Navnet Adam?

[Anonym bruker]

Mistet min nydelige 4 år gamle sønn Adam for to år siden i en ulykke, venter nå et nytt barn og ønsker å ha Adam som mellomnavn. Men hva jeg ønsker og hva jeg burde gjøre er to forskjellige ting. Blir det feil å gjenkalle etter min første sønn? Jeg savner han veldig og sliter med følelsene i forhold til det nye barnet som jeg venter. Både trist og glad på en gang. Trodde jeg skulle føle meg så mye bedre når jeg ble gravid, men gikk på en smell der, ble deprimert når jeg ble gravid, men har kommet ut av det verste nå. Håper det blir annerledes når jeg får gutten i armene.

 

Men til saken, blir det feil i forhold til det nye barnet og gi han Adam som mellomnavn - mannen min synes ikke det blir helt riktig, men er villig til å gå med på det. Jeg er egentlig kun for et fornavn, men navnet Adam betyr så mye for meg.

 

Håper på innspill, for jeg er så redd for å gjøre feil.

 

Mvh

 

Mor til en engel.

[Frøken Ubesluttsom]

Jeg har sett i ei slektsbok vi har at i gamledager når de fikk mange barn, så kalte de ofte opp etter de som døde. Flere barn som døde på den tida, ofte derfor man fikk så mange barn. Så det er på en måte vanlig.

Jeg har hørt om andre som har ført navnet på barnet di mista videre til nestemann... syns ikke det er noe galt i det jeg.... Er jo som å kalle opp etter en hvilke som helst annen slektning mener nå jeg.

 

Så gå for Adam som mellomnavn du, det ville nok jeg og gjort.

[mibella]

Det Kattla nevner var vanlig i min familie også. å kalle opp ved å bruke storebrors navn som mellomnavn synes jeg er kjempefint. En fin måte å minnes og hedre storebror (som det er med oppkalling uansett slektskap), og ikke minst en flott måte å knyte bånd mellom lillebror og storebror på

[Wilhemina]

synes det er flott å oppkalle etter stroebroren han aldri fikk møt.

[Suebird]

Først av alt; så utrolig vondt å oppleve det dere har gjort. Ord blir fullstendig tomme...

 

Dette blir jo så svært personlig, og her må du og din mann gjøre hva dere føler blir riktig. Men jeg kan si litt om min erfaring med temaet:

 

Min farfar og farmor ville at mine foreldre skulle kalle meg opp etter datteren de mistet. Som flere nevner over her så var det vanlig før. Personlig så er jeg veldig glad for at jeg fikk mitt eget navn, og at min søster fikk beholde sitt for seg selv... Jeg kan fint forstå ønsket, og egentlig er det jo en svært varm og god tanke bak. Men jeg er som sagt svært glad for at mine foreldre ikke gjorde det. Uansett hvor god tanken er, så blir det noe sårt og vondt ved det også.

[mor til en engel]

Tusen takk for fine tilbakemeldinger - jeg visste ikke at det var vanlig i gamle dager å oppkalle etter de som døde.

 

Når jeg nå vet det så har jeg og mannen min bestemt at den nye gutten vår skal få Adam som mellomnavn.

 

Men jeg er helt blank på første navn, liker William, men William Adam blir jo litt tungt, men når det er sagt så skal vi kun bruke første navn.

 

Men tusen takk igjen for flotte tilbakemeldinger

 

Mvh

 

Mor til en engel