8 mnd, "oppdragelse"

[up&go]

Hei!

Jeg lurer på om det er for tidlig å begynne å tenke på oppdragelse på en 8 mnd gammel baby? Gutten min har en meget sterk vilje og kan være ganske krevende. Sutrer og skriker mye om han ikke får det som han vil, f.eks. ved matbordet, i vognen eller på matten.

 

Vi har hatt store utfordringer ang søvn, så jeg har lest og prøvd ut mye her, og har fått gode resultater. Derfor er jeg motivert til å prøve å se om jeg gjør noe galt i forhold til at han sutrer så mye. Kanskje jeg skjemmer han litt bort?

[up&go]

Ps. Noen som kan anbefale noen gode bøker om dette?

[Anonym bruker]

Ja det er altfor tidlig å tenke på oppdragelse når gutten din bare er 8 mnd.

 

For at barnet ditt skal utvikle seg best mulig trenger det kjærlighet, empati, omsorg og at du gjør det du kan for å tildredsstille hans behov.

 

Hvis du har fått et barn med sterkt temperament er det bedre at du tenker mer på hvordan du skal takle det for din egen del, enn på hvordan du skal endre ham. For han kommer til å gjennomgå mange naturlige faser med søl og gris med mat, protester på stellematta, uvilje mot å kle på seg osv. Dette gjelder alle barn og barnet ditt vil bli påvirket av hvordan du takler disse situasjonene.

 

Husk at han er en liten baby med sin helt egne unike personlighet, han er ingen robot som kan programmeres hvis du bare bruker de rette "metodene".

[up&go]

Det er nettopp det jeg lurer på; hvordan takle hans temperament? Har ingen ønsker om å forandre hans personlighet. Han er helt topp!! Utrolig levende og livsglad liten gutt. Jeg lar han selvfølgelig søle med mat og utforske alt han kommer over, for å utvikle seg. Og selvfølgelig blir han overøst med kjærlighet, empati og omsorg, og hans behov blir i høyeste grad tilfredsstilt!

 

Det jeg lurer på er f.eks:

-Hvis han sutrer i vognen, skal jeg løfte han opp i bæresele, eller lære han at han kan ikke alltid kan bli løftet opp på sekundet.

 

Ser nå at hovedinnlegget mitt virket litt stengt. Helt enig i at barn ikke er roboter som skal programeres, men vi som foreldre skal jo lære dem å leve dette livet. Sove om natten, spise sunn mat etc.

[helene0: jan09+jun11]

Tja, oppdragelse og oppdragelse.. Jeg har begynt å si nei til farlige ting (pille på sitkkontakter, klatre i trappa, dra seg opp i peisen etc.) Men ikke mer enn det.

 

Om min sutrer i vogna pleier jeg å prøve et par ting før jeg tar han opp. Gir han en leke, tuller litt og sånn, slik at han skjønner at det ikke er vogna det er noe galt med liksom.. går ann å kose seg der og

[Anonym bruker]

Hvis han sutrer i vogna pleier jeg å gjøre som helene: forsøker å gi leke, vannflaske, snakke, synge eller noe annet. Funker ikke det løfter jeg opp. Jeg tror ikke barn (med sterkte temperament) lærer hverken det ene eller det andre om å sitte i vogna når de er så små. Enkelte aktive barn liker bare ikke sitte i ro, men det vil bli bedre med alderen uavhengig av hva mamma gjøre i slike situasjoner.

 

Men jeg tror babyen lærer noe om hvordan mamma responderer på hans signaler. Og man sier jo at dersom babyene lærer at de må sutre/skrike mye for å få sine behov oppfylt blir de også mer høylydte av seg.

 

Dette blir selvfølgelig annerledes når barnet blir større (rundt 1-1,5 år).

[zassy☆]

Dette med oppdragelse lurer jeg også på, min jente er bare 7 mnd men på babyverden sto blant annet dette: " Barnet vil også være istand til å forstå 6-8 ord. Etter 6 måneder med stor ’Ja-tid’ vil det nå begynne å forstå ordet ’nei’. Dette skal nok prøves ut noen ganger, men det lærer gradvis at det kan være nødvendig å vente på noe, og at det ikke kan få alt det gjerne vil ha."

 

Og da begynte jeg å lure på til hva og når passer det å si nei? Bare til ting som er farlig? leser jo også at avledning er lurt, men de skal vel lære nei også..men er kanskje tidlig? Føler ikke at hun ville skjønt noe særlig nå om jeg sa nei, vet ikke?

 

Jenta mi tar mye i ansiktet mitt når jeg holder henne og kliper og vrir så det gjør vondt, men jeg har tenkt at hun bare vil være nær meg og bli kjent/kjenne på så har heller latt henne holde på litt eller snudd henne bort, når er de gamle nok til å skjønne nei i forhold til dette? Tenker nå at hun kanskje bare tror hun koser (på en litt hardhendt måte, hehe) så vil ikke være noe streng med henne, gruer meg litt til å måtte si nei merker jeg, lille babyen min

[up&go]

Takk for svar! Føler de skjønner og lærer mer en man gir dem kredit for allerede:-) I perioder har jeg ikke brukt bæreselen i det hele tatt pga. kulde, dårlig vær etc. og da har jeg merket hvor fort han har "lært" seg til at her skal han sitte til vi er fremme, og godtar det. Men så har jeg tatt ibruk selen igjen, og da vil han opp med en gang, og hyler til han får det som han vil.

Avledning er en fin teknikk da;-) Alt jeg har i vesken min er seigt av spytt...hehe.

[Hannah-]

Hehe det med å være hardhendt med ansiktet holder min også på med. Og han har lange negler, for jeg har ikke turt å klippe dem på en stund, så jeg har kloremerker både her og der. Jeg hyler ut av og til, men det syns han bare er morsomt, så det lærer han jo ingenting av.

 

Jeg lurer også litt på dette med å lære dem ting, men har inntrykk av at akkurat dette med selvstendighet/å være for seg selv, kommer naturlig om man bare gir dem trygghet? Da min var 3 uker mente svigermor at vi måtte lære han å ligge på gulvet for seg selv, for han ble jo slik en mammadalt. Han begynte å klage med en gang om vi la han fra oss, enten han sov eller var våken. (Hørte ikke på henne altså.)

 

Nå ligger han på gulvet det meste av dagen og er blid og fornøyd, selv om jeg har skjemt han bort etter noter i følge folk rundt meg. Etter 5 minutter på fanget begynner han å vri seg og vil ned. Litt vedmodig, hadde ikke trodd at det skulle skje så tidlig!

 

Når det gjelder det å si nei, så gjør jeg det automatisk samtidig som jeg tar han bort fra noe han ikke kan holde på med. Har ikke tenkt over det, men på ett eller annet tidspunkt så vil han vel skjønne at det er en sammenheng? Vet ikke om det kanskje er dumt å si det for mye? Forklarer også hvorfor han ikke kan få lov til det, selv om han selvfølgelig ikke skjønner noe av det enda. Men det er vel en grei vane å ha med seg.

 

Ble nok litt rotete dette, men jeg har ikke så mye peiling, bare noen tanker...

[PetitAnge]

Jeg lurer også på dette..! Jenta mi på 9 1/2 mnd har nemlig også virkelig begynt å markere sitt temperament i det siste! Hun er blitt mye mer bevisst på hva hun vil og IKKE vil - men det er jo bare fint. Ville blitt mer bekymra hvis hun bare satt der som en dukke.. Protester når vi skal kle på, ned i vogna etc blir det endel av, men dette går stort sett alltid å avlede med tøysing/prating/leker. Hun har et fantastisk humør og sans for humor! :-D

 

Problemet vårt er mer at hun omtrent hver kveld de siste 4-5 ukene har våknet i 23-tiden og ikke villet roe seg med smokk, sang etc (som funker hvis hun våkner tidligere på kvelden.) Hun blir eitrandes sinna og illskriker helt til hun blir tatt opp. Da SKAL hun ha pupp - ingenting annet funker. Om hun får tilbud om noe annet blir hun bare mer sint.. Når hun har fått det er hun dønn fornøyd igjen og sovner som en strek. Jeg tror neppe dette er et reelt behov ettersom jeg ammer henne 4 ggr ila dagen i tillegg til at hun drikker vann..

 

Denne "rutinen" har ikke vært noe veldig stort problem ettersom jeg jo er der og kan gi henne det hun vil ha, men resultatet er jo at jeg Må være hjemme hver kveld.. Helt greit nå, men nærmere sommeren kommer jeg til å ha lyst til å komme meg litt ut i ny og ne!

 

Naive meg hadde i det lengste håpet at hun skulle venne seg av med dette selv, men ser ut til av vi må gjøre en innsats her. DET blir ikke en lystig opplevelse:( Drøyer det nok ennå litt men om det fortsatt er slik når hun har passert 10 mnd må vi avvenne henne. Må bare nevne at min lille engel, fra hun var ca 2mnd til 7 mnd sov fra kl 20-05 stort sett hver natt uten no knussel, hehe..

 

Dette ble et langt innlegg..! Men om noen har tips ifht hvordan vi burde takle disse sinte kveldsoppvåkningene så mottas de med takk!

[Zana123]

Lillegutten min på 7mnd måtte pent lære seg at enkelte ting ikke er lov, for det var som å amme en liten hai når han fikk tenner! Pratet med ei fra ammehjelpen (for jeg var på vei til å gi opp hele ammingen), og hun mente ungen godt kunne lære at enkelte ting ikke er lov. Så når ungen beit neste gang sa jeg rolig og bestemt "ikke lov", mens jeg ryddet bort puppen og ga han en biteleke. Om jeg hylte til bare lo han... Det tok ikke mange gangene før det fungerte bra. Har også sagt "ikke lov" når han prøver å spise på eller dra i plantene mine (har gitt bort alle som er giftige,men vil jo ikke at han spiser opp de jeg har igjen..), og nå slipper han med en gang jeg sier ifra. Når han er flink og slipper får han alltid en morsom leke tilbake. Litt som "bytte leken" jeg holdt på med hunden min når hun var valp.

 

Ellers er jeg enig med mange over som sier at det er litt tidlig med direkte oppdragelse. Han er fortsatt bare en baby som trenger masse kos og trygghet.

[Anonym bruker]

Min erfaring er at det aldri er for tidlig å begynne med "oppdragelse". Og ja, jeg skriver oppdragelse i gåseøyne, for det er jo ikke meningen at man skal disiplinere en baby.

 

Jeg har alltid pratet masse med barna mine, og det har gitt gode resultater. Fra de er heeeelt små har de fått forklaringer på ting, og det har gitt utslag i at de godtar det meste bare de får en fornuftig forklaring på hvorfor det må være slik.

 

Når minstemann på 9 måneder er voldsom, slår eller biter, så sier jeg nei, mamma får vondt og viser hvordan barnet heller bør gjøre. F.eks, du må være god med mamma og stryker på kinnet.

 

Man ser tydelig at barnet skjønner forskjell på rett og galt i noen sammenhenger. F.eks. kan barnet først slå, for så å gi kos helt på eget initiativ når jeg sier nei.

 

De skjønner utrolig mye mer enn vi gir dem kred for å gjøre. Når jeg spør fint om å få kos, så får jeg alltid det. Når jeg spør om hun kan vinke/klappe/danse, så gjør hun det.

 

I steden for å kalle det oppdragelse, så vil jeg kalle det veiledning i ønsket oppførsel. Og ja, jeg mener man kan begynne tidlig, og av egen erfaring har det fungert meget godt.

[up&go]

Jeg tror også de skjønner ganske mye allerede. Og sikkert en god vane for oss foreldre å begynne så smått med en form for oppdragelse eller veiledning. å gi forklaring på rett og galt er sikkert lurt, selv om de ikke skjønner ordene tror jeg de forstår toneleiet osv. En god vane til senere ja;-)

 

Jeg tror det er viktig å ikke glemme at det er vi som er voksne og veiledere, og ikke omvendt, av frykt for å forandre barnets personlighet. Det tror jeg nesten ikke er mulig;-)