Lykke til, alle her inne! Og neste gang skal det sitte!

[Gjest usababy]

Det er skikkelig kjipt etter negativ test. En vil så gjerne lykkes, vil så gjerne at det skal bli positiv test.

Vi har hatt to negative ICSI nå, og skal igang med tredje. Siste i "pakken". Går det ikke da, må vi kjøpe forsøk for forsøk. Vi gir ikke opp...men klart en tenker "hvorfor går det ikke? Skal vi aldri lykkes?"

Alt ligger til rette, alle råd er fulgt. Likevel blir det negativ test. Hvor er rettferdigheten? Vi som er her inne ønsker oss så sterk en baby...hvorfor går det ikke? En blir motløs iblant, men det er bare å tenke nytt og ha nytt håp. Det SKAL lykkes en dag! :-)

[Philomele]

Ja, usababy, føler med deg.

 

Jeg synes også det er urettferdig at jeg kanskje ikke lykkes. Det "spruter" unger ut på alle kanter, og hvorfor skal det være så vanskelig for oss som så inderlig ønsker oss barn?

 

Noen ganger føler jeg at pakke-systemet er djevelens verk...., Det blir billigere, ja, men skaper også et psykisk press som kan ta knekken på den beste.

 

Alt mulig hell til deg, usababy!

[bamby]

Jeg liker tanken, "løftet" i : "de aller fleste lykkes til slutt". I det ligger det mye håp og motivasjon til å fortsette! Håper du lurifax og andre i kjelleren klarer se håp og lys etter endt sørgetid!! det er viktig sørge seg ferdig, samtidig bygges ny giv omtrent mens tårene trilter, få det ut av systemet og fyll på med lyst og håp for ...

 

de aller fleste lykkes til slutt lykke til videre!

[Gjest AKPA]

Jeg sniker meg inn å gir deg en STOR klem i BØTTEVIS !!!!

å jeg har så vondt for deg nå! Håper du klarer å komme deg opp å at det blir deres gang neste gang !

 

STOOOOOR KLEM !!!!<3

[Lurifax og knøttene]

Kjære alle dere. Nå må jeg bare si at jeg har grått så mange tårer som jeg har i dag, mens mannen ikke har klart å felle en eneste tåre. Så sa jeg til mannen at han kunne få lese alle støtteerklæringene her inne. Mini-Lurifax, sa han - og gråt så han hikstet.. Så nå skal jeg hilse til dere alle og si tusen takk og dere er så flotte og kloke og gode at det virkelig er til å grine av!

 

<3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

[monky]

så godt for han å få det ut! jeg har heller ikke en mann som gråter og i denne prosessen er min teori at det er dame/mann sin forskjellige reaksjon som gjør det så vanskelig for oss å takle dette... vanskelig å godta at det virker som at mannen ikke bryr seg nok.

jeg har funnet ut at å akseptere at han takler det annerledes enn meg redder oss, godt for han at han klarer å tenke på jobb og andre ting og godt for han at han kan sove godt selvom.

bra for meg at han ikke ligger rett ut som og griner i flere dager, for jeg hadde ikke taklet å være den sterke! jeg må minne meg selv på at jeg trenger en som er rolig og strek og trygg!

det har vært nyttig for meg å akseptere disse forskjellene og se min fordel i situasjonen,kan ikke være lett å være den sterke heller bestandig!

men såklart, det stikker hardt avogtil....

ååå nå ble det langt å knotete igjen... mange tanker som vanlig!

så fint Lurifaxen min at dere kan dele tilogmed disse sidene, dere skal sammen klare dere fint videre på veien til minilurifaxen, og tenk så heldig ett barn som får så sterke og fine foreldere!!!

 

klem til deg og mannen din <3 <3 <3

[Soon to be mum]

Å! SÅ bra! Det i alle fall superviktig Å leve ut sorgen med en gang, og ikke holde det inne. Godt Å høre at mannen din ogsÅ klarte Å reagere pÅ dette. Hvis ikke blir det bare helt uutholdelig det hele.

 

Jeg misslyktes ogsÅ ved første hormonkur. De fikk hentet ut 6 modne, flotte egg, men ikke et eneste ble befruktet. De syntes kvaliteten pÅ eggene mine og "gutta" til mannen min, at de ville putte alle sammen i en petriskÅl og la dem ha seg "alene". Hehehe... Men der var det ingen løøøv pÅ gang, sÅ det ble altsÅ ikke et eneste befruktet egg ut av det. =/ Kjempenedtur kan man si forsiktig.

 

MEN, jeg har hatt hele 3 graviditeter, hvorav to faktisk ved hjelp av "naturmetoden" - en gang for ca 3,5 År siden og nÅ nettopp faktisk. SÅ det viser seg at vi faktisk kan fÅ det til "helt selv" ogsÅ, men det er bare det at det gÅr sÅnn ca 3-4 År mellom hver gang... =/ Men man fÅr ta alle positive ting til seg.

Alle tre gangene har det gÅtt galt rundt uke 8-10, og alle gangene mÅ jeg ha hatt hjelp til Å fÅ det ut ved hjelp av piller. Utrolig trist hver gang, men jeg klarte Å leve ut sorgen mens "abortprossessen" pÅgikk hver gang. Det er drittøft, og det er ikke til Å stikke under en stol at for hver gang sÅ pÅvirker det hvordan man reagerer pÅ en graviditet. Jeg vet med meg selv at jeg nok ikke kommer til Å klare Å glede meg 100% over en evt graviditet før det minst er gÅtt de obligatoriske 3 mÅnedene. Hadde definitivt ikke klart det uten mannen min, psykologen min, et par veldig gode venner og familien.

 

Jeg tenker at det er bare Å "utnytte" rÅtt alle mennesker rundt seg som kan tilføre noe som helst bra.

 

HÅper det gÅr bedre med dere snart, og ikke minst at dere lykkes med neste forsøk.

 

[monky]

ps: med mitt forrige innlegg mente jeg ikke å "fortelle" deg noe om deres forhold, bare kom noen tanker..

rørende at dere er så flinke å dele følelser!!!

nattiklem <3

[Soon to be mum]

Ja, det var litt det som skjedde med meg også nå, ser jeg. =O Beklager. Hehehe... Det er så veldig mye forståelse å få her inne på assistert befruktning-forumet at det er lett å skli litt ut ser jeg. Huff da...

 

MEN, jeg synes i alle fall selv at det hjelper å se at andre også synes det er vanskelig. Var ikke meningen å "kuppe" tråden med mine greier, bare å dele litt tanker rundt det hele. =S