3 åring med stadige gråtetokter

[Anonym bruker]

Lillemann har begynt å gråte ofte, stort sett over relativt små ting som at kjeksen falt på bakken og ble så skitten at han ikke kunne spise den eller at jeg sier nei til noe (da vil han alltid ha PAAAAPPAAA). Han bruker lang tid på å roe seg (opp til en time...). Han er også mer nærtagen (presterte å dælje til en gutt i parken som hadde sagt at han var liten, "jeg er stor" skrek han da....hrmmm)

 

Lillesøster er snart 4 mnd og vi lurer på om det rett og slett henger sammen med det å bli storebror og at det bare tok litt tid før han har begynt å reagere? Eller er det trassalderen som plutselig slo inn?

 

Det er veldig mange setninger som starter med "jeg vil" for tiden.

 

Noen med erfaring??

[Gjest Filifjonka]

Det kan godt være en kombinasjon. Til å begynne med, når den nye babyen kommer i hus, er den et lite krevende vesen sett fra en tre-årings synspunkt. Den spiser og sover og blir skiftet på.

 

Som 4 måneder gammelt barn begynner babyen å bli mer våken, mer barn og mer av en "rival", og muligens begynner det nå også å gå opp for storebror at dette absolutt ikke er midlertidig. Slik er det og slik skal det være framover.

 

I tillegg er jo tre-års-trass et kjent begrep, og ikke uten grunn :-). Mange sier at man heller burde kalle det frigjøringsperiode. Ungene oppdager at de er egne, selvstendige vesener og ikke en forlengelse av mamma og pappa. De kan ta egne valg og egne avgjørelser, men er langt fra modne nok til å takle all valgfriheten. Dette gjør det nokså vanskelig for dem.

 

Mitt råd: Gi ham oppmerksomhet og litt alenetid, men ikke overdriv. Noen ganger, når det er praktisk mulig, kan han få lov å velge pappa fremfor deg. Andre ganger forteller du ham bare at "pappa er ikke her. Pappa er på jobb. Mamma er her og jeg skal hjelpe deg å...."

 

Gi ham noen valg, men i situasjoner der du kan akseptere utfallet av valgene hans uansett hva han velger. Og gi ham aldri valget mellom mer enn to ting. For eksempel: Vil du ha denne blå lua på deg i dag, eller den grønne? Ikke: Vil ha lue på deg i dag?

 

Yndlingseksemplet mitt er en scene jeg overvar på butikken. En mor spurte sitt barn, ca 3-4 år: "Hva har du lyst på til middag i dag?" Barnet svarte straks: "Spaghetti!" og mor sa: "Neei... Jeg tenker vi tar fisk i dag." Ungen kastet seg ut i stypende, hylende raseri og moren så skikkelig forbauset ut. Moralen er: Ikke gi ham inntrykk av at han har noe valg hvis han i realiteten ikke har det.

 

Vær tydelig på at uakseptabel atferd er uakseptabel. Jeg skjønner at du ble lei deg da den gutten sa du var liten men det er ikke lov å slå! Si unnskyld.

 

Trassalderen kan være tøff, men det går over!

 

:-)

[Anonym bruker]

Som Filifjonka sier er barnet ditt i ferd med å oppleve seg selv som et selvstendig individ, og trenger å finne ut mer om hvem han er som egen person og ikke bare som en forlengelse eller en del av deg og faren. Dette betyr at han må markere seg litt, og at han må anerkjennes for den han er, det han ønsker, det han føler osv.

 

Prøv å vise forståekse for frustrasjoner ("jeg skjønner at du ble lei deg/sint nå som kjeksen falt på bakken, for du ville jo spise den, ikke noe moro når sånt skjer". "jeg skjønner at du ble sint da gutten sa du var liten, du er jo slett ikke liten, og det er ikke noe ok å bli kalt liten. Men jeg vil ikke at du skal slå!").

 

Jeg synes det funker mye bedre å anerkjenne følelsen, vise forståelse og empati fremfor å rasjonalisere eller forklare. Sier jeg ting som"pytt pytt, det er bare en kjeks, du kan få en ny senere, ikke noe å bli SÅ sint for..." så er det som å helle bensin på bålet...

 

Når barnet spør om noe, f.eks. en is, så sier jeg bare "skjønner godt at du vil ha en is, det er jo kjempegodt, men du får ikke det nå" uten et snev av irritasjon i stemmen så blir det ikke noe mas. Om jeg derimot sukker, sier ting som at man kan da ikke få is hver dag, det er ikke sunt, man ødelegger apetitten e.l. så virker det som det oppfattes som invitasjon til kamp der det blir vanskelig å gi seg uten å tape ansikt...

 

Kort sagt, i min verden funker det supert å vise anerkjennelse for barnets rett til egne følelser og ønsker, og samtidig være tydelig på hva jeg selv vil og ikke vil gå med på.

 

Det er moro med barn, spennende, og det finnes ikke metoder som funker på alle. Kjenn etter på hva din egen magefølelse og ditt eget hjerte sier, så blir det neppe helt feil :-)

Lykke til!

[mammatetogansketette:))]

Fint svar fra anonym over syns jeg- i alle fall helt lik min erfaring:)

Også å være klar på hva som skal skje (ila dagen, eller de neste minuttene) er også viktig her i huset, så poden vet hva han skal forholde seg til, og ikke får forventninger som ikke fylles. For eksempel når vi skal ut å gå tur kan jeg si: "nå skal vi kle på oss og gå tur, og du skal sitte litt i vogna sammen med søster først, så kan du gå litt etterpå. (han vil helst gå selv, og hadde jeg kun sagt at vi skulle gå tur, og droppet det med å sitte i vogna først, hadde han forventet noe annet- og gjerne skreket og nektet idet vi går ut...

[Anonym bruker]

HI her

 

Nå ble jeg så glad :-)

 

Føler meg som en god mor etter å ha lest deres råd :-)

 

Det har faktisk blitt litt bedre denne uken, men han blir fort fortvilet..

[LivLaga]

Den perioden 3-4år er vanskelig for både liten og stor. Mye gråting for det vi voksne mener er "ingenting", men som er veldig reelt for barnet. Verst er det under henting og levering i barnehagen.

 

Jeg pleier å gjenta et mantra inne i hodet mitt når det blåser som verst. Det var noe jeg leste som en pedagog sa om saken:

 

"Det er verst for barnet"

 

"Det er verst for barnet"

 

"Det er verst for barnet"

 

Jeg prøver å huske hvordan jeg føler det selv når jeg har vært hormonell eller veldig sinna. Ikke lett å skjerpe seg da.

 

En periode ringte jeg barnehagen før hentetid slik at de kunne forberede jenta på at hun skulle begynne å gjøre seg klar. I tillegg hadde jeg med en banan slik at vi begge fikk opp blodsukkeret.

 

This too shall pass... :-)

 

Det er mye enklere nå, etter seks røffe måneder da "ALT var galt og feil".

[eplejente]

For første gang på flere måneder logget jeg meg inn her fordi jeg har akkurat samme situasjon hjemme, og gjerne ville lese om råd her inne. Eldstegutten er tre år, og lillesøster 4 mnd. De siste dagene har vært helt forferdelige med treåringen! Han gråter for "ingenting", og blir RASENDE og skikkelig ugrei! Jeg er blitt så lei selv at jeg til og med tenkte igår: "Nå orker jeg ikke være mamma mere". Alle daglige gjøremål er en kamp: Vil ikke pusse tenner, vil ikke kle på, vil ikke gå i barnehagen, vil ikke bade, vil ikke gå ut av bilen, osv. Jeg føler at jeg bare kriger dagen lang. Og jeg blir så sliten. Når jeg i tillegg har en 4 mnd liten jente å passe på er det noe av det tøffeste jeg har vært med på. Jeg takker Gud for at lillejenta er så blid og lettvindt siden hun ble født, ellers hadde det vært enda værre... Mannen jobber veldig mye, så jeg er for det meste alene med begge ukedagene. Har litt avlastning med besteforeldre to dager i uken. Fytterakkern så sterke vi foreldre må være til tider!!!

[Mineto]

Treåringer utfordrer tålmodigheten.

 

Visse dager er jeg redd naboene tror jeg mishandler barna mine.

 

Alle "ut av døren" prosjekter slutter med at jeg mest av alt vil rive av meg håret, gråte en skvett vil jeg også. Med en liten som skriker som besatt fordi hun alldeles ikke vil sove eller ligge, hverken i bilstol eller vogn, og en treåring som "ikke vil". Noenting. Blir ting noen ganger trist...

 

Minst to ganger i døgnet skjer dette ritualet. Det føles som om jeg at vært i krig og tapt hver gang jeg kommer inn døren til bhg. Og DER skal han iallefall ikke være. Mens lillesøster hyler sine bitre tårer fordi hun plutselig og absolutt skal ha pupp. Oh lord. Deilig å få skrevet det av meg...