Sjefen røpet graviditeten min for resten av jobben..

[Anonym bruker]

Jeg hadde blitt veldig takknemlig for noen gode råd, har havnet i følgende situasjon:

 

Jeg har en jobb med flere sjefer, men èn som er min nærmeste. For noen uker siden fortalte jeg ham at jeg er gravid, fordi jeg var blitt sykemeldt og dårlig, og ville være ærlig om årsaken. Jeg understreket selvsagt samtidig at det var tidlig og at han ikke måtte fortelle det til noen.

 

Kona hans jobber på samme sted, og i går hadde vi et fellesmøte på jobben. Da møtet var i ferd med å bryte opp og folk begynte å snakke litt seg i mellom, sier kona hans, mens alle de andre er tilstede (inkludert flere andre sjefer, som ikke visste noe), "så, jeg hører du er gravid?"

 

Jeg har ennå ikke nådd 12-ukersgrensa og ønsket å holde dette for meg selv en stund til. Jeg har også skjult sykemeldingen for de andre på jobben (har en ganske selvstendig jobb). Der og da ble jeg litt paff, og repliserte med et kleint og veldig anstrengt "nei, da har du hørt feil", og hun tok heldigvis hintet og skiftet tema - men skaden var allerede skjedd. Jeg er usikker på hvor mange som fikk det med seg, men likevel..

 

Han hadde ingen rett til å fortelle det til kona si! Min lille hemmelighet er ikke "min" lenger. Samtidig er det vel en kalkulert risiko å fortelle det til noen, selv sjefen.. Han mente nok ikke noe vondt med å fortelle det til kona si, og jeg vet kona ikke mente noe galt ved å spørre (hun trodde nok det var offentlig) - men likevel er jeg sint, skuffa og trist.

 

Så:

Hva gjør jeg neste gang jeg treffer sjefen?

Veldig takknemlig for gode råd..

[Anonym bruker]

De venter ikke til neste gang du treffer han. Du oppsøker han og tar dette opp med han. Dette er ikke greit.

[Anonym bruker]

Men - hva sier jeg? Han mente jo ikke noe galt.. og jeg har skyldfølelse nok for at jeg er gravid om jeg ikke skal "lage trøbbel" i tillegg... Samtidig som jeg føler for å blåse ut. Usikker på om det kommer noe godt ut av det - kanskje blir jeg bare mer upopulær, og skaden er jo uopprettelig..

[Kanelbolla]

Sjefen din har taushetsplikt selv ovenfor sin kone. Dette var noe du fortalte han i fortrolighet og han har verken rett eller LOV til å fortelle dette til andre.

Skjønner at du ikke vil gjøre det bekvemt på jobb, men jeg ville fortalt din sjef at det han gjorde, uansett hvor godt han mente det, var skuffende. Og fortelle han det jeg sa over at han ikke har lov til å fortelle noen, selv ikke kona, noe som helst.

Lykke til med graviditeten. Kos deg

[Kanelbolla]

*ubekvemt

[Anonym bruker]

Her ble det også gjort offentlig av en ubetenkson sjef LENGE før tida. Før vi hadde fortalt det til familiene våre faktisk...

Jeg tok det opp med ham.

Bare gikk inn på kontoret og sa at "Jeg må bare si en gang til at graviditeten min IKKE er offentlig. Jeg fortalte det til deg for å være grei (det skulle legges planer for neste år, greit å vite om min situasjon da!) men vi har ikke fortalt det til familiene våre enda, og nå er det på bygda!

Presiserte også at grunnen til at vi ikke hadde fortalt det var at ting KUNNE gå galt, det er jo derfor men ofte venter til det har gått tre uker. Men at jeg følte jeg "måtte" fortelle ham det pga neste arb.år og planlegging. (jeg jobber som lærer, så intervjuer og ansettelser foregår her i februar. Selv om skoleåret ikke er før i august...)"

Han unnskyldte seg selvfølgelig, men det hjalp jo ikke så mye egentlig... Ryktene gikk og vi fikk liksom ikke gleden avå fortelle det til noen... Uss.

 

Tror jeg ville tatt det opp på en fin måte.

Blir vel flere gravide på jobben din , kanskje han er litt flinkerer til å tenke seg om neste gang hvis du sier fra (på en fin måte) at det ikek var greit, og faktisk litt trist også. Gleden over å fortelle blir jo borte når alle veit det uansett...

Han som sjef har jo også brutt taushetspluikten sin...

Skal han "sladre" til kona si så må han da hvertfall ha vett til å presisere at det er hemmelig!

[Anonym bruker]

Tusen takk for godt råd, Kanelbolla!

Skal forsøke å finne en diplomatisk formulering hvor det framgår at dette-var-ikke-greit..

[Anonym bruker]

Her ble det også gjort offentlig av en ubetenkson sjef LENGE før tida. Før vi hadde fortalt det til familiene våre faktisk...

Jeg tok det opp med ham.

Bare gikk inn på kontoret og sa at "Jeg må bare si en gang til at graviditeten min IKKE er offentlig. Jeg fortalte det til deg for å være grei (det skulle legges planer for neste år, greit å vite om min situasjon da!) men vi har ikke fortalt det til familiene våre enda, og nå er det på bygda!

Presiserte også at grunnen til at vi ikke hadde fortalt det var at ting KUNNE gå galt, det er jo derfor men ofte venter til det har gått tre uker. Men at jeg følte jeg "måtte" fortelle ham det pga neste arb.år og planlegging. (jeg jobber som lærer, så intervjuer og ansettelser foregår her i februar. Selv om skoleåret ikke er før i august...)"

Han unnskyldte seg selvfølgelig, men det hjalp jo ikke så mye egentlig... Ryktene gikk og vi fikk liksom ikke gleden avå fortelle det til noen... Uss.

 

Tror jeg ville tatt det opp på en fin måte.

Blir vel flere gravide på jobben din , kanskje han er litt flinkerer til å tenke seg om neste gang hvis du sier fra (på en fin måte) at det ikek var greit, og faktisk litt trist også. Gleden over å fortelle blir jo borte når alle veit det uansett...

Han som sjef har jo også brutt taushetspluikten sin...

Skal han "sladre" til kona si så må han da hvertfall ha vett til å presisere at det er hemmelig!

 

Utfra historien din forstår du veldig godt hva jeg går gjennom.. Syns du løste det på en fin måte Det er jo som du sier at gleden ved å fortelle det blir borte når alle vet det fra før. Tusen takk for godt råd...!

[anonym91]

min sjef fortalte og om min gravidite så heile arbeids plassen min viste det i uke 8 da viste han godt i tilleg att for bare 3 mnd siden hadde eg mista.. bor på landet der alle kjenner alle, og alle har hørrt om graviditeten allerede nå(13 uker). de ikkje kollegane mine har fortalt de til har svigermor tatt seg av :/.. utrolig skuffende.. neste gang sier eg ingen ting til andre en sambo.

eg valgte og ikkje sei i fra til sjefen om det ikkje var greit, angrer på det nå. pga jobb sitiuasjon er eg i svangerskaps permisjon pga farlige stoffer på jobb. så neste gang tar eg 3 mnd med sjukemelding så kan de barre vere sure

[Anonym bruker]

Så trist anonym91 At folk ikke bare kan holde kjeft og respektere taushetsplikten sin og folks ønske om å holde graviditeten for seg selv og senere få gleden av selv å fortelle det!!

HI

[anonym91]

ja. hadde gleda oss kjempe masse til og fortelle om graviditeten selv.. men har kommt over 12 ukers perioden nå så rekner med det går bra denne gangen.. men hadde vert forferdeli om det skulle gått galt igjenn..

håper det ordner seg med din sjef og du er tøff nok til og si i fra

[Anonym bruker]

Jeg ser ikke hele problemet..

jeg fortalte sjefen dagen etter at jeg tok testen. sammen med mine arbkolleger og familie..

 

min grunn er.. de er en støtte under sv,, kansje mer forståelsefulle dersom jeg er borte, evt dårlig på jobb.

de er også en støtte dersom jeg hadde mistet..

[Anonym bruker]

Her fortalte sjefen det til min avdeling i uke 7. Det var heller IKKE greit. Jeg gikk videre til sjefen over henne, som dekket over henne totalt.

Aldri vært så forbannet i hele mitt liv.

Men det er lite å gjøre med det. Hadde det gått galt hadde jeg stelt i stand et rent helvette!

[Anonym bruker]

Anonym kl 01:35:

Problemet er at jeg ønsket å holde det for meg selv i alle fall til uke 12, og ikke ønsket at hele arbeidsplassen skal vite det dersom jeg gjennomgår en evt SA (som jeg forøvrig har hatt to av før dette svangerskapet , så er naturlig nok ganske nervøs ). Den eneste grunnen til at sjefen fikk vite det, var for støtte og forståelse i forbindelse med sykemelding. En sjef har ingen rett til å bestemme at det skal være greit å annonsere en graviditet så tidlig, det skal være MITT valg. Noen syns kanskje det er greit at hele arbeidsplassen vet det og forteller det med èn gang, men det synes åPENBART ikke jeg da det ble understreket for sjefen at dette ble fortalt i fortrolighet og fordi han var sjef. DET er problemet.

HI

[Anonym bruker]

Har også opplevd det samme! Har gjennomgått to svangerskap tidligere hvor det ikke var det store problemet med at sjefen måtte holde på hemmeligheten. Det ene stedet ble jeg tatt ut av jobb med en gang jeg var gravid på grunn av fare for smitte og trusselsituasjoner. Jeg fortalte det til sjefen, han omplaserte meg stille og rolig. Da jeg var i uke 8 ble jeg anbefalt av jordmor å gå ut i svangerskapspermisjon dersom de ikke kunne flytte meg enda mer bort fra smitte og trussler - det klarte de ikke før jeg var i uke 16 og derfor fikk jeg 8 uker hjemme. Ingen spørsmål fra veken kollegaer, eller sjefer, ei heller rykter. Jeg fikk fortelle det i mitt tempo.

 

I forrige svangerskap ble jeg sykemeldt i uke 7 på grunn av stress og dårlig form. Var helt utslått i mange uker og lå stort sett på sofaen og sov når jeg kunne. Da jeg var 9 uker på vei valgte vi selv å gå ut med den gledelige nyhetene da jeg hadde vært på UL. Men da var det heller ikke noe problem med at andre ville vite hvorfor jeg var borte. Kunne skylde på svineinfluensaen, og en presset familiesituasjon (som ikke var løgn heller) med mye alvorlig og livstruende sykdom hos unge nære familiemedlemmer.

 

Er hos samme arbeidsgiver nå som i svangerskap nr 2. Er nå 8+1 og sykemeldt på 3 uka. Dette på grunn av komplikasjoner i svangerskapet (er prøverør og jeg har blitt overstimulert). Sjefen er presset på grunn av mye sykemeldinger og mistrivsel - men syns ikke det skal være noen grunn til at han "presser" meg til å offentliggjøre hvorfor jeg er borte. Da vi valgte å offtenliggjøre svangerskapet etter UL i uke 7 kom nesten alle på jobb og sa at de visste at jeg var gravid. Da jeg spurte hvordan de visste det fortalte de at sjefen hadde sagt det på første stabsmøte jeg ikke var på - samme da som jeg ble sykemeldt! Dette synes jeg er tragisk - han hadde fått tydelig beskjed om å holde tett!!!!! Så skuffa av han!!!!! I tillegg maser han om når jeg skal gå ut i permisjon. Om jeg tar fra 1.august eller om jeg venter til 1.okt........ Det skal han få vite 3 mnd før jeg vil ut i permisjon - og ikke et sekund før! Den gleden skal han ikke få!

 

På toppen av det hele informerte han foreldrene til alle de ungdommene jeg jobber med (250 stk) om hvorfor jeg var syk per SMS. Så nå vet hele kommunen hvorfor jeg er borte fra jobb!!!! Dette er så hårreisende at jeg har tatt kontakt med fagforeningen min. Men skaden er jo allerede skjedd...... Akk..........

 

Og da jeg var innom jobben denne uken så ble jeg bedt om å hjelpe til når de ikke fikk vikar for meg........ Om jeg bare kunne være tilstede i alle fall. Jeg synes jeg strekker meg langt når jeg bruker 2-4 timer per uke for å hjelpe med spørsmål som de har - om jeg ikke skal måtte være tilstede på jobb itilleg!!!!! Så jeg er rimelig sikker i min sak: JEG SKAL IKKE TILBAKE på jobb i dette svangerskapet så lenge legen ikke tvinger meg! For den behandlingen jeg har fått til nå er råtten! Har fått beskjed om at jeg har et risikosvangerskap - og skal ta det så rolig som jeg kan! Har til og med avlyst påskeferien for å være hjemme og slappe av - da skal jeg ikke stille på jobb for å avlaste de når de ikke klarer å få vikar for meg!!!!

 

Langt, men er sinna! Sinna som bare det!!!!

[Anonym bruker]

Det hørtes helt forferdelig ut, Anonym 19:06! Det er visst de som har opplevd verre enn meg..

Blir så skuffa over folk

HI

[maimora]

Har opplevd det samme. Mannen min fortalte sjefen min at jeg var gravid, det var dagen etter jeg testet positivt, (de er gode venner). En uke etter var det personalmøte som jeg ikke kunne være med på, og da hadde han sagt det der at jeg var gravid. Skikkelig kjipt. Jeg ringte han å sa at dette var noe jeg ville fortelle kollegene mine selv når jeg var kommet så langt at jeg var "klar" til å fortelle det. Ikke noe gøy når du ikke får fortelle det selv, og spesielt når man ikke har kommet lenger. Jeg ville absolutt sagt til han at dette var noe du ønsket å si selv