Når man melder sin egen samboer til barnevernet....

[Anonym bruker]

Jeg syntes du har gjort en kjempejobb, og det er ingen tvil om at du bryr deg godt om barna! Du har gjort ALT du kan gjøre, og jeg syntes det er helt riktig av deg å melde din samboer til barnevernet. Det var virkelig tøft gjort av deg, og du fortjener all skryt som faktisk setter barna først!

Dette beviser at du ser barns behov, og at du virkelig prøver å få det til!

 

Det er veldig fint at dere har prøvd å løse dette dere i mellom, og at dere har vært i kontakt med familievernkontoret.

Da unngår dere å bli kasteballer i systemet, der barnevernet bare henviser dere til familievernkontoret, for dere har jo allerede vært der.

 

En undersøkelse tar ca. 3 mnd og de kan:

- Innhente opplysninger om barn (alle barn til far), far og deg fra f. eks skole, barnehage, helsetjeneste, lege osv.

- Samtaler med deg som melder

- Hjemmebesøk

- Samtaler med omsorgsgivere av barna

- Samtaler/observasjon av barna

 

Når undersøkelsen er ferdig, kan de henlegge saken eller starte opp med hjelpetiltak.

 

Den KAN hende at saken blir henlagt fordi far (til de andre barna) ikke har hovedomsorgen, og dermed vil ikke barrna bli vesentlig "skadet" av så lite med far. Mor (og du) er en beskyttende faktorer, og derfor vil ikke bekymringen være veldig stor i forhold til omsorgssituasjonen til disse barna.

Det KAN derfor skje at de "henlegger" fars barn, og opptar en ny undersøkelse av deres felles barn siden dette barnet faktisk bor opp i dette hver dag, far har jo daglig omsorg for deres barn, og det er mer bekymringsfult!

 

Om de ikke henlegger saken, blir det vedtak om hjelpetiltak. Da kommer barnevernet med forslag til hvordan de kan hjelpe dere, og dette er frivillig. Det kan være råd og veiledning, utredning av far, foreldrekurs eller foreldreveiledningsprogram, familierådslag osv.

 

Det er en litt vanskelig og uvanlig situasjon dette, og jeg er faktisk litt usikker på hva som kan være et godt tiltak til dere ut i fra det du beskriver. Men nå har ikke jeg undersøkt dere, og barneverntjenesten vil i løpet av undersøkelsen se hvor det er behov for hjelp, og om det er behov for hjelp.

 

Dette er kanskje et samlivsproblem, men siden far ikke ser barns behov i det hele tatt, så vil det jo også være et omsorgsproblem for barnevernet. Aller helst kanskje i forhold til deres felles barn.

Så det er egentlig umulig å si hva som skjer etter undersøkelsen.

[Anonym bruker]

De kan henlegge saken eller foreslå hjelpetiltak. Men det merkelige er at hvis faren takker ja til hjelpetiltak, blir det etter all sannsynlighet HI som må fikse disse hjelpetiltakene siden hun fungerer som barnas mor store deler av tida. Og da er de like langt...

Så den eneste løsningen må være at barnas mor tar mer ansvar. Blir litt trist på vegne av disse barna, hvis hverken faren eller mora vil ta skikkelig ansvar for dem.

 

Jeg deler #26 sin oppfatning av at det kan få følger at HI har opplyst Barnevernet om alle de verste tingene som foregår i hjemmet, og hennes eget barn også bor der. For eksempel at noen rom er svært skitne og at faren psyker ned barna. Hvis jeg var HI ville jeg som sagt enten flyttet ut for en periode, eller sprengvaske før Barnevernet kommer.

 

Ut fra et barnevernsfaglig synspunkt er det selvsagt positivt med enhver bekymringsmelding om barn som har det vanskelig. Men HI tenker nok ikke fullt så idealistisk. Hun har nok ikke tenkt på at hun selv kan bli offer for undersøkelsen.

[Anonym bruker]

Hei dere, og takk for svar igjen. Nå er det ikke sånn at det er møkkete her, at barna ikke får god nok hygiene,mat,hjelp og støtte og alt barn trenger, for jeg gjør disse tingene daglig for våre og hannes tidligere barn. Problemet er at han ikke gjør disse tingene, og at han ikke ser at det er galt å skrike sånn til barna sine og alt som jeg har fortalt dere. Jeg lar han ikke gjøre det, for jeg jobber dobbelt skift døgnet rundt, gjør alt jeg skal og alt han skal, i tillegg til å stoppe han fra å gjøre ting han ikke skal, som å skrike,slå i kjøleskapdøra foran barna og sånt. så det er ikke skittent og rotete her, alle dusjer/vasker seg hver dag, alle spiser sunn mat hver dag og får hjelp til det de trenger, leking,læring og samspill osv. Men jeg kan ikke fortsette å jobbe doble skift her, jeg kan ikke være både mamma og pappa, jeg trenger for barnas skyld at noen andre får far til å forstå og gjøre disse tingene. Jeg vet at jeg vil bli sett på med lupe også når bv kommer, jeg har ikke oversett den biten, og det gjør fryktelig vondt å tenke på. Samtidig vet jeg at jeg har gjort alt jeg kan for alle barna, jeg har ikke skreket,skremt,oversett,understimmulert og alt det med barna, og må jeg flytte for å skåne mitt eget barn,er det klart jeg gjør det! Uten å nøle. Men jeg kan ikke bare overse hvordan de andre barna har det heller, så noe må jeg gjøre selvom jeg flytter vekk med vårt barn. Både pga hans barn, og pga fremtidig samvær med våre barn om det skulle skje. Det var jo det jeg i utgangspunktet lurte på da ;-) om jeg burde flytte og /eller kontakte advokat. Advokaten skal jeg kontakte i morgen foresten, så får vi se hva hun sier. Igjen, takk for svar alle sammen HI

 

 

[Anonym bruker]

Jeg barer lurer på en ting, HI, og nå er jeg bare nysgjerrig altså, så du trenger ikke svarer om du ikke vil - men det høres ut som om du egentlig ikke har lyst til å flytte fra ham. Vil du egentlig fortsette å være sammen med ham? Det er isåfall ikke lett å skjønne hvorfor, men den beskrivelsen du gir.

[B-real]

Har bare 1 ting jeg vil si....TØFT gjort av HI, all respekt!

 

lykke til

[Lillababy]

Liten kommentar til det som blei skrive over om bvt sitt arbeid. Enten henleggelse, eller tiltak. Men ikkje alle tiltak er frivillige. Eg anar ikkje koss denne saken vil enda, men er bvt bekymra nok, så kan dei gå til omsorgsovertakelse, eller sei at dei vil gjera det dersom Hi og barnefar ikkje sei ja til tiltaka.

 

Berre tull å vaska ekstra før bvt kjem, poenget til HI er jo å vera open og visa koss det faktisk er.

 

Så flink du er HI som har gjort så mykje. MEd alt du skriv sist om alt du har gjort, så ser det jo ut som du har kompensert veldig godt for mykje av det far mangler, det gjer jo saken mindre alvorlig og akutt. Spørsmålet er nok korleis barna har det, og korleis dei vil koma til å få det utan at situasjonen endrar seg, kva gjer fars atferd med deira psykiske helse. Det er temaet.

 

Eg har tru på at det kan bli ein ok situasjon for deg å vera i dette. Flott at du har kontakt med advokat. Lurt å vera veldig lydhør for kva bvt seier, og ta i mot råd frå advokat. KVa seier barnefar til at du har meldt? Ikkje bra at du ikkje har informert mora viss det var slik det var. Det syns eg du må gjera med ein gong! det vil og sitja deg i betre lys, for du skulle ha drøfta bekymringa med ho for lengst. MAsse lykke til!

[Anonym bruker]

Hei dere, og takk for svar igjen. Nå er det ikke sånn at det er møkkete her, at barna ikke får god nok hygiene,mat,hjelp og støtte og alt barn trenger, for jeg gjør disse tingene daglig for våre og hannes tidligere barn. Problemet er at han ikke gjør disse tingene, og at han ikke ser at det er galt å skrike sånn til barna sine og alt som jeg har fortalt dere. Jeg lar han ikke gjøre det, for jeg jobber dobbelt skift døgnet rundt, gjør alt jeg skal og alt han skal, i tillegg til å stoppe han fra å gjøre ting han ikke skal, som å skrike,slå i kjøleskapdøra foran barna og sånt. så det er ikke skittent og rotete her, alle dusjer/vasker seg hver dag, alle spiser sunn mat hver dag og får hjelp til det de trenger, leking,læring og samspill osv. Men jeg kan ikke fortsette å jobbe doble skift her, jeg kan ikke være både mamma og pappa, jeg trenger for barnas skyld at noen andre får far til å forstå og gjøre disse tingene. Jeg vet at jeg vil bli sett på med lupe også når bv kommer, jeg har ikke oversett den biten, og det gjør fryktelig vondt å tenke på. Samtidig vet jeg at jeg har gjort alt jeg kan for alle barna, jeg har ikke skreket,skremt,oversett,understimmulert og alt det med barna, og må jeg flytte for å skåne mitt eget barn,er det klart jeg gjør det! Uten å nøle. Men jeg kan ikke bare overse hvordan de andre barna har det heller, så noe må jeg gjøre selvom jeg flytter vekk med vårt barn. Både pga hans barn, og pga fremtidig samvær med våre barn om det skulle skje. Det var jo det jeg i utgangspunktet lurte på da ;-) om jeg burde flytte og /eller kontakte advokat. Advokaten skal jeg kontakte i morgen foresten, så får vi se hva hun sier. Igjen, takk for svar alle sammen HI

Mulig jeg er helt fjern,men melder du samboer til bv fordi han ikke "hjelper nok til hjemme" ? Ville du meldt han til bv om han ikke hadde barn fra før?

[Anonym bruker]

Hei dere, og takk for svar igjen. Nå er det ikke sånn at det er møkkete her, at barna ikke får god nok hygiene,mat,hjelp og støtte og alt barn trenger, for jeg gjør disse tingene daglig for våre og hannes tidligere barn. Problemet er at han ikke gjør disse tingene, og at han ikke ser at det er galt å skrike sånn til barna sine og alt som jeg har fortalt dere. Jeg lar han ikke gjøre det, for jeg jobber dobbelt skift døgnet rundt, gjør alt jeg skal og alt han skal, i tillegg til å stoppe han fra å gjøre ting han ikke skal, som å skrike,slå i kjøleskapdøra foran barna og sånt. så det er ikke skittent og rotete her, alle dusjer/vasker seg hver dag, alle spiser sunn mat hver dag og får hjelp til det de trenger, leking,læring og samspill osv. Men jeg kan ikke fortsette å jobbe doble skift her, jeg kan ikke være både mamma og pappa, jeg trenger for barnas skyld at noen andre får far til å forstå og gjøre disse tingene. Jeg vet at jeg vil bli sett på med lupe også når bv kommer, jeg har ikke oversett den biten, og det gjør fryktelig vondt å tenke på. Samtidig vet jeg at jeg har gjort alt jeg kan for alle barna, jeg har ikke skreket,skremt,oversett,understimmulert og alt det med barna, og må jeg flytte for å skåne mitt eget barn,er det klart jeg gjør det! Uten å nøle. Men jeg kan ikke bare overse hvordan de andre barna har det heller, så noe må jeg gjøre selvom jeg flytter vekk med vårt barn. Både pga hans barn, og pga fremtidig samvær med våre barn om det skulle skje. Det var jo det jeg i utgangspunktet lurte på da ;-) om jeg burde flytte og /eller kontakte advokat. Advokaten skal jeg kontakte i morgen foresten, så får vi se hva hun sier. Igjen, takk for svar alle sammen HI

Mulig jeg er helt fjern,men melder du samboer til bv fordi han ikke "hjelper nok til hjemme" ? Ville du meldt han til bv om han ikke hadde barn fra før?

 

 

Hei du.

Nei, overhodet ikke. Hvis det er slik du forstår det utifra alt jeg har skrevet, så har jeg nok formulert meg ganske feil.

Jeg har meldt han til bv fordi at hvis jeg ikke hele dagen sier at "Du skal ikke skrike til barn, du skal ikke ta så hardt i små barn, du skal ikke overse barna til fordel for pc i den grad du gjør, du skal ikke la barn vokse opp i svinesti, du skal ikke skremme barna ved å slå bulk i kjøleskapdøra når du er sint osv", så ender det opp med at han skriker til dem, ikke gjør noe med/for dem, ikke vasker dem, skremmer dem, ikke kontrollerer temperamentet sitt ovenfor dem osv. Det er DERFOR jeg har meldt han til bv, for jeg kan ikke ta dette ansvaret lenger. Noen andre må ta det ansvaret sånn at han gjør det han skal/ikke gjør det han ikke skal selv.

Hadde han ikke hatt barn fra før, ville disse sidene vist seg før eller senere uansett, og da ville jeg også kontaktet bv ja. Det går på bekymring fra min side ift hvordan hans barn har det, og kommer til å få det, og hvordan vårt barn kommer til å få det hvis han ikke får noe hjelp snart. Jeg har hjulpet så mye på alle områder uten at det ser ut til å hjelpe. Og det har ført til mye krangling mellom oss voksne fordi jeg føler jeg må beskytte barna hans uten at han forstår hvorfor, og denne kranglingen gjør jo at vi begge blir sure, og det syns ikke jeg noen barn skal vokse opp med, i tillegg til det han altså gjør/ikke gjør hvis jeg ikke konstant henger over han som en hauk.

 

HI

[Anonym bruker]

Berre tull å vaska ekstra før bvt kjem, poenget til HI er jo å vera open og visa koss det faktisk er.

 

Men det spørs om det er så lurt... HI tror at Bv faktisk kan endre faren til det positive, men det tror ikke akkurat jeg at de er i stand til.

[Anonym bruker]

Berre tull å vaska ekstra før bvt kjem, poenget til HI er jo å vera open og visa koss det faktisk er.

 

Men det spørs om det er så lurt... HI tror at Bv faktisk kan endre faren til det positive, men det tror ikke akkurat jeg at de er i stand til.

 

 

Hei. Jeg tror/vet ikke om de kan sende far på foreldrekurs, eller hva de kan gjøre for å hjelpe til med dette, men jeg vet jo at barnevernet er til for å hjelpe barna, og barna her trenger faktisk hjelp. Barnevernet er jo i stand til å sette inn en eller annen form for tiltak som hjelper barna. Hvis ikke har jeg missforstått hva barnevernet er... Og da håper jeg noen kan forklare meg det...

 

HI

[Anonym bruker]

skriv ett brev til barnas mor,om hvordan barna har det hos pappan og skriv du er bekymret for barna,og kontakt advokat,og flytt ut..

 

høres ut som min eks,og mitt barn tok skader av fars oppførsel

 

og husk,det er straffbart og utøve vold foran barn,dvs :psykisk,fysisk,matriell,latent vold ,og latent vold er verst.

[Anonym bruker]

Barnevernet er jo i stand til å sette inn en eller annen form for tiltak som hjelper barna.

Hvorfor er dette selvsagt? I mange saker sier Barnevernet at "hjelpetiltak har vært prøvd, men det har ikke hjulpet". Og skylden blir lagt på foreldrene. Men det er slett ikke sikkert at hjelpetiltaket hadde noe potensiale til å hjelpe familien i det hele tatt.

Det er ikke bevist at "veiledning i hjemmet" har noen positiv virkning, spesielt ikke hvis man blir truet til å motta veiledningen. Barnevernet vil ha innsyn i en del hjem så de kan være sikre på at ting ikke har blitt verre for barna. Men dette er dessverre ingen konkret hjelp for familien.

[Anonym bruker]

Jeg forstår ikke helt.....

 

At han skriker til barna og slår i veggen - greit, det er uakseptabelt.

 

At barna sine rom er skitne og møkkete - og det ligger matvarer i skap i åresvis, og han dusjer barna en gang i uken?

 

Og du bor DER sa du....??

 

Er denne mannen istand til å ha en jobb? Isåfall må det jo være at han ikke gidder å vaske hverken hus el unger?

 

Han går frivillig til LEGEN fordi du sier han skal, med ett brev FRA DEG som han gir legen, og brevet sier at han er en gris, og legger ting på feil sted, og roper og skriker til barna?

 

Mener han selv at han har ett problem? Har det alltid vært sånn, eller har han blitt slik?

 

Har han alltid vært slik må han være en tafatt TøFFEL uten mulighet til å ta grep om livet sitt. Eventuelt bare tilbakestående? Har han tatt en IQ-test? Klarer han å åpne en dør? (sorry)

 

Om han har gjennomgått en personlighetsforvandling så til de grader, er det jo noe alvorlig galt med mannen! Da hadde jeg aldri veket fra hans side men møtt opp hos psykiater/spesialister og nektet å gå før de fant hva som feilet.... Mannen må jo innleggest!

 

Dersom du har gitt han helt opp flytter du ut med barnet ditt, er barnet under en viss alder får du etter all sannsynlighet hovudomsorgen.

[Anonym bruker]

Hvilken etat er det du tillegger disse motivene, nr 22?

 

Syns ikke det høres ut som om du har særlig peiling.

 

For å si at andre har liten peiling bør en ha noe peiling selv. Hadde du hatt det hadde du også innsett at kommentaren din er rett og slett en smule latterlig.

 

#22

[Anonym bruker]

Hei dere, og takk for svar igjen. Nå er det ikke sånn at det er møkkete her, at barna ikke får god nok hygiene,mat,hjelp og støtte og alt barn trenger, for jeg gjør disse tingene daglig for våre og hannes tidligere barn. Problemet er at han ikke gjør disse tingene, og at han ikke ser at det er galt å skrike sånn til barna sine og alt som jeg har fortalt dere. Jeg lar han ikke gjøre det, for jeg jobber dobbelt skift døgnet rundt, gjør alt jeg skal og alt han skal, i tillegg til å stoppe han fra å gjøre ting han ikke skal, som å skrike,slå i kjøleskapdøra foran barna og sånt. så det er ikke skittent og rotete her, alle dusjer/vasker seg hver dag, alle spiser sunn mat hver dag og får hjelp til det de trenger, leking,læring og samspill osv. Men jeg kan ikke fortsette å jobbe doble skift her, jeg kan ikke være både mamma og pappa, jeg trenger for barnas skyld at noen andre får far til å forstå og gjøre disse tingene. Jeg vet at jeg vil bli sett på med lupe også når bv kommer, jeg har ikke oversett den biten, og det gjør fryktelig vondt å tenke på. Samtidig vet jeg at jeg har gjort alt jeg kan for alle barna, jeg har ikke skreket,skremt,oversett,understimmulert og alt det med barna, og må jeg flytte for å skåne mitt eget barn,er det klart jeg gjør det! Uten å nøle. Men jeg kan ikke bare overse hvordan de andre barna har det heller, så noe må jeg gjøre selvom jeg flytter vekk med vårt barn. Både pga hans barn, og pga fremtidig samvær med våre barn om det skulle skje. Det var jo det jeg i utgangspunktet lurte på da ;-) om jeg burde flytte og /eller kontakte advokat. Advokaten skal jeg kontakte i morgen foresten, så får vi se hva hun sier. Igjen, takk for svar alle sammen HI

Mulig jeg er helt fjern,men melder du samboer til bv fordi han ikke "hjelper nok til hjemme" ? Ville du meldt han til bv om han ikke hadde barn fra før?

Jeg forstår ikke helt.....

 

At han skriker til barna og slår i veggen - greit, det er uakseptabelt.

 

At barna sine rom er skitne og møkkete - og det ligger matvarer i skap i åresvis, og han dusjer barna en gang i uken?

 

Og du bor DER sa du....??

 

Er denne mannen istand til å ha en jobb? Isåfall må det jo være at han ikke gidder å vaske hverken hus el unger?

 

Han går frivillig til LEGEN fordi du sier han skal, med ett brev FRA DEG som han gir legen, og brevet sier at han er en gris, og legger ting på feil sted, og roper og skriker til barna?

 

Mener han selv at han har ett problem? Har det alltid vært sånn, eller har han blitt slik?

 

Har han alltid vært slik må han være en tafatt TøFFEL uten mulighet til å ta grep om livet sitt. Eventuelt bare tilbakestående? Har han tatt en IQ-test? Klarer han å åpne en dør? (sorry)

 

Om han har gjennomgått en personlighetsforvandling så til de grader, er det jo noe alvorlig galt med mannen! Da hadde jeg aldri veket fra hans side men møtt opp hos psykiater/spesialister og nektet å gå før de fant hva som feilet.... Mannen må jo innleggest!

 

Dersom du har gitt han helt opp flytter du ut med barnet ditt, er barnet under en viss alder får du etter all sannsynlighet hovudomsorgen.

 

 

 

Hei. Ja,jeg tror faktisk det er noe galt med han, det tror jo legen også siden han sendte han til mr og nevropsykolog da jeg skrev det brevet. Far gjør ikke disse tingene lenger som jeg har fortalt om fordi jeg konstant passer på at det ikke skjer. Men jeg trodde jo han skulle lære etterhvert å slutte å gjøre alt det gale hvis jeg stopper opp å passe på, og begynne å gjøre det riktig helt selv. Men det gjør han altså ikke. Det er ikke møkkete her nå, det er ikke mat i klesskapet lenger, og barna hans dusjer/vaskes hver dag, fordi jeg sørger for at det skjer. Men om jeg stopper opp å sørge for å passe på han, så stopper han også opp, og det er jo derfor han trenger hjelp, og at barna trenger hjelp.

HI

[Anonym bruker]

Og jo, han har en jobb, og selv der sliter han. Sjefen er ikke veldig fornøyd, og personlig forstår jeg ikke at han ikke har fått sparken. En iq-test antar jeg at nevropsykologen kommer til å ta. Jeg har lurt på lenge, og det har folk rundt oss også, om han kan være tilbakestående på en slags måte. Det finner vi vel ut når nevropsykologen har utført testene sine i 4 timer.

HI

[Anonym bruker]

Vil du bruke bv til å tvinge frem fjening av avtalen?

[Anonym bruker]

Trenger vel ikke en nevro psykolog til å fortelle seg om iq'n til typen? Man karer vel å fange opp litt selv i et årelangt samliv?

De fleste fanger dette opp ved første eller andre date, eller?

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg skjønner akkurat hva du gjør.

 

Det er dessverre sant, men du har faktisk ikke ansvaret for dine stebarn. Det blir stadig sagt, at stemødre kan ta det ansvaret de selv ønsker, men de kan ikke pålegges noe. Og om noen kommer her nå med en finger og snakker om at dette er barn, så HOLD KJEFT!

 

For som stemor, så har du bare ansvar rent praktisk. Men INGEN rettigheter. Du har ikke krav på å få følge opp hos legen, skolen, bhg eller andre instanser for barna. Men du skal ta deg av, lage middag, vaske, rydde og være glad i disse barna. Du skal ta ansvar, men du får kun lov til det du blir gitt lov til.

 

HI har nå tatt ansvar for barna. Nå har hun ett eget barn, som har 2 foreldre. Hun har nå valgt å legge ansvaret for sine stebarn i andres hender. Hennes stebarn har 2 foreldre som skal ta seg av sine barn. Men de har av ulik grunn ikke helt tatt dette innover seg.

 

Jeg ville nå valgt å flytte ut. Du kan jo bare si til din kjære at dette er for å skape ro rundt deres felles barn, og at du likevel ønsker å støtte han. Det er jo ikke snakk om å stikke av. For det kunne hun fint ha gjort. Hun har kun ansvar for seg selv, og sitt barn!

 

MEN, jeg hadde nok også våget meg inn i vepsebolet, og snakket med barnas mor. Denne faren trenger tydeligvis all den hjelpen han kan få. Og om noen nå kommer her og sier: Men han fortjener ikke noe samvær, så vær så snill. Barna tenker ikke sånn. De er glade i og lojale overfor foreldrene sine. Og sånn skal det være.

 

Kanskje, under utredning, så trenger de en annen form for samværsavtale? Kanskje kun på dagtid, og ute? Vet det kan settes inn tiltak som hjelp i hjemmet, og det finnes også samvær under tilsyn

 

Jeg vil uansett bare ønske deg MASSE LYKKE TIL. Og råde deg til å flytte fysisk ut derfra. Om du fortsatt har følelser for han, eller ønsker å ha kontakt med stebarna, eller vil være venn og hjelpe til, så si at du vil støtte han.

[Anonym bruker]

Vil du bruke bv til å tvinge frem fjening av avtalen?

 

 

Tvinge frem fjerning av hvilken avtale da?

HI

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg skjønner akkurat hva du gjør.

 

Det er dessverre sant, men du har faktisk ikke ansvaret for dine stebarn. Det blir stadig sagt, at stemødre kan ta det ansvaret de selv ønsker, men de kan ikke pålegges noe. Og om noen kommer her nå med en finger og snakker om at dette er barn, så HOLD KJEFT!

 

For som stemor, så har du bare ansvar rent praktisk. Men INGEN rettigheter. Du har ikke krav på å få følge opp hos legen, skolen, bhg eller andre instanser for barna. Men du skal ta deg av, lage middag, vaske, rydde og være glad i disse barna. Du skal ta ansvar, men du får kun lov til det du blir gitt lov til.

 

HI har nå tatt ansvar for barna. Nå har hun ett eget barn, som har 2 foreldre. Hun har nå valgt å legge ansvaret for sine stebarn i andres hender. Hennes stebarn har 2 foreldre som skal ta seg av sine barn. Men de har av ulik grunn ikke helt tatt dette innover seg.

 

Jeg ville nå valgt å flytte ut. Du kan jo bare si til din kjære at dette er for å skape ro rundt deres felles barn, og at du likevel ønsker å støtte han. Det er jo ikke snakk om å stikke av. For det kunne hun fint ha gjort. Hun har kun ansvar for seg selv, og sitt barn!

 

MEN, jeg hadde nok også våget meg inn i vepsebolet, og snakket med barnas mor. Denne faren trenger tydeligvis all den hjelpen han kan få. Og om noen nå kommer her og sier: Men han fortjener ikke noe samvær, så vær så snill. Barna tenker ikke sånn. De er glade i og lojale overfor foreldrene sine. Og sånn skal det være.

 

Kanskje, under utredning, så trenger de en annen form for samværsavtale? Kanskje kun på dagtid, og ute? Vet det kan settes inn tiltak som hjelp i hjemmet, og det finnes også samvær under tilsyn

 

Jeg vil uansett bare ønske deg MASSE LYKKE TIL. Og råde deg til å flytte fysisk ut derfra. Om du fortsatt har følelser for han, eller ønsker å ha kontakt med stebarna, eller vil være venn og hjelpe til, så si at du vil støtte han.

 

 

Hei, og takk for svar. Det er ikke det at jeg ikke ønsker å ha noe ansvar for stebarna mine, for jeg vil gjerne ha de i livet mitt, jeg vil gjerne stille opp og være der for dem. Men jeg vil ikke sitte å se på at det far gjør/ikke gjør går utover dem på en negativ måte. Det vil jeg ikke med vårt felles barn heller. Ja, jeg må nok snakke med moren dems. Dette dreier seg jo ikke om hva jeg ønsker eller vil, det dreier seg om at barna (alle sammen) kommer til å fortsette å påvirkes veldig negativt av dette om far ikke får hjelp. Jeg har sett etter flere leiligheter i dag, men det er fryktelig dyrt alt sammen (5000 for en hybel,9000 ++ for leilighet), så jeg må fortsette å lete. Skal høre med familien min om jeg og fellesbarnet kan være der til vi får en annen plass å bo. Men jeg er så bekymret for stebarna oppi dette også, hvis jeg flytter ut, for da er det ingen til å passe på før evt barnevernet setter inn tiltak, eller mor tar barna for å skåne dem. Uff, dette er ikke en lett situasjon for dem :-( jeg har vært i disse barnas liv ganske lenge nå, så jeg vil ikke bare "stikke av" heller. Og så lenge jeg fortsetter å passe på, så går det greit. Men det kan jeg ikke gjøre i all evighet, for jeg må kunne bruke den energien på barna, ikke på far.

Hi

[Anonym bruker]

Trenger vel ikke en nevro psykolog til å fortelle seg om iq'n til typen? Man karer vel å fange opp litt selv i et årelangt samliv?

De fleste fanger dette opp ved første eller andre date, eller?

 

 

Det er sant. Vel, førsteinntrykket mitt var at han virket sjenert, men han hadde ingen problemer med sosialt samspill med andre voksne. For meg virket han som en lytter,fremfor en snakker, om du forstår hva jeg mener, men han gir jo respons på det folk sier til han.

Han kan mye om data, matematikk, politikk,verdenshistore... han klarer å åpne døra (:-P ), men når det kommer til forståelse av hva andre trenger og føler, praktiske ting og hensyn til andre, så ja,da virker han litt tilbakestående. Men dette var jo ikke noe jeg så,følte eller oppdaget på den første eller andre date'n. Det så jeg først når jeg kom "innunder huden hans" ift dagliglivet, og det gjør man jo ikke umiddelbart.

Han er født som prematur, ble mobbet alle årene på barneskolen, og moren hans sliter psykisk. Mulig dette har vært et hinder for at han kunne lære ting på en normal måte. Når jeg spør han hvordan han klarte å lære seg ting på skolen,svarer han at det fikk han til fordi han pugget samme tema gjentatte ganger. Hvis jeg da svarer at "når du vet det fungerer for deg å pugge gjentatte ganger, hvorfor kan du ikke gjøre det ift barn,hjem og familie?" så svarer han at det er for slitsomt.

Hi

[LilleMann & meg.]

Hei Hi.

 

Jeg vet så alt for godt hvordan du har det. Kunne nesten ha skrevet dette innlegget selv. Det var som og lese om mitt liv.

Her er det jeg som passer på at alt blir gjort, om ikke blir ingen ting gjort ungene får ikke en gang på seg rene klær. For om jeg ikke vasker de så har de ingen rene klær og ha på. Jeg har ett stebarn som bor hos oss, pluss at vi har en felles sønn.

 

For en stund siden innså jeg at dette samboer forholdet ikke er bra værken for meg eller ungene. Jeg sendte da en sms til mammaen til mitt stebarn og fortalte at jeg var fulstendig utslitt av å være den som står alene med ALT. Stebarnet krever en del oppfølging i forhold til skole og det er jeg som står for det alene. (mor bor langt unna) Vi har nå kommet frem til at stebarnet skal flytte til mor til sommeren. (for ikke å måtte bytte skole mitt i ett skole år, noe barnet ikke ville taklet) jeg har også bedt min samboer om og finne seg ett annet sted og bo innen sommeren. (jeg kan ikke flytte, siden jeg leier av noen i min familie) Så han også kan flytte ut når stebarnet gjør det. å la min samboer og stebarnet flytte ut herfra på egenhånd er ikke akktuelt, så da må alle vente til sommeren. Men da vet jeg at stebarnet er i trygge hender hos mamman sin, når jeg "kaster ut" min samboer.

 

Jeg har vært i livet til dette barnet siden h*n var baby og synes det her er fryktelig vanskelig. Men jeg vet at det er bedre for oss alle om jeg gjør noe med bo forholdene. å dette er den eneste måten jeg kan gjøre det på. Kan jo legge til at min samboer har ADHD og at ting ikke var så ille som de er nå til å begynne med.

 

 

Håper virkelig at ting ordner seg for dere alle sammen og at din samboer får hjelp.

[Anonym bruker]

Hvis han fortsatt hadde vært gift med kone nr 1, ville kanskje ingen lagt merke til hans manglende anlegg for å vise omsorg. Men nå har han blitt overlatt et ganske stort ansvar av kone nr 1. Det er vel ikke automatisk alle som greier å tilpasse seg et slikt ansvar. For eksempel er det ikke uvanlig at døtre av skilte fedre, tar seg av ryddingen og vaskingen for fedrene sine. Fordi de ikke vil at fedrene skal leve under fæle forhold.

[Gjest Antarctica]

Hvilken etat er det du tillegger disse motivene, nr 22?

 

Syns ikke det høres ut som om du har særlig peiling.

 

For å si at andre har liten peiling bør en ha noe peiling selv. Hadde du hatt det hadde du også innsett at kommentaren din er rett og slett en smule latterlig.

 

#22

 

 

Jeg reagerte på dette:

"Vel, for det første burde du gitt beskjed til barnas mor for lenge siden.Barn kan jo bli mobbet og det som verre er grunnet hygiene, og de kan jo bli psykisk skadet av oppførselen hans.

 

Når du nå har sendt bekymringsmelding går den på dere begge to så lenge dere bor sammen. De vil se dere under ett, og det at du velger bo med barnet der under slike forhold kan i verste fall telle negativt for din del også.

Flytter du ut og tar med barnet har du omsorgen og DU vil kalles inn. Du vil få beskjed om å stoppe/tilrettelegge samvær forsvarlig. Klarer du ikke det er det din omsorgsevne som vil bli vurdert.

 

Og nei, dette er intet angrep. Bare forklarer hva gangen i dette er. Bedre sent enn aldri så flott dette tas tak i.

Om ikke mor til barna klarer stå opp mot faren om det er dette barnevernet anbefaler kan barna flyttes."

 

For det første har HI prøvd å kommunisere med mor, men ikke fått til noe godt samarbeid. Det sto i hovedinnlegget, så det var unødvendig å kommentere, og var det første stedet der du ikke hadde peiling. Det neste: å påstå at ungene kunne bli mobba for manglende hygiene, når HI har sagt at HUN tar ansvar for dette fordi far ikke kan eller vil. Så det problemet du konstruerer opp, eksisterer ikke. (Og som jeg skjønner, bor barna der annen hver uke - regner med at mor ser om de er møkkete på søndag kveld uansett?)

 

Bekymringsmeldingen "går ikke på" den ene eller begge, den går på den helhetlige omsorgen ungene får. Mange familier har en omsorgsgiver som regnes som "god nok"; og dermed regnes barnas behov som ivaretatt, selv om den andre voksne i huset ikke har noe å gi. Se for deg familier med bare en voksen: er omsorgen fra en forelder nok? Ja, den er jo det! Om fars raserianfall og umodne takter er nok til å anbefale omsorgsovertakelse, vil det jo ikke gjelde HIs omsorg for sitt eget (biologiske) barn. Det er ikke hun som har raserianfallene, barnet trenger ikke beskyttelse fra henne!

 

Jeg reagerer også på kommentaren din "Om ikke mor til barna klarer stå opp mot faren om det er dette barnevernet anbefaler kan barna flyttes." Eh, mor til barna er ikke sammen med far, og hennes omsorgsevne er ikke forandret på noe vis. Hun har barna halve tiden og gir dem den omsorgen hun er i stand til. Hva er det liksom hun skal "stå opp mot"? Dersom mors omsorg er god nok, men fars omsorg anses for å være dårlig, vil det anbefales at ungene ikke har 50% bosted hos ham.

 

Det har jeg nylig sett i en familie i min bekjentskapskrets - i "umoden" mor med mange barn, der to av barna nå bor permanent hos far og bare er hos mor annen hver helg. Men mht de 3 øvrige barna hun har med noen andre, er det ikke noen automatikk i at barna "flyttes", som du antyder. Det er en fylkesnemndsak gående på den eldste, men ikke på de to yngre...

 

Det er dessuten ikke slik at barn "flyttes" ut av det blå.Det heter heller ikke at de flyttes,men kalles omsorgsovertakelse. Det er en rettssak (fylkesnemndsak) der både barnevernet og foreldrene stiller med hver sine advokater, og der man til syvende og sist skal finne en løsning til barnas beste. Og foreldrenes sak tales altså også der.

 

Dette vet jeg fordi jeg tidligere har sittet i et kommunalt kontrollorgan. Vi skulle informeres i slike saker. Så jeg fastholder at din synsing ikke er basert på veldig overbevisende peiling.