Tror jeg mister...

[tuss2011]

Så fort kan ting altså forandre seg! For 13 dager siden, 1 uke etter siste mensdag, begynte jeg å blø igjen... Har pcos og leidenmutasjon, og har ofte vondt i magen, og jeg vet jeg sliter med å bli gravid... Siden jeg har hatt blødning av denne typen før, og vært gjennom runder med lege og graviditetstest, orka jeg ikke å begynne på'n igjen... Hadde vondt i venstre side av livmor når blødning startet, men det var over til neste dag. Så jeg fortsatte å blø, men på mandag formiddag mens jeg sto å lagde meg mat fikk jeg kramper i magen og måtte tilslutt bare legge meg ned og ligge heeelt stille... Og så gikk det over og jeg var egentlig like blid... Så kom det igjen på kvelden. Da tvang mannen min meg til å ringe legevakta. Etter mye om og men, fikk jeg telefon fra en lege som sa at jeg umulig kunne være gravid siden det var så kort siden sist mens. Og det trodde jeg ikke selv heller, siden jeg jo "ikke kan få barn" (selvom jeg har en liten prins på 8 måneder da)... Fikk beskjed om å spise paracet og sove. Sov i ca halvannen time og da våknet jeg med like vondt i magen og i hjertet(!?!?). Ringte legevakt igjen, og fikk beskjed om å ringe fastlege dagen etter... Endelig, på tirsdag kveld finner legevakta en liten time til meg, og etter hun har klemt og drivi og styra og stella og jeg har fortalt at jeg garantert ikke er gravid, bærer det avgårde for å ta urinprøve og blodprøve. Når jeg leverer blodprøva til helsesekretæren sier jeg: Hvis du nå forteller meg at jeg er gravid, går jeg i bakken... Jævla dårlig spøk - for det var jo akkurat det hun fortalte meg... å herre min hatt, jeg skjønte jo hva dette betydde! Og nå sitter jeg her, skikkelig frustrert og lurer på om fosteret lever eller ikke. Jeg fikk ultralyd på sykehuset samme kveld, og de så ingenting, men det kunne visst bety at jeg var veldig kort på vei eller at det allerede hadde falt ut... Jeg skal tilbake på tirsdag til ny ultralyd og forhåpentligvis få flere svar... Det som gjør vondt, er at følelsene svinger så fryktelig. På en måte glad for at kroppen ordner opp hvis det er noe galt, og så inderlig trist å miste et lite menneske. Spesielt siden jeg jo "ikke kan få barn", da tar man det ikke for gitt, og tenker at dette kanskje var den ene sjansen jeg fikk. Jeg har jo min lille prins, som nevnt, men jeg vil jo ha søsken til godklumpen... Og mannen min orker ikke ta dette innover seg tror jeg, han pleier alltid å være der for meg, men dette tror jeg ble for mye for han... Han satt bak forhenget når jeg var på UL og hørte hele greia og jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare om hcg-nivå og høyt og lavt og alt jeg kunne oppdrive av informasjon om temaet... Han lytter, men jeg får ikke noe tilbake. Han synes det var litt tidlig med en til siden prinsen er 8 måneder, men sa at han hadde blitt glad for en graviditet under andre omstendigheter... Jeg er mester i å ødelegge for meg selv, og sender en sms mens jeg sitter hos legevakta og skriver bare: GRAVID! Så det er kanskje ikke så rart han fikk sjokk...

 

Men det som plager meg, er at ingen kan gi meg svar... Jeg vil gjerne vite hcg-nivået jeg hadde, men ingen kan gi meg svar. Den ene har påskeferie, og den andre kan ikke ringe til noe labratorie, og det ene tar det andre. Siden mandag har jeg snakket med uforskammet mange mennesker, og jeg er så lei, så frustrert... Jeg er mest lei meg, og har lyst til å gråte, men så prøver jeg jo samtidig å holde motet oppe, i tilfelle det nå er et lite nurk inni her som prøver å overleve... Jeg har lest alt jeg kan, og ut i fra symptomer er jeg ille ute, siden jeg har blødd så lenge og blør enda, og har hatt disse krampene. Men så kommer det en eller annen solskinnshistorie om Magda på 63 som har blødd i hele svangerskapet og alt gikk bra!!! Og da kan jeg ikke, som mor, gi opp, kan jeg vel??? Jeg gruer meg til å få svar i allefall... Ikke særlig oppmuntrende at man i følge clearblue at man kan på positiv graviditetstest opptil 9 uker etter abort heller... Huff...

 

Og dette må være det mest usammenhengende og rotete innlegget jeg har skrevet, noensinne... Men men... Et sted må det ut, og det ble dere... :S

[Axxil]

Jeg håper du holder ut til folk er tilbake på jobb igjen og kan gi deg flere svar... Det er veldig dramatisk å ikke vite noe sånt. Hvis du har mistet barnet ditt så er det i allefall mulig for deg å bli gravid igjen. Hvis du ikke har mistet barnet så skal du jo bli mor igjen!

Ønsker deg masse lykke til med ventingen og svar på prØver.