Helt knust....

[Anonym bruker]

Er helt utmattet... Vet ikke hva som skjer med meg. Deler min situasjon i håp om at det er noen som kan dele erfaringer, gi meg tips og hjelp..

 

Er nå gravid i min 9ende uke. Har to fantastiske barn fra før. Men om dagene har jeg 0 tolmodighet, jeg er sint sur og lei nesten hele dagen. Er rett å slett helt nedslått.

Jeg blir FORT sint, veldig sint. ingenting som bygger seg opp, det bare sprekker hele tiden. Aldri vært slik før, og har like dårlig samvittighet etterpå. Griner stort sett flerne ganger til dagen, føler med som en DåRLIG mor, og vet ikke hva jeg skal gjør...

Prøver å si til meg selv at jeg må ta det med ro, men huset ser ikke ut, ungene er blitt noen ramper - har alltid vært snille å rolige,- men di to siste ukene har di forandret seg helt, noe som ikke passer meg nå.. Dette ble ett veldig klage innlegg, beklager dette. Men mannen min jobber veldig mye, å når han er hjemme jobber han med ting vi må få gjort hjemme..

 

ønsker ingen negative kommentarer, da jeg syns selv jeg er håpløs!!

[Soll1981]

Hei du, dette er vel ganske normalt. Jeg var veldig sliten og hadde lite overskudd til jenta mi på 1 år de første 12 ukene, og fortsatt kan jeg av og til kjenne at jeg rett og slett ikke orker, når hun er litt vrang.

 

Jeg synes pappaen må avlaste deg litt for er periode, så får heller oppussing eller hva det er han skal gjøre, vente litt.

 

Det blir nok snart litt bedre

[Anonym bruker]

Skjønner litt hvordan du har det. Føler også tålmodigheten er liten her og føler jeg var en bedre mor som ikke gravid.

 

Enig med hun over at avlastning fra far sikkert vil hjelpe. Og så må du tenke at det sikkert ikke kommer til å være sånn hele svangerskapet:)

[Amedillo]

Jeg er også sånn. Et helt sykt temperament. Blir kjempe sint på sekundet, og gråter hele tiden. Går veldig utover samboer som forståelig nok blir dritt lei alle klikke byene mine. Og jeg er bare 4+3 :| Det går forhentligvis over...

[Gjest Nina10]

Kjenner meg veldig godt igjen:) Blir så fort irritert og sint og sur og alt.. kjempe irriterende, spesielt på jobb hvor jeg er den blide hyggelige. Men merker det blir bedre nå, er 12 uker i dag:)

[lillebie på`n igjen]

Kjenner meg igjen, har en på snart 2,5 år og jeg har nesten ikke noe energi, og har vært litt deppa siste uken for jeg er konstant kvalm, sur, sint og trøtt...får dårlig samvittighet for at jeg ikke orker å leke så mye med han ...jeg er 8+0 og venter på 2. Trimester som forhåpentligvis kommer med litt overskudd....

[gutt11spire12]

Hadde det sånn første 12 ukene jeg og, MYE kvalmere enn sist,gikk ikke å spise noe, utrolig trøtt og alt føltes håpløst og forferdlig, særlig rundt uke 9 på meg og. Og jeg er alenemor, med gal bf som truet meg på livet og skulle drepe seg selv og ta sønnen vår om jeg ikke tok abort og masse drama, var tøft.

 

MEN når jeg kom meg over til 2 trimester ble alt mye lettere, kvalmen slapp, trøttheten slapp og ting ble mye bedre, nå gleder jeg meg over den lille i magen endelig, og har overskudd og masse tid med gullet igjen

 

Håper det går lettere for deg også når du kommer deg til 2 trimester, ikke lenge igjen nå

[Amedillo]

Hadde det sånn første 12 ukene jeg og, MYE kvalmere enn sist,gikk ikke å spise noe, utrolig trøtt og alt føltes håpløst og forferdlig, særlig rundt uke 9 på meg og. Og jeg er alenemor, med gal bf som truet meg på livet og skulle drepe seg selv og ta sønnen vår om jeg ikke tok abort og masse drama, var tøft.

 

MEN når jeg kom meg over til 2 trimester ble alt mye lettere, kvalmen slapp, trøttheten slapp og ting ble mye bedre, nå gleder jeg meg over den lille i magen endelig, og har overskudd og masse tid med gullet igjen

 

Håper det går lettere for deg også når du kommer deg til 2 trimester, ikke lenge igjen nå

 

Kjempebra å høre det går bra med deg. Ble veldig sjokka over det du skrev om truet på livet osv. ønsker deg lykke til videre med svangerskapet og alt. Klem

[Venter I Spenning Fortsatt]

Stakkar deg som føler det slik - håper det kommer seg snart! Jeg kjenner igjen meg selv i innlegget ditt. Omtrent som en berg og dalbane der jeg har null kontroll For å dele en erfaring som du ba om: jeg prøver å tenke at jeg kan ikke alltid bestemme hvordan jeg har det, men jeg kan bestemme hvordan jeg tar det. Altså jeg prøver å være bevisst hvordan jeg tenker om meg selv, håndterer det som skjer med meg og kroppen min. Jeg må jo bare være tilstede i mitt eget liv og gjøre det beste utav det..? Jeg vet jo at det er hormonene som sender meg på heisatur, og føler meg derfor ikke som en dårlig mor. Men må be ungene om unnskyldning noen ganger..og forklare at mamma er litt "pling i bollen" for tiden. Blir tilgitt da:)