Jeg blir gal av meg selv!

[Anonym bruker]

Jeg er en sliter, en nokså gammel en også.

 

For fire år siden ble jeg gravid, men mistet i uke åtte. Jeg tok det ganske bra, håpte i det lengste at jeg skulle bli raskt gravid igjen, men resultatene uteble. Fikk bekreftet PCOS for to år siden, men pergokurer virket ikke og prøverør var det neste som ble anbefalt.

 

Jeg orket ikke prøverør. Selve behandlingen virket fryktelig stressende på det jeg ble fortalt og både jeg og gubben ble enige om å la være.

 

Så våkner man da, en tidlig marsdag og innser at influensaen har fått mensen til å komme for tidlig. Det viste seg å være lurerei. Dagen etter var det på nytt tydlige bloddråper på papiret om morgenen, og jeg bannet stygt over mensen igjen. En uke senere dukker det opp et blått kryss på testen og saken er egentlig klar. Vi har klart det på egenhånd!

 

Jeg har blødninger. Ikke noe ferskt og virkelig ikke mye. Jeg leser om blødninger, spontanaborter, unge jenter som har mistet, tårer som renner og alt er bare fælt. Er det meg denne gangen også? Jeg blir nærmet dårlig når jeg ikke kjenner noe i puppene eller stramninger i magen og jeg fortsetter å lese meg dårlig på innleggene her inne.

 

Jeg trenger en ferie fra meg selv, tror jeg. Det er kun meg selv som lager problemer. Kan noen være så snille å be meg slutte å være så idiotisk, helst med noen gode argumenter hvorfor? For akkurat nå føler jeg at det hadde vært bedre å ikke ha blitt gravid i det hele tatt, selv om ingenting tilsier at noe er galt....

[Lille spire 12]

Hei.

Skjønner tankene dine. Klarer ikke helt å feste meg ved tanken selv, selv om jeg ikke er en sliter. Leser om de triste historiene hele veien.

Er nok vanlig å ikke kjenne symptomer hver dag. I dag har ikke jeg kjent noe heller. Begynner med en gang å tenke det verste... Vi kvinner er nok lagd for å bekymre oss mest mulig..

[Helenee]

Huff, så leit at du føler det sånn! Men tror egentlig ikke at det er så uvanlig..

 

Jeg hadde to SA før jeg ble gravid med datteren min som nå er 1 1/2 år. Vi prøvde tilsammen i 1 år. Problemet var med andre ord ikke å bli gravid, men at jeg ikke skulle miste.

 

Vi har lenge ønsket oss et barn til, og nå har vi prøvd i 9 måneder. Ingen SA'er denne gangen, men mange skuffelser.

 

I går tok jeg en test og jammen var det ikke en svak strek der for å bekrefte det vi så lenge har ønsket oss. Vi er jo selvfølgelig veldig glade og takknemlige for at det endelig har gått vår vei, men samtidig er det litt av et antiklimaks, hvis du skjønner hva jeg mener? Og nå er gleden erstattet av bekymring!

 

Mitt beste råd er å gå lange turer hver dag. Det fungerer som terapi å gå og bare la tankene flyte. På denne måten får du bearbeidet alle tankene rundt gaviditeten og fødsel, samtidig som at du få mosjon som er bra for både deg og babyen!

 

Blir det ikke bedre kan du få hjelp. Snakk med legen din eller jordmor om bekymringene dine, og de kan henvise deg videre til en spesialist. Alle har hørt om fødselsdepresjoner, men ikke like mange har hørt om svangerskapsdepresjoner! Noen har det faktisk sånn at man ikke føler seg så fantastisk som alle snakker om, føler en vannvittig lykke over å være gravid eller gleder seg til å få sin gamle vante verden snudd på hodet. Alt bare overskygges av bekymring og vonde tanker. Da er det bedre å snakke med noen. Hverken du eller babyen har godt av at du går og er lei deg..

 

Håper at dette kanskje kan hjelpe litt? Masse lykke til!

[miminka]

Litt blødninger er helt normalt! Jeg ville tatt en tidlig ul når du er noen uker på vei. Jeg syns selv disse første ukene er ganske pyton. Stresser hele tiden med om dette går bra eller ikke. Jeg hadde blødninger i et svangerskap fra uke fem til ni tror jeg. Alt var vel!