Jeg mistet min lille baby, hvordan komme gjennom dette?

[Mamma til 3 gullgutter]

 

For to dager siden måtte jeg føde vår lille gutt. Jeg var da 17 uker på vei. Jeg har 2 keisersnitt bak meg og den ene gangen jeg måtte føde på vanlig måte så var det en død baby. Fødselen var uholdbar med konstante rier i flere timer som ikke gav seg.. Den sorgen jeg føler nå kan ikke beskrives, føler meg helt tom. Har ikke lyst til å snakke med noen og vil ikke ha besøk. Hvordan skal jeg komme meg gjennom dette? Smerten er bare så vond....

[Mahaa]

heisann, jeg vet at smerten er veldig vnd og at det er vondt å tenke på dette. Jeg er i uke 17 selv, og venter spent på ul snart....jeg håper du får se lykken på nytt, og som man ofte sier man er ikke her på jorden for å bli for evig, den som skaper verdensborgeren kan igjen skape en ny baby i din mage frisk! Det er virkelig vondt å føle det slik når du hadde kommet så lagt i stadiet, men jeg som en troende sier at alt på denne jorden er test, og testen i en slik sammenheng er tålmodighet, og se fremover. Fordi om man tenker bare negativ, og er trist så vil man bure seg inne og legge vegger rundt seg og bli isolert. Se fremover, du kan igjen bli gravid, og få et nytt barn insha-allah, det er ikke dermed konstatert at du blir steril av den grunn vel?! Så derfor få opp motet, pass godt på deg selv, bruk tid på deg, unn deg noe godt, gjerne en fin reise, spa, shopping osv....det viktgiste er at DU tar vare på deg selv, slik at livet kan går videre, se positivt på livet, da livet er en test ;-) Lykke til, stor klem til deg!! Jeg håper du får lykken igjen!

[VinterSol+2]

Du må ta den tiden det tar, kjære deg.

 

Reaksjonene etter en slik opplevelse, kan ofte sammenlignes med post traumatisk stress syndrom. Du kan oppleve å få angst, at hukommelsen din ikke virker, og mange andre merkelige reaksjoner som er helt naturlige, men som ikke føles sånn.

 

 

Gråt til det ikke er flere tårer igjen. Og gråt litt til. Le når noe er morsomt. Pass på å få i deg mat og drikke, selvom det virker meningsløst. Det er tungt nå, og det vil det fortsette å være. Men du blir sterkere etterhvert.

 

Jeg er takknemlig for den fødselen jeg fikk ha med gutten min. Det er klart, jeg hadde opplevd å føde før, og visste også at rier kan føre med seg noe positivt, men likevel... De smertene jeg gikk gjennom, gjorde at jeg hadde den ene siste opplevelsen med gutten min. Et merke i kroppen min, at han har eksistert, og ikke bare viskes ut av verdenshistorien, uten å ha satt spor.

 

For han har satt dype spor.

 

Neste svangerskap var jeg redd. Jeg torte ikke stole på kroppen min, distanserte meg fra hele svangerskapet, -men når gutten ble født... Å for en fantastisk opplevelse! Han kom ut, våt og varm og veldig veldig levende! Jg gråter nesten hver gang jeg tenker på det, det er det sterkeste øyeblikket i mitt liv.

 

Nå er det over tre år siden vi mistet lillegutt i midten. Jeg gråter ikke så ofte mer, men av og til, kan tårene presse på fremdeles.

Heldigvis har jeg fått anledning til å bruke det negative til noe positivt. Lillegutt sin død har blitt mer meningsfylt i at jeg har fått lov til å hjelpe andre i samme situasjon. Folk kommer til meg med sin sorg, og de vet at tårene jeg gråter med dem, er ektefølt.

 

Det viktigste jeg gjorde i den første tiden, var p hvile. Hvile ogprate. Slipp folk inn. Dørstokkmila blir så lang om du utsetter det. Snakk om fødselen! Om og om igjen, kanskje har du en venninne eller to som er flinke til bare å lytte?

En venninne av meg kom inn døra, la fem plater sjokolade på bordet pg sa "fortell meg om fødselen" og jeg fortalte. Og da jeg var ferdig ba hun meg fortelle igjen. Og igjen. Det er mye tabu på området. Folk er ukomfortable med å snakke om det, men bryt den barrieren. Vær klar over st du kommer til å si ting du ikke er enig i neste uke, men tillat deg selv å gjøre det likevel,

For tunge bører blir lettere å bære når du har noen å dele vekta med.

 

Det er tre år siden vi mistet lillegutt, og jeg sørger ikke lenger. Et frø av bitterhet er det der enda, men nå tar jeg vare på de gode tingene. Det har gjort noe med meg, og til jul feks er de andre barna med og tenner lys på graven til lillegutt og de andre barna som ligger på samme sted. Det styrer ikke dagene våre lenger, så det kommer lysere dager. Men tanken på den fremtiden som aldri ble vil alltid være der lenger. Den er bare ikke like vanskelig å hanskes med mer.

 

 

Du komemr til å overleve, du har to gode grunner til å overleve fra før,men sorg tar tid, kroppen bruker tid på å komme seg, men sorgen tar lengre tid. Du må bare la den gå sin naturlige gang.

Ikke la noen få si til deg at nå er det på tide du kommer videre, for det er bare du som kjenner når det er ok.

 

 

Bare spør hvis det er noe, ok?

 

 

Anbefaler deg en tur inn på etbarnforlite.no (eller er det .com?) der kan du lese litt om din egen sorprosess og møte andre som har opplevd det samme,

 

 

Mange varme klemmer og kondolanser herfra.

[Mamma til 3 gullgutter]

Du må ta den tiden det tar, kjære deg.

 

Reaksjonene etter en slik opplevelse, kan ofte sammenlignes med post traumatisk stress syndrom. Du kan oppleve å få angst, at hukommelsen din ikke virker, og mange andre merkelige reaksjoner som er helt naturlige, men som ikke føles sånn.

 

 

Gråt til det ikke er flere tårer igjen. Og gråt litt til. Le når noe er morsomt. Pass på å få i deg mat og drikke, selvom det virker meningsløst. Det er tungt nå, og det vil det fortsette å være. Men du blir sterkere etterhvert.

 

Jeg er takknemlig for den fødselen jeg fikk ha med gutten min. Det er klart, jeg hadde opplevd å føde før, og visste også at rier kan føre med seg noe positivt, men likevel... De smertene jeg gikk gjennom, gjorde at jeg hadde den ene siste opplevelsen med gutten min. Et merke i kroppen min, at han har eksistert, og ikke bare viskes ut av verdenshistorien, uten å ha satt spor.

 

For han har satt dype spor.

 

Neste svangerskap var jeg redd. Jeg torte ikke stole på kroppen min, distanserte meg fra hele svangerskapet, -men når gutten ble født... Å for en fantastisk opplevelse! Han kom ut, våt og varm og veldig veldig levende! Jg gråter nesten hver gang jeg tenker på det, det er det sterkeste øyeblikket i mitt liv.

 

Nå er det over tre år siden vi mistet lillegutt i midten. Jeg gråter ikke så ofte mer, men av og til, kan tårene presse på fremdeles.

Heldigvis har jeg fått anledning til å bruke det negative til noe positivt. Lillegutt sin død har blitt mer meningsfylt i at jeg har fått lov til å hjelpe andre i samme situasjon. Folk kommer til meg med sin sorg, og de vet at tårene jeg gråter med dem, er ektefølt.

 

Det viktigste jeg gjorde i den første tiden, var p hvile. Hvile ogprate. Slipp folk inn. Dørstokkmila blir så lang om du utsetter det. Snakk om fødselen! Om og om igjen, kanskje har du en venninne eller to som er flinke til bare å lytte?

En venninne av meg kom inn døra, la fem plater sjokolade på bordet pg sa "fortell meg om fødselen" og jeg fortalte. Og da jeg var ferdig ba hun meg fortelle igjen. Og igjen. Det er mye tabu på området. Folk er ukomfortable med å snakke om det, men bryt den barrieren. Vær klar over st du kommer til å si ting du ikke er enig i neste uke, men tillat deg selv å gjøre det likevel,

For tunge bører blir lettere å bære når du har noen å dele vekta med.

 

Det er tre år siden vi mistet lillegutt, og jeg sørger ikke lenger. Et frø av bitterhet er det der enda, men nå tar jeg vare på de gode tingene. Det har gjort noe med meg, og til jul feks er de andre barna med og tenner lys på graven til lillegutt og de andre barna som ligger på samme sted. Det styrer ikke dagene våre lenger, så det kommer lysere dager. Men tanken på den fremtiden som aldri ble vil alltid være der lenger. Den er bare ikke like vanskelig å hanskes med mer.

 

 

Du komemr til å overleve, du har to gode grunner til å overleve fra før,men sorg tar tid, kroppen bruker tid på å komme seg, men sorgen tar lengre tid. Du må bare la den gå sin naturlige gang.

Ikke la noen få si til deg at nå er det på tide du kommer videre, for det er bare du som kjenner når det er ok.

 

 

Bare spør hvis det er noe, ok?

 

 

Anbefaler deg en tur inn på etbarnforlite.no (eller er det .com?) der kan du lese litt om din egen sorprosess og møte andre som har opplevd det samme,

 

 

Mange varme klemmer og kondolanser herfra.

Takk for fine ord:) synes alt er vanskelig nå. Jeg har to nydelig gutter som jeg elsker over alt på jord, men jeg merker at jeg trekker meg litt unna dem. Synes det gjør for vondt. Maten kommer vel med tiden men nå har jeg ikke spist på 4 dager. Alle sier jeg må spise men det virker så meningsløst.

[VinterSol+2]

Ja, men det føles meningsløst. Alt gjør det. Men få i deg noe likevel. Ikke straff deg selv og kroppen din for det som har skjedd. Sett på en klokke og spis når den piper, om du ikke orker å tenke gjennom det.

 

Se såpeserier på tv, gråt, sov, gjør det som føles riktig akkurat nå. Nærheten til guttene dine vil komme tilbake, men dette såret er så ferskt enda, det er ikke meningen at du skal se noe lyst på ting enda.

 

Hjertet mitt gråter med deg, det er det verste i verden, og kanskje også verdens mest ensomme sorg, å ha mistet et barn i magen. Men det er mange av oss som desverre har opplevd det samme, og vi vet. Du er ikke alene.

Du overlever.

Men det er tøft.

 

Et minutt, en time, en dag av gangen.

 

Gråt, fortvil, vær rasende, alle de følelsene som kommer, ta i mot dem: det var den lille verdt.

 

 

 

[Mamma til 3 gullgutter]

Ja, men det føles meningsløst. Alt gjør det. Men få i deg noe likevel. Ikke straff deg selv og kroppen din for det som har skjedd. Sett på en klokke og spis når den piper, om du ikke orker å tenke gjennom det.

 

Se såpeserier på tv, gråt, sov, gjør det som føles riktig akkurat nå. Nærheten til guttene dine vil komme tilbake, men dette såret er så ferskt enda, det er ikke meningen at du skal se noe lyst på ting enda.

 

Hjertet mitt gråter med deg, det er det verste i verden, og kanskje også verdens mest ensomme sorg, å ha mistet et barn i magen. Men det er mange av oss som desverre har opplevd det samme, og vi vet. Du er ikke alene.

Du overlever.

Men det er tøft.

 

Et minutt, en time, en dag av gangen.

 

Gråt, fortvil, vær rasende, alle de følelsene som kommer, ta i mot dem: det var den lille verdt.

 

Ja, det må vel gå bedre en dag.... selv om det ikke føles sånn nå. Både jeg og mannen vil gjerne ha et barn til, men hvordan blir neste svangerskap? Må jeg da gå å grue meg hele tiden? Være oppmerksom på den minste lille ting?

Jeg hadde masse blødninger i dette svangerskapet, og hadde virkelig trodd at når jeg hadde kommet så langt så ville alt bli bra. Hadde jo hadd flere ultralyder hvor alt så bra ut, til og med kvelden før vi mistet så så alt bra ut, men på morgenen så var det helt tomt for fostervann og legene sa at han ikke ville overleve. Kanskje skulle jeg ha ventet en dag, kanskje ville det bli mer fostervann igjen? Hjertet slo jo....Tror jeg holder på å bli sprø her. Prøver å tenke på alle mulige grunner til hvorfor dette kunne ha skjedd, kunne jeg ha gjort noe annerledes?

[VinterSol+2]

Nei, du kunne ikke ha gjort noe annerledes. Livet er brutalt sånn, antagelig jadde du en liten kjemper i magen, som overlevde lenger enn kanskje oddsen tilsa.

 

Det er ikke din feil

Det er ikke din feil

Det er ikke din feil!

 

Jeg ble gravid igjen bare åtte uker etter at lille ble født. Det var et tungt svangerskap, i stedenfor å bekymre meg, distanserte jeg meg. Begravet meg i arbeid, prøvde å glemme svangerskapet.

 

Men jeg ba om å få ekstra oppfølging, en må be om det, det går ikke automatisk.. Og fikk ul annenhver uke til jeg kjente spark hver dag.

 

Den fødselen ble som sagt en utrolig sterk opplevelse. Og ikke noe jeg ville vært foruten for alt i verden. Det var så fantastisk å se at kroppen hadde gjort jobben sin likevel, selvom jeg ike torde stole på den...

Det var verdt det.

 

 

Denne gangen er jeg nervøs, men jeg vet jo at det kan gå bra også, og har stående tilbud om ekstra oppfølging om jeg trenger det, og kjenner på det selv. Det er godt.

 

 

Men akkurat nå, så trenger du ikke planlegge. Sannsynligheten for at duskal oppleve noe lignende igjen, er utrooolig liten. Så det kan du forholde deg til når kroppen og hodet er enige om at det er på tide ånprøve igjen.

 

For oss var det riktig å prøve med en gang. For andre trenger man litt tid å komme seg på, bare du kan bestemme det.

 

 

Stor klem!

[Mamma til 3 gullgutter]

Nei, du kunne ikke ha gjort noe annerledes. Livet er brutalt sånn, antagelig jadde du en liten kjemper i magen, som overlevde lenger enn kanskje oddsen tilsa.

 

Det er ikke din feil

Det er ikke din feil

Det er ikke din feil!

 

Jeg ble gravid igjen bare åtte uker etter at lille ble født. Det var et tungt svangerskap, i stedenfor å bekymre meg, distanserte jeg meg. Begravet meg i arbeid, prøvde å glemme svangerskapet.

 

Men jeg ba om å få ekstra oppfølging, en må be om det, det går ikke automatisk.. Og fikk ul annenhver uke til jeg kjente spark hver dag.

 

Den fødselen ble som sagt en utrolig sterk opplevelse. Og ikke noe jeg ville vært foruten for alt i verden. Det var så fantastisk å se at kroppen hadde gjort jobben sin likevel, selvom jeg ike torde stole på den...

Det var verdt det.

 

 

Denne gangen er jeg nervøs, men jeg vet jo at det kan gå bra også, og har stående tilbud om ekstra oppfølging om jeg trenger det, og kjenner på det selv. Det er godt.

 

 

Men akkurat nå, så trenger du ikke planlegge. Sannsynligheten for at duskal oppleve noe lignende igjen, er utrooolig liten. Så det kan du forholde deg til når kroppen og hodet er enige om at det er på tide ånprøve igjen.

 

For oss var det riktig å prøve med en gang. For andre trenger man litt tid å komme seg på, bare du kan bestemme det.

 

 

Stor klem!

. Det føles godt å høre ordene dine. Du vet jo hva det vil si og hva jeg går gjennom. Hvordan var det for deg å møte folk etterpå? Jeg gruer meg som bare det. Hva vil folk si, ikke si, hvordan vil de se på meg, alle visste det jo. Gratulerer med ny baby på vei. Håper alt går bra for deg, det fortjener du. Er du langt på vei?

[VLPB 1SA1MA1Engel]

Kjære deg. Kjenner meg så veldig igjen i det du skriver. V mistet vår lille jente i uke 26 i september. Har ikke funnet ut hvorfor, men plutselig en morgen var det ingen liv. Jeg utviklet sosial angst og ville ikke se eller møte folk på lang lang tid. Det handlet om skam over å ikke klare å bære fram et barn og jeg følte meg skyldig og ansvarlig for tragedien. Mye av det Vintersol sier stemmer og hun gir mange gode råd. Det går bedre med oss, men noen dager er grusomme. Jeg fikk mye hjelp inne på englesiden.no. Der er vi mange likesinnede. Håper tiden vil fare bedre med deg.

 

Stor klem.

[Mamma til 3 gullgutter]

Kjære deg. Kjenner meg så veldig igjen i det du skriver. V mistet vår lille jente i uke 26 i september. Har ikke funnet ut hvorfor, men plutselig en morgen var det ingen liv. Jeg utviklet sosial angst og ville ikke se eller møte folk på lang lang tid. Det handlet om skam over å ikke klare å bære fram et barn og jeg følte meg skyldig og ansvarlig for tragedien. Mye av det Vintersol sier stemmer og hun gir mange gode råd. Det går bedre med oss, men noen dager er grusomme. Jeg fikk mye hjelp inne på englesiden.no. Der er vi mange likesinnede. Håper tiden vil fare bedre med deg.

 

Stor klem.

. Jeg er lei meg hele tiden, gråter dagen lang og vil ikke spise. Mannen min forstår ikke helt og det gjør meg enda mer vondt. Han prøver, men jeg føler han tar det for lett, ja det skjedde det er trist men nå går vi videre. Det klarer ikke jeg. Jeg har det så vondt at jeg av og til føler at jeg ikke får puste. Jeg føler ar det eneste som kan hjelpe meg nå er å bli gravid på nytt, men det er også så skremmende. Mannen min mener at jeg må komme ut av dette før vi kan begynne å snakke om det, og akkurat nå har jeg mest lyst til å late om alt er ok slik at vi kan starte på nytt. Jeg tror jeg holder på å bli sprø!

[Glajenta ♥]

Kjære deg, jeg sender deg en stor klem. Jeg har lest svarene du har fått over, mange gode tanker og råd du har fått. Jeg har egentlig ikke så mye mer å skrive, annet enn at jeg går den samme veien som du går om dagen.

 

Vi mistet vår lille jente Maria i uke 22. Det er litt over 2 uker siden nå. Den første uken var grusom. Jeg var i sjokk og jeg var gjennom hele følelsesregisteret hundre ganger hver dag. Jeg var så lei meg så det gjorde fysisk vondt i hele kroppen, jeg gråt hver gang jeg så meg i speilet for jeg så så trist ut. Jeg orket knapt å dusje, for jeg orket ikke være i nærheten av den tomme magen min - høres sikkert dumt ut, men det var slik det var. Renselsesprosessen var forferdelig, hele tiden bli minnet på det som ikke ble. Jeg hadde ikke noe å ha på meg. Mammaklærne var uaktuelle, og de fleste andre buksene mine strammet og var ubehaglige. Jeg var livredd for at magen min fortsatt skulle se gravid ut når vi var ute blant folk. Jeg var (og er fortsatt) livredd for å møte mennesker som visste at jeg var gravid, men som ikke vet at jeg ikke er det lenger.

 

Den første uken klarte jeg ikke forholde meg til datteren vi har fra før. Jeg er evig takknemlig for at vi har henne, hun har hjulpet oss m_y_e! Den første uken etter at Maria døde bodde svigermor hos oss. Hun tok seg av storesøster, lagde mat osv - så bidro vi når vi hadde lyst/kapasitet. Det var sjelden for min del. Men bare å høre at hun lo, snakket og sang i rommet ved siden av var stor lindring for meg. Jeg satt mye på sengekanten hennes mens hun sov, snuste på henne og kunne ikke se meg mett på henne. Når svigermor reiste var jeg livredd og trodde aldri at vi skulle klare å ta oss av henne selv. Men det gjorde vi! Men jeg merker at jeg har blitt mye mer beskyttende over henne, er livredd for at noe skal skje med henne og. Jeg har vært en kanskje mindre enn gjennomsnittet hysterisk mamma, nå merker jeg at jeg har en stor jobb å gjøre med meg selv for å ikke bli helt hysterisk. Kanskje det går over etterhvert, jeg vet ikke.

 

Med tanke på en ny graviditethar jeg litt blandete føleleser. Jeg tenker at jeg nå ikke lenger skal ha to barn (som var planen), men minst seks. I et annet øyeblikk tenker jeg at vi ikke skal ha flere, jeg våger ikke. Tenk om det skjer igjen? Så blir jeg livredd for at vi kanskje ikke k_a_n få flere barn. Og noen øyeblikk tenker jeg at det eneste jeg vil ha er en ny baby i magen.

Sånn helt rasjonelt, så skal vi ha flere barn. Men ikke enda. I alle tilfelle må jeg vente til vi får svar på alle prøvene, tilfelle vi får opplysninger som er viktige for en ny graviditet. Jeg våger ikke annet. Uansett har vi sagt at vi venter til sensommeren/høsten - og ser hvor vi er da. Jeg må komme meg psykisk og fysisk først. Men dette er veldig individuelt, og man må kjenne på hva som er riktig for seg selv. Vi fikk beskjed på sykehuset om at vi ikke burde ha samleie mens jeg fortsatt blødde pga infeksjonsfaren, at vi burde vente til jeg hadde hatt en mens, men at vi ikke måtte. Og at de fleste ble gravide fort igjen og at det ikke var noe som tilsa at dette skulle skje igjen.

 

Jeg sliter mye med at jeg klandrer meg selv. Maria hadde ikke vokst som hun skulle, hun var mye mindre enn hun skulle vært. Og jeg vet med meg selv at jeg stresset for mye, jeg presset meg selv alt for hardt. Skulle yte 120% på jobb, være supermamma/kone/venninne/kollega - ha et strøkent hjem... Jeg var utslitt, jeg var svimmel, jeg spiste nesten ingenting... og tøyde strikken for langt selv om jeg var gravid. Nå tenker at det var min feil at Maria døde. Alle sier at det var ingenting jeg kunne gjøre, men jeg vet ikke... En annen ting var at hun var ikke planlagt. Eller, hun var planlagt til å komme vår/sommer-13. Men, når jeg først var gravid var hun selvfølgelig mer enn velkommen. Nå sliter jeg med at hvis vi venter til sommeren/høsten, så blir det kanskje en baby til våren/sommeren igjen, akkurat som vi hadde planlagt. Jeg vet det er helt feil å tenke slik, men jeg gjør det likevel. Det er jo ingenting jeg heller hadde ønsket en at Maria hadde kommet til oss i juli.

Nå skal jeg bruke våren og sommeren på å lære meg å ta vare på meg selv og, ikke bare alle andre. Ruste meg selv opp til å klare en graviditet til. Jeg har begynt å ta folat igjen, sånn at jeg skal ha tatt det i 3 mnd. den dagen vi bestemmer oss for å prøve. Denne gangen skal alt gjøres riktig. Med Maria begynte jeg ikke med folat før jeg var 6 uker på vei, da jeg fant ut at jeg var gravid. Også slurvet jeg med tranen. Spiste masse spekeskinke før jeg visste at jeg var gravid... sånne ting som er helt vanlig, men som plager meg nå. Kanskje var det derfor?

 

Den første uken snakket jeg og min kjære mye. Vi snakket og snakket og det hjalp mye. Jeg følte vi var på samme nivå, vi var i dyp sorg begge to over vår lille datter som ikke fikk bli hos oss. Nå er han tilbake på jobb, han er tilbake i hverdagen og sier selv at han føler det går bra nå. Venner og familie har gått tilbake til sine liv, de kvitrer på facebook om solen som skinner og livet som er herlig. Mens jeg føler at jeg ikke kommer videre. Det gikk bedre den andre uken, men denne uken har vært verre igjen. Jeg er 100% sykemeldt ut denne uken, og tenkt at nå mener alle jeg må komme meg videre. Nå skal det etter boka gå bedre, nå må jeg skjerpe meg, nå må jeg være ferdig å sørge...

Og nå som han takler alt bedre enn meg, føler jeg det er mye vanskeligere å snakke med han. Noen dager prøver jeg, andre dager blir jeg bare sint. Han vil gjerne prate, men jeg klarer ikke.

 

Jeg blir fysisk dårlig av gravide og nyfødte - klarer overhodet ikke forholde meg til de. Og det er grusomt. Jeg har en kollega som nettopp har fått baby. Vi har barn i samme barnehage, og her om dagen møtte jeg hun og babyen i barnehagen. Hun vet at jeg var gravid, men jeg tror ikke hun vet at jeg ikke er det lenger. Jeg hadde ikke sett babyen før, men jeg klarte ikke se på den, klarte ikke si noenting, bare sa hei og gikk. Jeg satt i bilen og gråt til jeg ikke hadde flere tårer igjen og følte meg som verdens ondeste menneske. Naboen vår har termin i disse dager og jeg kjenner jeg blir dårlig av å se henne, og tar meg i å tenke at jeg håper babyen får kollik og at de ikke får sove en natt på 3 år, syke, syke tanker. Jeg vet jo at jeg innerst ikke mener det, men likevel.

 

Likevel, det går bedre. Jeg klarer å le igjen. Jeg klarer å glede meg over solen som skinner ute. Jeg ser faktisk frem til å gå på jobb igjen. Jeg gruer meg veldig til den første dagen på jobb igjen, til å møte alle igjen. Sist jeg så de hadde jeg fin gravidmage og boblet over av forventninger og drømmer. Nå er alt anderledes. Jeg er ikke gravid lenger, men mamma til en liten jente som er i himmelen.

Jeg klarer, i gode stunder, å tenke at vi kommer oss gjennom dette, sterkere. Men jeg vet at det vil gå opp og ned en god stund fremover... og jeg vet at hvis jeg blir gravid igjen en gang i fremtiden, så kommer det til å bli et helt annet svangerskap enn det jeg hadde med de to jentene mine.

 

Jeg hadde visst mye på hjertet likevel Og det hjelper å få det ut. Sørg på din måte, ta deg tid til å pleie deg selv. Snakk hvis du klarer det, eller skriv hvis det hjelper deg bedre. Hvis du orker, les Gunhild Corwins bok "Etter dansen". Jeg mistet min mor i kreft for et år siden. Alle maste hull i hodet på meg om at jeg måtte snakke og snakke, det var det man måtte gjøre for å komme gjennom det. Jeg hadde ikke lyst til å snakke. Følte at sorgen var min og ingen andre sin. Ingen av de som ville snakke hadde mistet sin mor som 28åring, hva visste vel de? I boken skriver hun veldig fint om at alle har sine måter å sørge på, og når jeg leste den nesten et år etter at mamma døde falt alle brikkene på plass. Jeg hadde sørget på den måten som var riktig for meg.

 

Sender deg en stor klem.

[Mamma til 3 gullgutter]

Kjære deg, jeg sender deg en stor klem. Jeg har lest svarene du har fått over, mange gode tanker og råd du har fått. Jeg har egentlig ikke så mye mer å skrive, annet enn at jeg går den samme veien som du går om dagen.

 

Vi mistet vår lille jente Maria i uke 22. Det er litt over 2 uker siden nå. Den første uken var grusom. Jeg var i sjokk og jeg var gjennom hele følelsesregisteret hundre ganger hver dag. Jeg var så lei meg så det gjorde fysisk vondt i hele kroppen, jeg gråt hver gang jeg så meg i speilet for jeg så så trist ut. Jeg orket knapt å dusje, for jeg orket ikke være i nærheten av den tomme magen min - høres sikkert dumt ut, men det var slik det var. Renselsesprosessen var forferdelig, hele tiden bli minnet på det som ikke ble. Jeg hadde ikke noe å ha på meg. Mammaklærne var uaktuelle, og de fleste andre buksene mine strammet og var ubehaglige. Jeg var livredd for at magen min fortsatt skulle se gravid ut når vi var ute blant folk. Jeg var (og er fortsatt) livredd for å møte mennesker som visste at jeg var gravid, men som ikke vet at jeg ikke er det lenger.

 

Den første uken klarte jeg ikke forholde meg til datteren vi har fra før. Jeg er evig takknemlig for at vi har henne, hun har hjulpet oss m_y_e! Den første uken etter at Maria døde bodde svigermor hos oss. Hun tok seg av storesøster, lagde mat osv - så bidro vi når vi hadde lyst/kapasitet. Det var sjelden for min del. Men bare å høre at hun lo, snakket og sang i rommet ved siden av var stor lindring for meg. Jeg satt mye på sengekanten hennes mens hun sov, snuste på henne og kunne ikke se meg mett på henne. Når svigermor reiste var jeg livredd og trodde aldri at vi skulle klare å ta oss av henne selv. Men det gjorde vi! Men jeg merker at jeg har blitt mye mer beskyttende over henne, er livredd for at noe skal skje med henne og. Jeg har vært en kanskje mindre enn gjennomsnittet hysterisk mamma, nå merker jeg at jeg har en stor jobb å gjøre med meg selv for å ikke bli helt hysterisk. Kanskje det går over etterhvert, jeg vet ikke.

 

Med tanke på en ny graviditethar jeg litt blandete føleleser. Jeg tenker at jeg nå ikke lenger skal ha to barn (som var planen), men minst seks. I et annet øyeblikk tenker jeg at vi ikke skal ha flere, jeg våger ikke. Tenk om det skjer igjen? Så blir jeg livredd for at vi kanskje ikke k_a_n få flere barn. Og noen øyeblikk tenker jeg at det eneste jeg vil ha er en ny baby i magen.

Sånn helt rasjonelt, så skal vi ha flere barn. Men ikke enda. I alle tilfelle må jeg vente til vi får svar på alle prøvene, tilfelle vi får opplysninger som er viktige for en ny graviditet. Jeg våger ikke annet. Uansett har vi sagt at vi venter til sensommeren/høsten - og ser hvor vi er da. Jeg må komme meg psykisk og fysisk først. Men dette er veldig individuelt, og man må kjenne på hva som er riktig for seg selv. Vi fikk beskjed på sykehuset om at vi ikke burde ha samleie mens jeg fortsatt blødde pga infeksjonsfaren, at vi burde vente til jeg hadde hatt en mens, men at vi ikke måtte. Og at de fleste ble gravide fort igjen og at det ikke var noe som tilsa at dette skulle skje igjen.

 

Jeg sliter mye med at jeg klandrer meg selv. Maria hadde ikke vokst som hun skulle, hun var mye mindre enn hun skulle vært. Og jeg vet med meg selv at jeg stresset for mye, jeg presset meg selv alt for hardt. Skulle yte 120% på jobb, være supermamma/kone/venninne/kollega - ha et strøkent hjem... Jeg var utslitt, jeg var svimmel, jeg spiste nesten ingenting... og tøyde strikken for langt selv om jeg var gravid. Nå tenker at det var min feil at Maria døde. Alle sier at det var ingenting jeg kunne gjøre, men jeg vet ikke... En annen ting var at hun var ikke planlagt. Eller, hun var planlagt til å komme vår/sommer-13. Men, når jeg først var gravid var hun selvfølgelig mer enn velkommen. Nå sliter jeg med at hvis vi venter til sommeren/høsten, så blir det kanskje en baby til våren/sommeren igjen, akkurat som vi hadde planlagt. Jeg vet det er helt feil å tenke slik, men jeg gjør det likevel. Det er jo ingenting jeg heller hadde ønsket en at Maria hadde kommet til oss i juli.

Nå skal jeg bruke våren og sommeren på å lære meg å ta vare på meg selv og, ikke bare alle andre. Ruste meg selv opp til å klare en graviditet til. Jeg har begynt å ta folat igjen, sånn at jeg skal ha tatt det i 3 mnd. den dagen vi bestemmer oss for å prøve. Denne gangen skal alt gjøres riktig. Med Maria begynte jeg ikke med folat før jeg var 6 uker på vei, da jeg fant ut at jeg var gravid. Også slurvet jeg med tranen. Spiste masse spekeskinke før jeg visste at jeg var gravid... sånne ting som er helt vanlig, men som plager meg nå. Kanskje var det derfor?

 

Den første uken snakket jeg og min kjære mye. Vi snakket og snakket og det hjalp mye. Jeg følte vi var på samme nivå, vi var i dyp sorg begge to over vår lille datter som ikke fikk bli hos oss. Nå er han tilbake på jobb, han er tilbake i hverdagen og sier selv at han føler det går bra nå. Venner og familie har gått tilbake til sine liv, de kvitrer på facebook om solen som skinner og livet som er herlig. Mens jeg føler at jeg ikke kommer videre. Det gikk bedre den andre uken, men denne uken har vært verre igjen. Jeg er 100% sykemeldt ut denne uken, og tenkt at nå mener alle jeg må komme meg videre. Nå skal det etter boka gå bedre, nå må jeg skjerpe meg, nå må jeg være ferdig å sørge...

Og nå som han takler alt bedre enn meg, føler jeg det er mye vanskeligere å snakke med han. Noen dager prøver jeg, andre dager blir jeg bare sint. Han vil gjerne prate, men jeg klarer ikke.

 

Jeg blir fysisk dårlig av gravide og nyfødte - klarer overhodet ikke forholde meg til de. Og det er grusomt. Jeg har en kollega som nettopp har fått baby. Vi har barn i samme barnehage, og her om dagen møtte jeg hun og babyen i barnehagen. Hun vet at jeg var gravid, men jeg tror ikke hun vet at jeg ikke er det lenger. Jeg hadde ikke sett babyen før, men jeg klarte ikke se på den, klarte ikke si noenting, bare sa hei og gikk. Jeg satt i bilen og gråt til jeg ikke hadde flere tårer igjen og følte meg som verdens ondeste menneske. Naboen vår har termin i disse dager og jeg kjenner jeg blir dårlig av å se henne, og tar meg i å tenke at jeg håper babyen får kollik og at de ikke får sove en natt på 3 år, syke, syke tanker. Jeg vet jo at jeg innerst ikke mener det, men likevel.

 

Likevel, det går bedre. Jeg klarer å le igjen. Jeg klarer å glede meg over solen som skinner ute. Jeg ser faktisk frem til å gå på jobb igjen. Jeg gruer meg veldig til den første dagen på jobb igjen, til å møte alle igjen. Sist jeg så de hadde jeg fin gravidmage og boblet over av forventninger og drømmer. Nå er alt anderledes. Jeg er ikke gravid lenger, men mamma til en liten jente som er i himmelen.

Jeg klarer, i gode stunder, å tenke at vi kommer oss gjennom dette, sterkere. Men jeg vet at det vil gå opp og ned en god stund fremover... og jeg vet at hvis jeg blir gravid igjen en gang i fremtiden, så kommer det til å bli et helt annet svangerskap enn det jeg hadde med de to jentene mine.

 

Jeg hadde visst mye på hjertet likevel Og det hjelper å få det ut. Sørg på din måte, ta deg tid til å pleie deg selv. Snakk hvis du klarer det, eller skriv hvis det hjelper deg bedre. Hvis du orker, les Gunhild Corwins bok "Etter dansen". Jeg mistet min mor i kreft for et år siden. Alle maste hull i hodet på meg om at jeg måtte snakke og snakke, det var det man måtte gjøre for å komme gjennom det. Jeg hadde ikke lyst til å snakke. Følte at sorgen var min og ingen andre sin. Ingen av de som ville snakke hadde mistet sin mor som 28åring, hva visste vel de? I boken skriver hun veldig fint om at alle har sine måter å sørge på, og når jeg leste den nesten et år etter at mamma døde falt alle brikkene på plass. Jeg hadde sørget på den måten som var riktig for meg.

 

Sender deg en stor klem.

Takk for gode ord:) etter det du skrev så vet jeg i alle fall at jeg ikke er helt unormal. Jeg er livredd for hvor lenge denne sorgen skal vare for da jeg mistet min far i kreft for 6 år siden som 25 åring så stengte jeg meg inne og det tok mange år før jeg følte at jeg fungerte normalt igjen. Frem til nå så var det den største sorgen i mitt liv, lite visste jeg at det finnes sorg som er enda større og vondere og jeg håpet jeg aldri ville oppleve noe sånt. Jeg får vel ta tiden til hjelp, men akkurat nå så føles alt helt svart ut......

[Glajenta ♥]

Kjære, kjære deg. Du er ikke unormal. Jeg og trodde det når mamma døde.

Ja, jeg trakk meg unna. Jeg nektet å snakke med noen, min kjære inkludert. Jeg stengte følelsene ute, var tilbake på jobb igjen med en gang og lekte flink pike. Men jeg åpnet opp, litt og litt, helt for meg selv. Og stengte igjen når det ble for tøft. Jeg leste dikt. Jeg som aldri har gjort det før. Jeg leste bøker om død og kreft og sorg - det var smertefullt, men på en annen side var det lindring å lese om andre som hadde gått gjennom en sorg og kommet seg ut av det. Og det ga meg verktøy til å komme gjennom min egen sorg. Men det var tungt, det er tungt. Noe av det første jeg tenkte etter at vi hadde sett at hjertet til Maria hadde stoppet, var at jeg skulle så inderlig ønske at mamma var her. Jeg følte at hun var den eneste i hele verden som kanskje kunne være i nærheten av å forstå min sorg, selv om hun aldri har mistet noen barn.

 

Jeg følte at etter at jeg ble gravid hadde det endelig begynt å gå bedre. Jeg hadde noe annet å rette fokus mot, jeg hadde noe å glede meg over og noe å glede meg til. Så når Maria døde var jeg livredd for at jeg skulle gå helt i kjelleren og aldri komme meg opp igjen.

Jeg tenkte at det ikke kunne være sant, tenk å være 29 år og i løpet av 1 år miste både mamma og sitt eget barn, det var for fryktelig til å være sant.

 

Jeg er ikke troende, men jeg vet at på et eller annet vis er mamma og Maria sammen nå. Mormor passer på lille Maria for oss.

 

Jeg tror det er veldig viktig for deg at du på en eller annen måte får utløp for sorgen din, både for tapet av din far og din sønn. Du trenger kanskje ikke snakke med noen. Jeg tviler ikke på at det er bra å snakke, men det er kanskje ikke for alle. Jeg er ingen snakker. Men som sagt har jeg lest dikt. Jeg kan anbefale en bok som heter Himmelbrev, det er en diktsamling redigert av Eline L'Abée-Lund og illustrert av Bjørg Thorhallsdottir. Den hjalp meg mye etter at mamma døde. Og etter at Maria døde var det nye dikt i boken som rørte meg. Jeg har grått mye, helt alene - og på armen til samboeren min. Han har lært meg å kjenne, han lar meg gråte, stryker meg på håret og sier ingenting. Det hjelper for meg. Også har jeg skrevet. Jeg startet en blogg når mamma døde. Planen var at jeg skulle åpne den, slik at alle kunne lese, men jeg merket at jeg begrenset meg med det jeg skrev, når jeg visste andre skulle lese. Så jeg har skrevet en blogg, helt for meg selv. Det har hjulpet. Jeg har også begynt å skrive om Maria. For meg hjelper det å skrive det ned. Kanskje det hjelper for deg og?

Kanskje trenger du noen profesjonelle å snakke med? Kanskje hjelper det å løpe, eller å gjøre noe helt annet...

 

Legger med en link til en side hvor det står litt om den boken jeg nevnte i forrige innlegg. Det er noen sitater som jeg synes er veldig gode. Se på det hvis du vil.

 

http://bokelskere.no/bok/etter-dansen/320301/

 

Du må også huske på at det bare er noen dager siden sønnen din døde. Det er ikke rart at alt føles svart og tomt, det ville kanskje vært rarere hvis ikke? Men jeg lover deg at det blir bedre.

Spis litt. Hva som helst. En jordbær. En is. En slurk energidrikk. En sjokoladebit. Hva som helst.

Jeg har spist salami. Spekeskinke. Masse oster. Jeg har drukket rødvin. Alt jeg ikke kunne som gravid. Vi er alle forskjellige. Men litt mat og drikke må alle ha. Ta deg en dusj. Prøv å gå ut litt. Om så bare på trappa, eller til postkassa. Litt etter litt går det bedre.

[Mamma til 3 gullgutter]

Kjære, kjære deg. Du er ikke unormal. Jeg og trodde det når mamma døde.

Ja, jeg trakk meg unna. Jeg nektet å snakke med noen, min kjære inkludert. Jeg stengte følelsene ute, var tilbake på jobb igjen med en gang og lekte flink pike. Men jeg åpnet opp, litt og litt, helt for meg selv. Og stengte igjen når det ble for tøft. Jeg leste dikt. Jeg som aldri har gjort det før. Jeg leste bøker om død og kreft og sorg - det var smertefullt, men på en annen side var det lindring å lese om andre som hadde gått gjennom en sorg og kommet seg ut av det. Og det ga meg verktøy til å komme gjennom min egen sorg. Men det var tungt, det er tungt. Noe av det første jeg tenkte etter at vi hadde sett at hjertet til Maria hadde stoppet, var at jeg skulle så inderlig ønske at mamma var her. Jeg følte at hun var den eneste i hele verden som kanskje kunne være i nærheten av å forstå min sorg, selv om hun aldri har mistet noen barn.

 

Jeg følte at etter at jeg ble gravid hadde det endelig begynt å gå bedre. Jeg hadde noe annet å rette fokus mot, jeg hadde noe å glede meg over og noe å glede meg til. Så når Maria døde var jeg livredd for at jeg skulle gå helt i kjelleren og aldri komme meg opp igjen.

Jeg tenkte at det ikke kunne være sant, tenk å være 29 år og i løpet av 1 år miste både mamma og sitt eget barn, det var for fryktelig til å være sant.

 

Jeg er ikke troende, men jeg vet at på et eller annet vis er mamma og Maria sammen nå. Mormor passer på lille Maria for oss.

 

Jeg tror det er veldig viktig for deg at du på en eller annen måte får utløp for sorgen din, både for tapet av din far og din sønn. Du trenger kanskje ikke snakke med noen. Jeg tviler ikke på at det er bra å snakke, men det er kanskje ikke for alle. Jeg er ingen snakker. Men som sagt har jeg lest dikt. Jeg kan anbefale en bok som heter Himmelbrev, det er en diktsamling redigert av Eline L'Abée-Lund og illustrert av Bjørg Thorhallsdottir. Den hjalp meg mye etter at mamma døde. Og etter at Maria døde var det nye dikt i boken som rørte meg. Jeg har grått mye, helt alene - og på armen til samboeren min. Han har lært meg å kjenne, han lar meg gråte, stryker meg på håret og sier ingenting. Det hjelper for meg. Også har jeg skrevet. Jeg startet en blogg når mamma døde. Planen var at jeg skulle åpne den, slik at alle kunne lese, men jeg merket at jeg begrenset meg med det jeg skrev, når jeg visste andre skulle lese. Så jeg har skrevet en blogg, helt for meg selv. Det har hjulpet. Jeg har også begynt å skrive om Maria. For meg hjelper det å skrive det ned. Kanskje det hjelper for deg og?

Kanskje trenger du noen profesjonelle å snakke med? Kanskje hjelper det å løpe, eller å gjøre noe helt annet...

 

Legger med en link til en side hvor det står litt om den boken jeg nevnte i forrige innlegg. Det er noen sitater som jeg synes er veldig gode. Se på det hvis du vil.

 

http://bokelskere.no/bok/etter-dansen/320301/

 

Du må også huske på at det bare er noen dager siden sønnen din døde. Det er ikke rart at alt føles svart og tomt, det ville kanskje vært rarere hvis ikke? Men jeg lover deg at det blir bedre.

Spis litt. Hva som helst. En jordbær. En is. En slurk energidrikk. En sjokoladebit. Hva som helst.

Jeg har spist salami. Spekeskinke. Masse oster. Jeg har drukket rødvin. Alt jeg ikke kunne som gravid. Vi er alle forskjellige. Men litt mat og drikke må alle ha. Ta deg en dusj. Prøv å gå ut litt. Om så bare på trappa, eller til postkassa. Litt etter litt går det bedre.

Takk:) dine ord hjelper. Jeg synes det er synd at du måtte gå gjennom det du har gjort, men det høres ut som om du er sterk, det beundrer jeg deg for:)

[Glajenta ♥]

Takk for det. Jeg prøver å være sterk. Noen ganger klarer jeg det, andre ganger ikke.

 

"Fake it till you make it."

[Mamma til 3 gullgutter]

Takk for det. Jeg prøver å være sterk. Noen ganger klarer jeg det, andre ganger ikke.

 

"Fake it till you make it."

Du er snill:) hvor i landet bor du?

[Glajenta ♥]

Jeg bor i Bergen. Hvor bor du?

[Mamma til 3 gullgutter]

Jeg bor i Bergen. Hvor bor du?

Trondheim. Hadde vært hyggelig å holde kontakt om du har lyst:)

[Glajenta ♥]

Har sendt deg en melding