Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Skrevet

Har en gutt på tre år med skrekkelig angst for hunder. Hysterisk gråt bare han hører en hund bjeffe(selv om vi er innendørs og hunden ute f eks). Er vi ute og treffer på en hund, blir han enda reddere og jeg må bære han dit vi skal, vekst i motsatt retning av der hunden er. Dette er reell angst og ikke noe tull.

Tips?

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Du må veldig sakte med sikkert gjøre han trygg.

 

Avtal med en hundeeier du kjenner om å veldig gradvis nærme dere bakenden på hunden. Trenger ikke ta alle skrittene på en gang, og du har selvfølgelig ungen på armen og snakker beroligende, forteller at dette ikke er farlig.

 

Så får det bare ta den tiden det tar, veldig gradvis kommer dere bort til enden av hunden og kan kjenne på pelsen hvor myk den er osv.

 

Ville også kjøpt noen barnebøker om hunder så kan dere lese om de, se på bilder osv. Han har jo plukket opp angsten sin et sted (er du eller mannen redd), nå må dere lære han at det ikke er farlig.

 

Det er fryktelig vondt å gå gjennom barndommen med angst for hunder, de er jo overalt. Dere må virkelig gjøre noe med det nå.

Skrevet

Takk for tips. Aner ikke hvordan det ble sånn, ingen rundt ham som er redd hunder såvidt jeg kan komme på

Gjest yrild
Skrevet

Huff... jeg er redd for hunder selv og har smittet min treåring med angsten... prøver så godt jeg kan å snakke med ham om det, lese om hunder etc + å snakke om at hunder bjeffer når de blir redde og ikke fordi de er sinte (nødvendigvis). Det har blitt litt bedre, men jeg må fortsatt stå og holde rundt ham hver gang en hund går forbi...

Skrevet

Var selv veldig redd hunder som lita - små som store, liker fortsatt ikke pågående ukjente hunder!

Ville ikke hjulpet meg å nærme meg hunden bakfra, ei heller å kjenne hvor myk pelsen er:)

For min del hjalp det at pappa var trygg på hunder, og det å se at han var trygg med hunder gjorde meg tryggere- over tid.

Jeg ville latt ungen se at mor, far eller en annen nær person er trygg på en hund- da en rolig, gjerne gammel hund. Første steg å observere, for etterhvert å forsøke å nærme seg hunden- ikke presse nærmere, men bruk masse tid! Kjenner dere ikke en særs rolig hund, så hør om noen kjenner noen som kjenner en- som dere kan låne innimellom. I tileggg ser en hund (i mine øyne) mest tillitvekkende om den ligger i ro- gjerne i fanget til en man kjenner godt.La f.eks. hunden hvile i fanget til mamma, har dere mulighet kan f.eks gutten være inne og se mor og hund ut vinduet?) mens pappa holder /er sammen med ungen og lar ungen se at mamma koser med hunden. Så redd som deres gutt er vil det sikkert ta lang tid. Husk også at det kan også være spesielle ting med hunden gutten er redd, som ørene, halen som logrer eller bjeffing.... ikke nødvendigvis å bli bitt eller tennene:)

Skrevet

Jeg var også veldig redd hunder som liten. Mine foreldre hadde hund før jeg ble født, og han likte ikke at jeg krabba rundt og fikk oppmerksomheten. Han bjeffa og knurra hvilket resulterte i ordentlig angst. Det hjalp når naboen fik en fin liten hvit ulldott av en valp, den var jo ikke så farlig. Da var jeg vel rundt seks år. Tror ikke det var mye som kunne ha hjulpet før det - måtte bæres om det var en hund i nærheten.

Skrevet

Takk for flere innspill:-). Har funnet en nsbohund som er snill og godt dressert og ikke kjefter i tide og utide. Tåler å se den på god avstand selv om vi er ute. Skal be om å få trene m den. Tror det er bjeffingen som plager han mest, samt hunder som er uforutsigbare(det er vel de fleste kanskje men...)

  • 2 uker senere...
Skrevet

Blei skremt av en rottweiler da jeg var rundt 3 år, og det resulterte i hundefobi. Skikkelig plagsomt, jeg ble helt hysterisk! Før jeg ble skremt bodde vi i nærheten av en gård hvor de hadde to border collier, og jeg husker glimt av at jeg gikk ved siden av dem, bikkjer som rakk meg til brystet! Denne rasen har jeg aldri vært redd!

Bikkjeangsten min avtok etterhvert, men ikke før jeg blei voksen, og det har tatt tid. Nå har jeg hund selv, vi var en såkalt pakkeløsning, mannen min og jeg; han hadde bikkje og stasjonsvogn, og jeg hadde ei lita jente på 1,5 da vi møtte hverandre. Vesla er veldig glad i bikkjer!

Mannen min var livredd bikkjer når han var liten, men foreldrene kjøpte valp til han. Etter et par dager oppå sofaryggen turte han å gå ned til valpen, de ble verdens beste venner, og han har siden det alltid hatt hund :)

 

Det siste er nok ikke beste løsningen for alle, men denne angsten skal tas på alvor! Det er forferdelig ikke å kunne bevege seg ut, eller å grue seg til familieselskap fordi noen har hund. Jeg synes ennnå jeg kan kjenne den lammende angsten og hjerteklappen jeg fikk hver gang jeg så eller hørte ei bikkje, med eller uten bånd, stor eller liten, spilte ingen rolle, jeg var livredd! Det er nok veldig viktig å skape trygghet, begynn først med å se på bilder, snakk om hunder. Kanskje dere kjenner noen som har hund og som har godt greie på hunder, som kan fortelle veslegutten deres litt om hunder, uten at hunden er tilstede? Så må man bare ta det langsomt, langsomt derfra?

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...