Delt omsorg og flytting

[Milletrille]

Hei!

 

Har en jente på 5 år som bor annenhver uke hos pappan sin. Vi bor på et mindre sted, jeg er innflytter og har aldri slått meg til ro her.

 

Har i lengre tid hatt en kjæreste som bor en times tid herfra. Han har en jente på samme alder og også samvær annenhver uke.Vi har vært på ferie og hatt en del tid sammen alle fire, og vi har det veldig fint. Jenta mi har også blitt kjent med mange på egen alder når vi har vært på besøk der. Tenker også at hun ville hatt godt av litt mer stabilitet og at hun uansett ønsker å bo hos en av oss når hun blir litt større.

 

Vi har lenge pratet om å flytte sammen, og da er det evt jeg som flytter på meg. Har luftet det for eksen, men han kommer ikke til å godta det. Han er av den kranglete typen... men skjønner jo at han setter seg på bakbeina.

 

Noen som har vært i en lignende situasjon og har noen tips? Vurderer å bestille time hos familievernkontoret, men jeg kan vel uansett ikke kreve å flytte og ta henne med meg?

 

At det skal være så vanskelig :-(

 

Jeg savner å være en familie, har lyst til at jenta mi skal få søsken, og ønsker å kjøpe et sted å bo (leier nå, vanskelig å kjøpe alene med de prisene som er her...). Blir jeg boende her, må jeg jo bare slå meg med ro om at jeg kommer til å bli alene og ikke få flere barn. økonomien er jo ikke akkurat noe å skryte av når man er alene heller.

 

Jeg ønsker i utgangspunktet ikke å ta henne vekk fra pappa'n sin , men ser samtidig at jeg ville ha fått det mye bedre ved å flytte. Og jo bedre jeg har det, jo bedre mor vil jeg være!

[Anonym bruker]

Så lenge dere har delt omsrog så kan du ikke bare flytte med barnet. Dersom far ikke er enig i flyttingen så må dere enten komme til enighet selv, bruke mekling eller ta det til retten for å stadfeste hvem av dere som skal ha hovedomsorgen for barnet.

Så lenge du ikke har hovedomsorgen så kan du ikke flytte barnet uten fars samtykke.

[Milletrille]

Jeg hadde hovedomsorgen i begynnelsen og står fortsatt det på papiret. Men vi har i praksis hatt 50/50 en stund nå, så regner med praksis overskygger den skriftlige avtalen.

 

Så da er det bare å gi slipp på kjærlighen og innse at jeg er stuck her i 15-20 år til, just great....

[Anonym bruker]

Jeg hadde hovedomsorgen i begynnelsen og står fortsatt det på papiret. Men vi har i praksis hatt 50/50 en stund nå, så regner med praksis overskygger den skriftlige avtalen.

 

Så da er det bare å gi slipp på kjærlighen og innse at jeg er stuck her i 15-20 år til, just great....

 

Hva hadde du da tenkt om far plutselig flyttet med barnet? Ville du tenkt at det var ok? Neppe.

 

Når man har delt omsorg så har man delt omsorg og da er det ikke bare å flytte med barnet.

Så om far ikke er enig i dette så har du 4 alternativer:

 

- Få far med på mekling og prøver å overtale ham

- Ta far til retten (med risk om å tape)

- La barnet bo hos far og flytte uten barnet

- Status quo: Bli der du der med barnet på deltid

 

Hva er viktigst for deg? Den nye kjæresten eller barnet og det at barnet ditt har en deltagende far i livet sitt?

Får man barn så har man forpliktelser. På godt og vondt.

[Milletrille]

Nei, jeg hadde jo ikke gått med på at han kunne flytte med barnet, og jeg kommer ikke itl å flytte uten å få henne med meg. Jeg er fullstendig klar over at hun trenger pappan sin i livet sitt, men syns samtidig det er vanskelig å vite om det beste for henne er sånn som vi har det nå, eller å kunne ha et fast bosted, slippe å flytte frem og tilbake annenhver uke. Tror også hun hadde hatt godt av mer stabilitet, å være en familie med søsken og en mor som har det bra.

 

Men ja, det er veldig vanskelig. Og jeg vet jeg ikke kan krevenoe som helst.

 

Det som er frustrerende er at faren hennes ikke oppførte seg spesielt bra da vi bodde sammen. Han har i perioder vært deprimert og hatt psykopatiske tendenser. Han bor der han ønsker, har familien rundt seg, har beholdt huset og føler han nå får ALT og jeg ingen av de tingene. Kjæresten hans flyttet nylig ut pga mye krangling og en uheldig episode foran barna. Så føler sånn sett at jeg kunnet vunnet en rettssak.

 

Skulle gjerne hatt fasiten på hva som faktisk var det beste for jenta vår. Flytte med meg, få stabile forhold og fortsatt se pappan sin jevnlig. Eller fortsett med 50/50.

[Milletrille]

Og det er viktig for meg at datterene min har det best mulig når hun nå en gang må leve med skilte foreldre. Men tenker samtidig at jeg hadde hatt det mye bedre om jeg hadde flyttet, og dermed også hadde hatt mer å gi.

[Anonym bruker]

Nei, jeg hadde jo ikke gått med på at han kunne flytte med barnet, og jeg kommer ikke itl å flytte uten å få henne med meg. Jeg er fullstendig klar over at hun trenger pappan sin i livet sitt, men syns samtidig det er vanskelig å vite om det beste for henne er sånn som vi har det nå, eller å kunne ha et fast bosted, slippe å flytte frem og tilbake annenhver uke. Tror også hun hadde hatt godt av mer stabilitet, å være en familie med søsken og en mor som har det bra.

 

Men ja, det er veldig vanskelig. Og jeg vet jeg ikke kan krevenoe som helst.

 

Det som er frustrerende er at faren hennes ikke oppførte seg spesielt bra da vi bodde sammen. Han har i perioder vært deprimert og hatt psykopatiske tendenser. Han bor der han ønsker, har familien rundt seg, har beholdt huset og føler han nå får ALT og jeg ingen av de tingene. Kjæresten hans flyttet nylig ut pga mye krangling og en uheldig episode foran barna. Så føler sånn sett at jeg kunnet vunnet en rettssak.

 

Skulle gjerne hatt fasiten på hva som faktisk var det beste for jenta vår. Flytte med meg, få stabile forhold og fortsatt se pappan sin jevnlig. Eller fortsett med 50/50.

 

Personlig er jeg motstander av 50/50 så jeg skjønner den tangegangen din. Jeg skriver ikke det jeg skriver for å være kjip eller slem, men det er realiteten når man har en slik ordning.

 

Hva far har gjort eller ikke gjort mot deg i fortiden bør du ikke dra frem. Det kan gjøre mer skade enn godt for din del og "gammelt grums" bør man la bli i fortiden. Faktum er at du stoler såpass mye på ham at han har barnet like mye som deg og da kan man ikke komme når det passer seg med slikt for å få viljen sin. Det er aldri en god idè.

 

å bruke "søsken" og familie er heller ikke så lurt. Det er ikke hennes søsken og du og far er hennes familie. For hva om far får ny kjæreste med barn eller de får barn sammen? Da kan han snu det og bruke akkurat samme argumentasjon mot deg.

 

Her må du nesten enten bli enig med far, la far få hovedomsorgen eller bli der du er.

 

#2 og #4

[marsgutt 2013]

Jeg hadde hovedomsorgen i begynnelsen og står fortsatt det på papiret. Men vi har i praksis hatt 50/50 en stund nå, så regner med praksis overskygger den skriftlige avtalen.

 

Så da er det bare å gi slipp på kjærlighen og innse at jeg er stuck her i 15-20 år til, just great....

du kan flytte med henne så lenge du ikke bytter fylke. hvis d står på papir at du har hoved omsorgen. hvis du skal bytte fylke på barne må barnefar skrive under på dette. håper det løser seg for deg. og hvis d er bare 1 times tid fra der du bor nå så skal d ikke være stort problem for at dere kan ha en grei løsning slik at han også kan se henne ofte. men 50/ 50 er ikke bra i lengden etter min mening. det er et barn ikke en kasteball.

Endret 3. mai 2012 av sofie8888

[quasmido]

Hei,

Interessante svar her synes jeg. Har dere link til en pålitelig kilde som bekrefter reglene dere beskriver?

 

Sitter i en liknende situasjon, men på motsatt side av bordet. Mora vil flytte bort, og ta med seg barnet, noe jeg ikke trodde var lov med en 50-50 avtale...

[marsgutt 2013]

Hei,

Interessante svar her synes jeg. Har dere link til en pålitelig kilde som bekrefter reglene dere beskriver?

 

Sitter i en liknende situasjon, men på motsatt side av bordet. Mora vil flytte bort, og ta med seg barnet, noe jeg ikke trodde var lov med en 50-50 avtale...

vet ikke hvor jeg finner disse reglene på nett. men det med flytting var en lov som kom rundt 2006. mor eller far har da ikke lov og bytte fylke uten samtykke fra den andre. eller di kan jo flytte men får ikke lov og ta med barnet. så hvis dere har 50/50 så kan hun flytte men ikke ut av fylke.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Hei,

Interessante svar her synes jeg. Har dere link til en pålitelig kilde som bekrefter reglene dere beskriver?

 

Sitter i en liknende situasjon, men på motsatt side av bordet. Mora vil flytte bort, og ta med seg barnet, noe jeg ikke trodde var lov med en 50-50 avtale...

 

"En avtale om delt bosted innebærer at begge foreldrene får bostedskompetanse over barnet, og at den ene av foreldrene for eksempel ikke kan flytte med barnet uten den andres samtykke. 1 Det avgjørende skillet mellom delt bosted og samvær refererer seg altså ikke til tid, men til denne avgjørelsesmyndigheten."

 

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2008/nou-2008-9/5/4.html?id=508167

[Blt]

Det er forskjell på 'Delt bosted' og 'Felles foreldreansvar' og ha hovedomsorg.

 

Dersom man har i praksis 50/50, men mor (eller far) sitter med hele foreldreansvaret, kan ikke far komme med innsigelser hvis mor ønsker å flytte. Det er kun hvis man har 'delt bosted' at far kan komme med innsigelser. Hvis man har 'delt foreldreansvar' og mor (eller far) har hovedomsorgen, kan mor (eller far) flytte hvor hun vil innenlands. Dersom mor sitter med hele foreldreansvaret alene kan hun flytte hvor hun vil, også til utlandet uten at far kan si noe. Far har derimot rett til 'felles foreldreansvar' dersom han ønsker det.

 

Jeg har ikke link til nettsider hvor dette står, men har fått det skriftlig fra familievernkontoret. Det er bare å kontakte de for å få skriftlig informasjon.

 

Milletrille: det er kun hvis dere har inngått en avtale om 'delt bosted' at far kan nekte deg å flytte. Om dere har 'felles foreldreansvar' kan far kun nekte deg å flytte utenlands. Hvordan dere praktiserer samværet har ikke noe å si for den juridiske avtalen, men vil sannsynlig bli vektlagt om dere ender opp i rettssak.

Endret 22. oktober 2012 av Blt

[isabella89]

Hei jeg er enslig mor og har ei datter på 3 år og 4 mnd . Jeg og barnefar er ikke sammen lengre og han har gått videre og funnet seg ei ny dame. Men etter at dt skjedde så ble datteren våres så merkelig hvergang hun kom hjem til meg etter å ha vært hos pappan sin. Eks: Datteren min ville ikke kalle meg for mamma, og hun var ikke god jenta mi mer og elsket meg ikke, og dette fortalte hun meg selv . Når de ordene ble slengt i fjeset mitt ble jeg så lei meg at jeg begynte å gråte og dt svei innvendig. Jeg tok opp dette med far og han nektet for at hun hadde blitt sånn osv, han sa blant annet at dette var idioti fra min sin side. Men det var jo ikke dt for det var det jeg så og hørte da datteren min kom hjem etter å ha vært hos far. Nå har han å den nye dama vært sammen i 5 mnd alt å jeg har ikke fått hilse på henne for å liksom se hvem som omgås datteren min noe jeg veldig gjerne skulle ha likt å visst. For meg føles det normalt å få hilse på liksom. Jeg å barnefar begynte å krangle og endte opp hos familievern kontoret for mekling. Mannen vi snakket med der sa til far at det var hundre prosent sant at det mor fortalte om at barnet viket unna og at barne ikke lenger var glad i mor osv , men at barnet var glad i mor men at alt dette skjedde for at far hadde funnet en annen, og at barnet følte seg mindre elsket av far fordi han brukte all tid å energi på kjæresten sin enn sin datter. Vi fikk pratet ut der og bestemte tilslutt at vi skulle finne ut av ting på egenhånd. Det har gått greit en liten stund helt til jeg fikk beskjed om at far skulle flytte med den nye kjæresten sin og pga jobb og det er helt greit men far forteller meg oxo at datteren vår må gå i to forskjellige barnehager fordi han velger og flytte og at i mellom tid skal hun være hos dag mamma når hun er der hos han. Jeg spurte om han hadde tenkt nøye igjennom dette og han sa ja. Da sa jeg men hva med barnet vårt da ? Har du tenkt i det hele tatt på henne om hvor mye kasteball det blir og hvor mye surr det vil bli for henne? Da fikk jeg som svat ja selfølgelig har jeg det , har hørt med fagfolk om dette jeg å de mente at det gikk helt fint. Men det som er, er at jeg har ikke blitt spurt om det er greit , jeg har ikke noe jeg skulle sagt i følge barnefar og han tar kunn sine egne konklusjoner uten å hørt min mening i det hele tatt. Og jeg ser jo at han ikke har tenkt på vesla våres i det hele tatt men faktisk seg selv. Eks: han flytter pga ny dame / ny jobb og ikke tenkt på dattra si hvordan det vil bli for henne. Og ikke tenkt på meg som sitter igjen som et spm tegn. På papir står jeg som hovedomsorgen, men vi har 50/50 for dattra vår sin del for det, men hvilken rettigheter har jeg om dette å hva mener dere der ute om denne saken. Jeg er ofte forvirret og sint og lei meg for jeg er den som har måtte slite hver eneste gang det har vært noe med denne karen, og jeg som har tatt meg av barnet vårt fordi han aldri var der og stilte opp . Det er jeg som har tatt vare på vesle jenta vår og gjort så at hun skal ha det bra og få den kjærlighet og omsorg hun trenger . Men oppi alt dette føles jeg hjelpes løs rett og slett.. Vær så snill og kom med noen syns punkter ...

[Snuppa + Spire]

Hei Isabella 89:

Tviler på at det i det hele tatt er mulig med to forskjellige barnehager? Da må hun jo ha full plass to steder? Det vil vel ikke kommunene går med på, de må jo tross alt gi økonomisk støtte til to barnehager da, de pleier ikke være så gavmilde... Og dere må betale egenandel for to plasser også, det blir jo dyrt. økonomien er en ting, jeg ville ALDRI gått med på at barnet skulle bytte barnehage annenhver uke. Jøss, synes det er ganske enkelt å forestille seg at det fungerer dårlig for et lite barn, han får navngi de fagpersonene han angivelig har snakket med.

Generelt synes jeg 50/50 er dårlig løsning for bosted. Alle fortjener et fast hjem, jeg ville aldri ha byttet hjem annenhver uke, så hvorfor skal barna ville det? Når den løsningen blir valgt, så tror jeg at det er foreldrenes ønsker som går foran barnas beste.

Men jeg kjenner ikke jussen rundt dette, og ville snarest tatt kontakt med familievern kontoret og fått på papiret hvilke rettigheter hver av dere har, så får du et utgangspunkt for hva som er mulighetene.

Fortvilet situasjon!