En oppmuntring :)

[Mammatil3?]

Hei, alle sammen.

 

 

 

Jeg har vært en av dere,jeg har slitt for å bli gravid,hatt opp og nedturer.

Min historie går ut på at jeg har muskelknuter,stooore knuter(kokosnøtt)og, etter 2 MA så fikk jeg beskjed fra legen om at dette går ikke,du vil ikke klare bære fram,desverre.

Dette barnet ønsket vi oss desperat,vi har mistet vår 14 års datter i kreft,og etter henness død,ble det å få ett nytt barn nesten altoverskyggende,ikke som erstatning,men mer som en slags"trøst". Vanskelig å beskrive men.

 

Jeg ble utrolig lei meg,og gikk hjem,og gråt,og gråt men,måtte ta meg sammen,og ikke la dette legge livet mitt i grus.Så,etter en md etter siste MA gikk jeg på fest,og drakk og røkte til krampa tok meg(utagerte),så gjentok jeg akkurat den sukseen md etter,bare det at da ble det en 2 dagers fest,noe jeg ikke har klart siden jeg var ung(jeg er 43 år).....mensen uteble,men det var ikke unormalt med min "historie" sa legen,så jeg slo meg til ro.

Da mensen fortsatt ikke var kommet etter nesten 3 md tok jeg en test.

Jeg var gravid.

Nå ble jeg fryktelig redd,hadde ingen håp om å beholde spiren,"vi" hadde tross alt ikke levd etter "boka" i disse mdene+ at oddsene var forsvinnende små.

Ultralyd ble satt opp uka etter,og jeg gruet meg så jeg var kvalm,og fikk ikke sove,så ut som ett levende spøkelse da "sannhetens øyeblikk" var inne.

Vet dere,inni der lå en liten guttepjokk,og suttet på fingeren,han var allerede 16 uker,dvs at jeg hadde blitt gravid med en gang etter MA.

Alt så helt flott ut,og muskelknutene hadde lagt seg rundt så de var ikke i direkte konflikt med babyen.

Jeg lo,og gråt om hverandre,ett av de lykkeligste øyeblikkene i mitt liv inntraff der og da.

Neste lykkestund kom da han ble født,til termin,helt ubeskrivelig vakker er han.

Jeg sitter nå og ser på han,der han sover i vogna si...endelig etter alle disse årene er jeg blitt 3 barns mamma.

Så til dere alle,ikke gi opp...la håpet spire.