Hvem sin feil er det om et barn oppfører seg annerledes overfor mamma enn for pappa?

[Anonym bruker]

Hei

 

En teori som ofte synes opplest og vedtatt er at om barn oppfører seg annerledes overfor mamma enn for pappa så er det foreldrenes sin skyld. Et eksempel kan være ved levering i barnehage. Nå bruker jeg mor her som den barnet har mest tilknytning til i dette eksempelet, men det kan like gjerne være far.

 

Om barnet er lettere å levere når far leverer, mens det klamrer seg til mor når hun leverer så mener mange det er fordi barnet forstår hvor langt det kan tøye det med hver forelder. I dette tilfelle er det da mors feil at barnet er vanskelig å levere når det er hun som leverer, mens far blir oppfattet som den som er flink til å sette riktige grenser.

 

Men jeg har sett flere tilfeller der mor gjør alt «riktig» og relativt likt som det far gjør, mens barnet fortsatt oppfører seg ulikt. Jeg mener at selv om barnet vet hva den enkelte forelderen godtar og hvor langt barnet kan tøye det så er det også et annet aspekt. Barnet er ofte mer knyttet til mor (den ene forelderen) og synes det er vanskeligere når mor drar. Det vil helst være med mor, mens det ikke er så farlig om far går (for å sette det litt på spissen). Barnet kan i noen tilfeller ha mye mer lyst til å være med mor enn å gå i barnehagen, mens når det kommer til å være med far eller være i barnehagen så er alternativene ganske like.

 

En del fedre har en annen rolle overfor barna enn det mødrene har. I et konkret eksempel jeg kjenner til fra virkeligheten er far ganske tilbaketrukket overfor barna, mens mor er den som leser eventyr, trøster når de har slått seg, står opp og trøster når de har mareritt om natten, står opp med dem om morgenene osv. De er glad i faren sin også, men de har ikke det samme nære forholdet og de er mer vant til at far ikke er hjemme.

 

Nå ønsker jeg ikke en debatt om det at denne siste familien må tvinge far til å delta mer. Det jeg ønsker er mer synspunkt på om det alltid er den foreldrene som har mest «utfordringer» som er skyld i det eller om det faktisk kan aksepteres at barn er forskjellig knyttet til sine foreldre og at forskjellig oppførsel har utspring i dette.

[Anonym bruker]

Å, dette har vi hatt diskusjoner om et antall ganger her hjemme. Faren mener at alt gÅr sÅ mye lettere for han fordi han er klar pÅ grensene og barna vet hva som gjelder. Jeg mener at det iblant er vanskeligere for meg, nettopp som du skriver, fordi barna er mer knyttet til meg. Jeg er helt sikker pÅ at det er grunnen. Og at jeg er flinkere til Å prate med barna, sÅ hvis de har bekymringer sÅ er det mer sannsynlig at jeg fÅr vite om det enn samboeren. MÅten jeg da kan fÅ vite om det, kan være ved skolevegring. Mens samboeren opplever ikke skolevegring med barnet, fordi barnet uansett aldri Åpner seg for pappaen.

 

Det mener jeg!

[Anonym bruker]

Jeg oppfører meg annerledes mot mamma enn for pappa. Og jeg er 31 år.

 

Min gutt på 4.5 år. har i alle år oppført seg som en "skilsmisse unge"

Med det har jeg hjulpe mine venninner som er i en slik situsasjon, der de skylder på pappaen når barnet kommer hjem fra samvær hos han. Ja då straffer barnet mor i 2-3 dager..

 

Slik er min gutt. har han vært på overnatting hos besteforeldre. Då har jeg et slit med å takle utbrud i et par dager. Han er ikke slik mot faren. (kansje litt) Men mot meg. Har jeg og faren vært på en helgatur. og kjøpt med gaver/godteri med hjem. Har gutten min kastet det i boss..

[Anonym bruker]

Jeg er i grunnen enig med deg. Hos oss er det også jeg som har tatt mest ansvar for hus og hjem (helt klassisk fordeling, egentlig). Mannen min er kjempeflink med de største, men kom på banen litt senere, når det var mer å gjøre med dem, som å spille fotball, stå ski etc. Fremdeles er det jeg som gir mest omsorg, både i dagliglivet og ved sykdom osv. Selv eldstemann på åtte klemger fortsatt mest på meg.

Jeg tror det har med hvor man føler seg tryggest. Akkurat som slitne voksne ofte "tar seg sammen" på jobb, men er litt surere hjemme, vil barna fort finne ut hvem de i størst grad kan være seg selv med, og hvem som uansett elsker dem betingelsesløst (ikke at far ikke gjør det, men det er nok enklere å klenge, syte og klage til hovedomsorgspersonen, enten det er far eller mor). Får ta det som en kjærlighetserklæring

[Gjest Gul stjerne]

Vel, noen teoretikere mener at barna speiler foreldrenes følelser ved adskillelse.

 

Altså, når ungen griner og slår seg vrang er det fordi mor innerst inne føler det vondt å skille seg fra barnet (eller mor føler usikkerhet, redsel, sorg etc), og barnet oppfører seg som mor føler.

 

Far, derimot, er rolig i forhold til å separeres fra barnet; han er trygg på at barnet har det godt i barnehagen, han er ikke redd for hvordan barnet skal ha det, han er trygg. Og da er barnet også trygg, og gråter ikke.

 

Noe å tenke på?

[Anonym bruker]

Vel, noen teoretikere mener at barna speiler foreldrenes følelser ved adskillelse.

 

Altså, når ungen griner og slår seg vrang er det fordi mor innerst inne føler det vondt å skille seg fra barnet (eller mor føler usikkerhet, redsel, sorg etc), og barnet oppfører seg som mor føler.

 

Far, derimot, er rolig i forhold til å separeres fra barnet; han er trygg på at barnet har det godt i barnehagen, han er ikke redd for hvordan barnet skal ha det, han er trygg. Og da er barnet også trygg, og gråter ikke.

 

Noe å tenke på?

 

Sikkert riktig i mange tilfeller, men ofte er mor trygg på situasjon og trygg på at barnet har det bra i barnehagen. Likevel er oppførselen forskjellig. Jeg mener ikke at det ikke er tilfelle at barn kan speile sine foreldre og vet hvem de kan trekke hvor langt, men jeg mener at dette ikke er det neste svaret i alle tilfeller og at svaret ofte er mer sammensatt. Synes barnehagen ofte har en tendens til å tenke slik som du beskriver og tillegger mor skylden for det ekstra styret det blir ved levering i stedet for å ha større forståelse for familiedynamikken og at barna faktisk er mer knyttet til mor (den ene foreldrene) og at adskillelse dermed blir vanskeligere

[Anonym bruker]

Alle mennesker oppfører seg ulikt ettersom hvilke mennesker de omgås. Vi tilpasser oss. Det er en god ting og ikke noe vi bør fosøke å endre.

[MrsMilla]

Er helt overbevist over at det har kun med foreldrene selv. Barna kjenner mor og far veldig godt, og disse kan reagere forskjellig - altså oppfører barnet seg forskjellig.

Den som er mest konsekvent på grensesetting (som kan være veldig omsorgsfull, men bestemt) får ofte barn som ikke skriker og bærer seg så mye som den som lett "lar det gå for denne gangen".

Om barnet er vant til at en av foreldrene kommer springende bare de knyr litt, så regner de også med at denne foreldren kommer.

 

Ser eksempelvis hos et vennepar at når mor i huset er hjemme med barnet, så er barnet mye mer grinete, lite selvstendig og oppmerksomhetssjuk - samt vanskeligere for de andre barna å leke med enn når far er der (han kommer kanskje ikke springende om hun hyler, men sier mer "opp igjen" rolig og behersket). Ser en trend i at om en foreldre mener at hun/han er veldig snill og oppmerksom med barnet sitt og prøver å glatte over når barnet skriker og tøyer grenser istedet for å være konsekvent, så vil barnet ofte bli mindre selvstendig, skrike mer og høyere og få mer vanskeligheter i konflikter med andre barn enn når foreldrene er konsekvente og kanskje litt mer "strenge" og ikke henger over barnet hele tiden. Foreldre som er mer "snille" ser jeg er kjappere til å si at vi "strenge" foreldre har "lettere barn" som krever mindre - og tror aldeles ikke at barnets oppførsel har noe med de å gjøre, bare at andre har "lettere" barn.

De irriterer meg innimellom grenseløst fordi de dermed sier at den oppdragelsen jeg gjør med mine barn er lettere enn deres og at barna våre bare er lettere å ha med å gjøre, noe som undergraver hele vår oppdragelse og den jobben vi andre gjør. Samtidig opplever våre barn stor urettferdighet når det blir satt en grense, typisk ingen dessert om man brøler og lager en scene, og så ender det opp med at de barna som gjorde nettopp dette fikk alikevel fordi de også måtte få når våre barn som nettopp hørte etter fikk det de var lovt.....

Vi får også ofte høre at vi typisk ikke er oppmerksomme nok, og ikke følger med nok etc fordi vi ikke konstrant står over barna og skal henge med på hva de gjør og forstyrre i lek med andre - og det synes jeg er direkte frekt.

men at vår store datter er blitt en selvstendig jente som klarer seg helt flott og har mange venner nærmest blir tillagt at det er helt tilfeldig........

[Anonym bruker]

Jeg tenker som deg, og at alle involverte også har ulike persoligheter, som også vil påvirke alt av samspill med andre.

 

Jeg kan ta med et eksempel fra mitt eget liv ang det med tilknytning. Mine barn er skillsmissebarn, og bor hos meg. Det er jeg som er forelder i alt det innebærer for mine barn. Far er en fjernere figur. Når ting røyner på(om det så er hos far dette skjer), så er det meg de kommer til. For jeg er den trygge havnen foreldre skal være, og slik barna oppfatter det selv. Det har ikke med at far ikke er pappa, men barna er mest knyttet til meg. Ikke at jeg er en mor som kommer ilende til ved minste skrubbsår eller noe, men de VET jeg er der om de trenger det, på en annen måte enn faren. At jeg kanskje leser deres behov lettere enn han, eller noe.

[Anonym bruker]

Er helt overbevist over at det har kun med foreldrene selv. Barna kjenner mor og far veldig godt, og disse kan reagere forskjellig - altså oppfører barnet seg forskjellig.

Den som er mest konsekvent på grensesetting (som kan være veldig omsorgsfull, men bestemt) får ofte barn som ikke skriker og bærer seg så mye som den som lett "lar det gå for denne gangen".

Om barnet er vant til at en av foreldrene kommer springende bare de knyr litt, så regner de også med at denne foreldren kommer.

 

Ser eksempelvis hos et vennepar at når mor i huset er hjemme med barnet, så er barnet mye mer grinete, lite selvstendig og oppmerksomhetssjuk - samt vanskeligere for de andre barna å leke med enn når far er der (han kommer kanskje ikke springende om hun hyler, men sier mer "opp igjen" rolig og behersket). Ser en trend i at om en foreldre mener at hun/han er veldig snill og oppmerksom med barnet sitt og prøver å glatte over når barnet skriker og tøyer grenser istedet for å være konsekvent, så vil barnet ofte bli mindre selvstendig, skrike mer og høyere og få mer vanskeligheter i konflikter med andre barn enn når foreldrene er konsekvente og kanskje litt mer "strenge" og ikke henger over barnet hele tiden. Foreldre som er mer "snille" ser jeg er kjappere til å si at vi "strenge" foreldre har "lettere barn" som krever mindre - og tror aldeles ikke at barnets oppførsel har noe med de å gjøre, bare at andre har "lettere" barn.

De irriterer meg innimellom grenseløst fordi de dermed sier at den oppdragelsen jeg gjør med mine barn er lettere enn deres og at barna våre bare er lettere å ha med å gjøre, noe som undergraver hele vår oppdragelse og den jobben vi andre gjør. Samtidig opplever våre barn stor urettferdighet når det blir satt en grense, typisk ingen dessert om man brøler og lager en scene, og så ender det opp med at de barna som gjorde nettopp dette fikk alikevel fordi de også måtte få når våre barn som nettopp hørte etter fikk det de var lovt.....

Vi får også ofte høre at vi typisk ikke er oppmerksomme nok, og ikke følger med nok etc fordi vi ikke konstrant står over barna og skal henge med på hva de gjør og forstyrre i lek med andre - og det synes jeg er direkte frekt.

men at vår store datter er blitt en selvstendig jente som klarer seg helt flott og har mange venner nærmest blir tillagt at det er helt tilfeldig........

 

Er du klar over at det du sier kan tolkes slik: Alle barn er født like, ved lik oppdragelse blir alle barn like?

 

Holdninger som du gir uttrykk for kan oppleves som problem for foreldre som har barn som i enkelte situasjoner kan oppføre seg mer krevende enn andre barn. Du har observert at dine barn oppfører seg bra med den oppdragelsen dere gir. Du har også observert at barna i en annen familie ikke oppfører seg så bra og at denne familien er mer ettergivende og ikke så konsekvente som dere er.

 

Men kan du ut fra dette trekke den konklusjon at det alltid er slik? At alle barn som ikke har så bra oppførsel som det dine har, har foreldre som er for ettergivende? Hva da med foreldre som har ekstra utfordringer selv om de er konsekvente, selv om de ikke kommer løpende for hvert eneste lille klynk fra barnet? Hvordan beskriver du det? At de egentlig ikke er så konsekvente likevel, at kroppsspråket ikke henger med på det de sier, at de følelsesmessig sender ut andre eller blandede signaler?

 

Eller tror du kanskje at andre barn kan være forskjellige og reagere ulikt på lik oppførsel/oppdragelse?

[Anonym bruker]

Her er det ingen problem ved henting og levering for noen av oss.

 

Men trass hjemme er et problem.

 

Jeg er overbevist om at det trasses mer hos meg fordi jeg er mest hjemme og dermed ikke bruker like mye av tiden til å leke. (leker MYE, men må jo lage middag, vaske, sette på klær etc), far er hjemme en time før leggetid og bruker jo den på lek og mat.

 

Dermed blir han favoritt, mens jeg er den kjedelige.

[Tante Gustava]

Men er det noens feil at et barn oppfører seg ulikt mot mor eller far? Det er da en helt naturlig ting, jeg oppfører meg fortsatt ulikt mot min mor og far. Jeg oppfører meg ulikt mot min mann og mine venner og min søster. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i de alle, eller at det er noe feil noe sted. Det er helt naturlig å ha ulike relasjoner til de ulike menneskene i livet sitt. Det betyr ikke at det er noe feil noe sted.

[mamma_til_gutt]

Du har et poeng... Men jeg tror fremdeles det er fordi barnet vet å strekke grensene. Kanskje nettopp fordi den andre forelderen ikke er så involvert, så barnet kjenner det ikke like godt kan være en årsak? Samtidig kan msn ikke se på hva noen gjør i en situasjon for å vurdere om denne personen ikke setter nok grenser. Selv om mor i ditt eksempel gjør alt rett ved levering kan det være mange andre settinger som gjør at barnet allikevel utfordrer.

 

Men at noen er flinke, dårlige og at barnet har skyld i ulik oppførsel er en påstand jeg i utgangspunktet syns er litt pussig..

[Anonym bruker]

Men er det noens feil at et barn oppfører seg ulikt mot mor eller far? Det er da en helt naturlig ting, jeg oppfører meg fortsatt ulikt mot min mor og far. Jeg oppfører meg ulikt mot min mann og mine venner og min søster. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i de alle, eller at det er noe feil noe sted. Det er helt naturlig å ha ulike relasjoner til de ulike menneskene i livet sitt. Det betyr ikke at det er noe feil noe sted.

 

Normalt sett er det ikke et problem at barn behandler forskjellige personer forskjellig, men det kan bli det i utfordrende situasjoner. Et eksempel er når barnet f. eks er vanskeligere å levere når det er mamma som leverer. Synes alt for ofte det blir sett på som at mammaen er problemet og at det er noe galt med mammaens håndtering av situasjonen. Dette til tross for at de som føler det slik ser at mor ikke gjør noe galt i situasjonen og gjerne gjør ting likt som pappaen. Tanken om det er foreldrenes oppførsel om utløser forskjellene står så sterk hos enkelte at man ikke evner å se forbi dette. Mor og far kan levere barnet likt, ha lik tro på barnehagen osv, men ettersom mamma og pappa er to forskjellige personer kan barnet likevel reagere ulikt da det er mer knyttet til den ene. Dette synes jeg ikke blir hensyntatt når man feller dom over foreldre og oppdragelse av barn (som en skrev lenger oppe - at det kun er foreldrenes oppførsel som gir utslag og at om barnet er krevende i enkelte situasjoner så er det pga at man ikke oppdrar barnet riktig).

 

For å trekke dette litt lenger: har vi blitt så opptatt av likehetssamfunnet at vi ikke evner å se forskjellene? Har vi, kanskje gjennom Nanny-programmene som går på TV, fått en så stor tro på oppdragelsesteorier at vi tror at om vi bare har rett oppskrift så går alt bra? Og at om naboen har barn som har utfordringer så er det noe i veien med deres oppskrift og om man bare får dem til å bruke den oppskriften man selv har funnet så vil alt bli bra/likt som hos oss?

[MrsMilla]

Er helt overbevist over at det har kun med foreldrene selv. Barna kjenner mor og far veldig godt, og disse kan reagere forskjellig - altså oppfører barnet seg forskjellig.

Den som er mest konsekvent på grensesetting (som kan være veldig omsorgsfull, men bestemt) får ofte barn som ikke skriker og bærer seg så mye som den som lett "lar det gå for denne gangen".

Om barnet er vant til at en av foreldrene kommer springende bare de knyr litt, så regner de også med at denne foreldren kommer.

 

Ser eksempelvis hos et vennepar at når mor i huset er hjemme med barnet, så er barnet mye mer grinete, lite selvstendig og oppmerksomhetssjuk - samt vanskeligere for de andre barna å leke med enn når far er der (han kommer kanskje ikke springende om hun hyler, men sier mer "opp igjen" rolig og behersket). Ser en trend i at om en foreldre mener at hun/han er veldig snill og oppmerksom med barnet sitt og prøver å glatte over når barnet skriker og tøyer grenser istedet for å være konsekvent, så vil barnet ofte bli mindre selvstendig, skrike mer og høyere og få mer vanskeligheter i konflikter med andre barn enn når foreldrene er konsekvente og kanskje litt mer "strenge" og ikke henger over barnet hele tiden. Foreldre som er mer "snille" ser jeg er kjappere til å si at vi "strenge" foreldre har "lettere barn" som krever mindre - og tror aldeles ikke at barnets oppførsel har noe med de å gjøre, bare at andre har "lettere" barn.

De irriterer meg innimellom grenseløst fordi de dermed sier at den oppdragelsen jeg gjør med mine barn er lettere enn deres og at barna våre bare er lettere å ha med å gjøre, noe som undergraver hele vår oppdragelse og den jobben vi andre gjør. Samtidig opplever våre barn stor urettferdighet når det blir satt en grense, typisk ingen dessert om man brøler og lager en scene, og så ender det opp med at de barna som gjorde nettopp dette fikk alikevel fordi de også måtte få når våre barn som nettopp hørte etter fikk det de var lovt.....

Vi får også ofte høre at vi typisk ikke er oppmerksomme nok, og ikke følger med nok etc fordi vi ikke konstrant står over barna og skal henge med på hva de gjør og forstyrre i lek med andre - og det synes jeg er direkte frekt.

men at vår store datter er blitt en selvstendig jente som klarer seg helt flott og har mange venner nærmest blir tillagt at det er helt tilfeldig........

 

Er du klar over at det du sier kan tolkes slik: Alle barn er født like, ved lik oppdragelse blir alle barn like?

 

Holdninger som du gir uttrykk for kan oppleves som problem for foreldre som har barn som i enkelte situasjoner kan oppføre seg mer krevende enn andre barn. Du har observert at dine barn oppfører seg bra med den oppdragelsen dere gir. Du har også observert at barna i en annen familie ikke oppfører seg så bra og at denne familien er mer ettergivende og ikke så konsekvente som dere er.

 

Men kan du ut fra dette trekke den konklusjon at det alltid er slik? At alle barn som ikke har så bra oppførsel som det dine har, har foreldre som er for ettergivende? Hva da med foreldre som har ekstra utfordringer selv om de er konsekvente, selv om de ikke kommer løpende for hvert eneste lille klynk fra barnet? Hvordan beskriver du det? At de egentlig ikke er så konsekvente likevel, at kroppsspråket ikke henger med på det de sier, at de følelsesmessig sender ut andre eller blandede signaler?

 

Eller tror du kanskje at andre barn kan være forskjellige og reagere ulikt på lik oppførsel/oppdragelse?

 

Joda barn kan være forskjellige, men litt interessant å se disse "krevende" barna ikke bli fullt så "krevende" når den andre "mer konsekvente" forelderen er der, og at et barn som hadde det helt greit plutselig blir nesten hjelpeløst og sutrete når den "snille" forelderen er tilstede, men ikke ellers..........

[MrsMilla]

Du har et poeng... Men jeg tror fremdeles det er fordi barnet vet å strekke grensene. Kanskje nettopp fordi den andre forelderen ikke er så involvert, så barnet kjenner det ikke like godt kan være en årsak? Samtidig kan msn ikke se på hva noen gjør i en situasjon for å vurdere om denne personen ikke setter nok grenser. Selv om mor i ditt eksempel gjør alt rett ved levering kan det være mange andre settinger som gjør at barnet allikevel utfordrer.

 

Men at noen er flinke, dårlige og at barnet har skyld i ulik oppførsel er en påstand jeg i utgangspunktet syns er litt pussig..

 

Når man sier at barnet oppfører seg fordi den konsekvente forelder er tilstede betyr ikke det at denne er mindre involvert eller tilstede i barnets liv - den hører jeg også mye fra "snille" foreldre. Temmelig dårlig gjort å insinuere at foreldre som er konsekvente og har barn som er selvstendige er mindre involvert. Har ingenting med det å gjøre - har med at man ønsker selvstendige barn og har tiltro til at barna klarer mye selv - samt å gi barna en følelse av mestring og tillit.

[Anonym bruker]

Ungene vet hvem knapper de skal trykke på iforhold til hvem de er med. Da mitt ene barn bare klamret seg når jeg leverte i barnehagen, sendte jeg ste-far til å levere de dagene jeg hadde dårlig tid. For med han var hun ikke slik. Men i andre situasjoner har det vært anderledes. Når det er store folkemengder er det ste.far hun har klamret seg til og med meg kan hun gå ved siden av og alt er bare topp.

 

Vi er forskjellige og det må vi få lov til å være syns jeg. Jeg oppfører meg forskjellig sammen med mine foreldre enda, det er jo noe av det som gjør at jeg er jeg.

[Anonym bruker]

Jeg er i grunnen enig med deg. Hos oss er det også jeg som har tatt mest ansvar for hus og hjem (helt klassisk fordeling, egentlig). Mannen min er kjempeflink med de største, men kom på banen litt senere, når det var mer å gjøre med dem, som å spille fotball, stå ski etc. Fremdeles er det jeg som gir mest omsorg, både i dagliglivet og ved sykdom osv. Selv eldstemann på åtte klemger fortsatt mest på meg.

Jeg tror det har med hvor man føler seg tryggest. Akkurat som slitne voksne ofte "tar seg sammen" på jobb, men er litt surere hjemme, vil barna fort finne ut hvem de i størst grad kan være seg selv med, og hvem som uansett elsker dem betingelsesløst (ikke at far ikke gjør det, men det er nok enklere å klenge, syte og klage til hovedomsorgspersonen, enten det er far eller mor). Får ta det som en kjærlighetserklæring

 

enig med deg. det var ihvertfal det helsesøster sa til oss når jeg tok opp "problemet" med henne. mannen min er en veldig flink far, men han er den som jobber mest og jeg er den som er mest sammen med barna. derfor mente helsesøster at barna ble tryggere hos meg uansett hvor flink pappan er når han er hjemme.

[Anonym bruker]

Joda barn kan være forskjellige, men litt interessant å se disse "krevende" barna ikke bli fullt så "krevende" når den andre "mer konsekvente" forelderen er der, og at et barn som hadde det helt greit plutselig blir nesten hjelpeløst og sutrete når den "snille" forelderen er tilstede, men ikke ellers..........

 

Det der kaller jeg en arrogant holdning så det holder. Men det kommer litt an på hva du kaller krevende. Vi har et krevende barn, som er mer krevende med meg enn andre. Faktisk mer med meg enn noen andre! Han har blitt ganske stor nå og det er fortsatt sånn i perioder. Jeg mener veldig bestemt at det er fordi jeg har vært den nærmeste omsorgspersonen i årevis. Jeg er den som har til stede når det har vært tøft. Jeg er den som har pratet, motivert, og prøvd å få igang dialog. Samboeren er den som bare har hatt sine regler og konsekvenser. Så kan man selvsagt vurdere hva som er mest fornuftig, men noe sier meg at hvis begge hadde vært regelryttere som ga konsekvenser for det meste, så hadde vi hatt en særdeles trist gutt. Selvom jeg muligens hadde sluppet litt lettere unna.

[Anonym bruker]

Joda barn kan være forskjellige, men litt interessant å se disse "krevende" barna ikke bli fullt så "krevende" når den andre "mer konsekvente" forelderen er der, og at et barn som hadde det helt greit plutselig blir nesten hjelpeløst og sutrete når den "snille" forelderen er tilstede, men ikke ellers..........

 

Det der kaller jeg en arrogant holdning så det holder. Men det kommer litt an på hva du kaller krevende. Vi har et krevende barn, som er mer krevende med meg enn andre. Faktisk mer med meg enn noen andre! Han har blitt ganske stor nå og det er fortsatt sånn i perioder. Jeg mener veldig bestemt at det er fordi jeg har vært den nærmeste omsorgspersonen i årevis. Jeg er den som har til stede når det har vært tøft. Jeg er den som har pratet, motivert, og prøvd å få igang dialog. Samboeren er den som bare har hatt sine regler og konsekvenser. Så kan man selvsagt vurdere hva som er mest fornuftig, men noe sier meg at hvis begge hadde vært regelryttere som ga konsekvenser for det meste, så hadde vi hatt en særdeles trist gutt. Selvom jeg muligens hadde sluppet litt lettere unna.

 

Hovedgrunnen til at han oppfører seg forskjellig overfor dere er selvfølgelig at dere oppfører dere forskjellig overfor ham og at dere har ulike roller. Det betyr jo ikke at noen av dere har gjort noe galt. Jeg tror det er bra at barn kan bruke voksne på forskjellig måte. å få barnet til å oppføre seg likt mot alle er da ikke noe mål i seg selv. Det er først hvis oppførselen er problematisk man trenger å vurdere om man gjør noe alvorlig feil.