Lille Maria døde i mammas mage

[Glajenta ♥]

15.februar var jeg i uke 19 og skulle på ordinær ultralyd. Terminen ble flyttet 2 uker og 5 dager tilbake, men alt så fint ut med den lille jenta vår. Jordmor beroliget oss med at alt så helt fint ut og at vi skulle få komme tilbake i uke 19 etter den nye terminen, bare for å se at alt var fint med henne.

 

5.mars skulle vi tilbake på ny ultralyd. Jeg hadde slått meg til ro med at målingene på ultralyden var så sikre og nøyaktige og at syklusen min bare hadde tullet litt denne mnd.

Det var den samme jordmoren som skulle utføre undersøkelsen denne gangen. Hun sa ingenting, bare kikket på skjermen. Så spurte hun hvordan svangerskapet hadde vært de siste ukene. Jeg forsto umiddelbart at noe var galt og klarte ikke si noenting. Det eneste jeg klarte å si var: Er det noe galt?

"Jeg kan dessverre ikke finne noen hjerteaktivitet". Jeg kommer aldri, ALDRI til å glemme de ordene.

 

Resten av dagen er grøtete. Det kom en lege for å bekrefte "funnene". Vi ble vist hit og dit og de tok prøver og snakket om hva som skulle skje. Jeg husker ikke stort.

Så reiste vi hjem. å fortelle at lillesøster i magen var død og at hun var i himmelen til storesøster var grusomt. Hun hadde gledet seg sånn til å bli storesøster. Vi sa til henne at kanskje vi kunne få en annen baby senere, men da sa hun bare: Nei. Jeg vil ikke ha noen annen baby, jeg vil ha denne babyen... Det er så ufattelig vondt.

 

6.mars reiste vi tilbake på sykehuset. Fødselen ble satt i gang og vi ventet og ventet. Jeg og min kjære snakket og snakket og snakket og snakket... jeg tror ikke vi har snakket så mye i løpet av et helt år som vi gjorde den dagen. Jeg føler at vi i all denne sorgen og smerten har kommet nærmere hverandre.

Det drøyde og jeg kjente ikke stort. I sekstiden kjente jeg at riene begynte å komme. Halv syv fikk jeg en ny dose med tabletter som skulle sette i gang fødselen og riene ble omtrent umiddelbart sterkere og hyppigere. Det var ufattelig vondt, mens riene varte var det vondt fysisk. Og med en gang riene ga seg var det uholdbart smertefullt psykisk. Alt føltes så meningsløst. I halv åtte tiden fikk jeg smertestillende, og litt før åtte gikk vannet. Jeg kjente samtidig at det skjedde noe i kroppen, uten at jeg visste hva det var. Så ga smertene seg helt, jeg var så utmattet og sliten at jeg sovnet. Etter en halvtime kom jordmor inn, og ville sjekke åpning. Kvart på ni kom lille, vakre Maria til verden, så bitteliten, så stille og så alt for tidlig.

Når alt var som det var, synes jeg at fødselen egentlig var en fin opplevelse. Det føles på en eller annen merkelig måte godt at det var så vondt en periode. Jeg føler at jeg har født et barn, mitt barn, min lille Maria som ikke fikk være hos oss.

 

Vi ble på sykehuset den natten. Vi orket ikke reise hjem. Jeg fikk litt mat etter å ha fastet hele dagen, men orket ikke spise så mye. Jeg sovnet, men sov urolig hele natten. Fødeavdelingen var vegg i vegg - og med jevne mellomrom hørte jeg fødende kvinner og spedbarnsskrik. Det var så ubeskrivelig vondt.

 

Dagene etterpå er grøtete og tunge. Jeg gråter hver gang jeg ser meg i speilet, jeg ser så fryktelig trist ut og den fine magen min er nesten helt borte. Det var ikke sånn det skulle bli. Det var ikke sånn det skulle bli.

Jeg føler meg så tom. Renselsesprosessen er psykisk belastende, den minner om det som skulle være, men som ikke ble.

 

Jeg klarer ikke forholde meg til datteren min som er en solstråle, selv om det ikke er noe i hele verden jeg heller vil. Men svigermor er her - og det er godt å sitte å høre på at de to leker så fint sammen. Godt å høre barnelatter og vite at jenta mi har det godt selv om jeg ikke orker å bidra så mye akkurat nå. Hun prater om babyen som er i himmelen. Hun snakker om de røde støvølene som er for små til henne, men som babyen kan få... nei, den andre babyen... Men det virker ikke som om hun tenker så mye på det heldigvis.

 

Noen øyeblikk tenker jeg at dette skal gå bra og at vi vil få en ny baby om en stund. Andre øyeblikk lurer jeg på om jeg noensinne skal klare å komme meg på jobb igjen, og hvordan jeg skal kunne våge å bli gravid igjen.

[dorri]

Huff, nå kom tårene. Så forferdelig å oppleve dette. Jeg føler virkelig med dere. Har ikke ord, men sender deg en trøsteklem. Lykke til videre!

[eaglebeagle]

Det var en sterkt historie. Ønsker dere alt godt videre.

[mamasambi]

Hei kjære deg,

Jeg gråter med deg, jeg føler med deg, og er så lei meg for at du måtte gjennom dette. Jeg har opplevd akkurat det samme, fødte engelen min den 1. mars, uke 21+5dager... Helt ufattelig, han var så perfekt, hvorfor skulle hjertet hans bare stoppe?

Jeg vet du har tusen spm i hodet ditt, jeg vet du føler verden er i tusen knas... Men det er viktig at du snakker om det, og at du gråter når du føler for det! Jeg har en sønn fra før, og han har reddet meg disse dagene etter fødselen. Han er bare 2år, og skjønner heldigvis ikke så mye. Jeg føler at hver dag er litt bedre, litt lettere å stå opp, litt lettere å ta på den tomme magen min, litt lettere å se meg selv i speilet. Men jeg gråter ofte, flere ganger daglig. Jeg har vært i samtale med presten på Ullevål i dag, satt der å snakket og gråt i 2 timer, det var utrolig godt, og han klarte å få meg til å føle meg veldig rolig og fredfull i hjertet mitt. Vet ikke hvor du bor, men om du bor i Oslo, burde du dra å snakke med han, kan gi deg nr på PM!

Jeg sitter nå å skal velge to sanger til begravelsen neste uke... Helt forferdelig oppgave... Hvilke sang er fin nok til min elskede engel? Jeg prøver å ikke tenke på hvorfor og hvordan osv, fordi jeg håper vi får svar på obduksjonen om 6uker, og vet det er ingen vits i å gruble på det mer. Men det hjelper å lese om andres erfaringer, og det hjelper å fortelle om din egen erfaring til folk som har opplevd lignende.

Jeg vet at ordene ikke kan gjøre stort, men jeg håper du finner litt trøst i dem, og vit at du ikke er alene. Jeg sender deg en stor klem, og bare kontakt meg om du vil snakke, eller har spm.

ønsker deg en god kveld/natt. Masse lys og varme til deg.

[selma07 og engel]

Hei kjære deg! Jeg tenker på deg og vet så altfor godt hvordan du har det:(. Jeg mistet lille rose 25. Januar:( etterhvert slutter du å gråte når du ser deg i speilet, du slutter å kjenne på magen og sakte men sikkert blir såret i hjertet litt mindre sårt! Jeg og min familie er på gran canaria denne uken, og det hjelper å være sammen og kose oss i sola! Prøv å finne glede i jenta di, det har hjulpet meg veldig! Pærer sammen med selma! Send meg gjerne en pm! Tenker på deg! Go klem