Når pappa ikke gleder seg.

[Anonym bruker]

Har endelig blitt gravid etter relativt lang tid uten prevensjon. Jeg har alltid ønsket meg mange barn, og har gledet meg veldig til den dagen jeg skulle bli gravid. Min kjære har ikke vært like ivrig i prøvinga, og jeg hadde heller ikke sett for meg at han skulle bli hoppende glad når spira satt. Men hadde bare ikke sett for meg hvor sårende det kom til å føles når jeg er den eneste som gleder meg over dette barnet i magen! Familie og venner gleder seg, men den viktigste personen gjør det ikke Ikke vil han snakke om det, og det ser nesten ut som om han er direkte lei seg innimellom.

 

 

Noen som opplever det samme? Eller noen som har opplevd det samme, men hvor det ble bedre etterhvert?

 

Har jo et håp om at han skal snu når vi har vært på UL. Men har en skikkelig frykt om at han skal være like uinteressert og redd hele svangerskapet...

[Vinterblomst]

håper han snur etterhvert:-).. jeg ble veldig nysgjerrig da.. og lurer på hvorfor du vil bli gravid med en som egentlig ikke ønsker det??

[Heidi <3]

Jeg tror det er litt sånn at tankene først går ditt hvor man tenker: oii nå ble det ja, hva innebærer det egentlig.. oii, mindre tid til kammerater, mindre tid til sex, mindre tid til seg selv, friheten om å gjøre hva jeg vil når jeg vil er borte.. økonomisk ansvar.. har vi penger nok til dette. osv.

 

og så når disse tanker har vert der en stund, så kommer gleden, spesielt etter ultralyd etter uke 12 for da blir det virkelig for han også, det er faktisk en baby i magen din. og det er hans baby!

 

Mannen min sa at han følte det litt sånn i første svangerskapet vårt. han var jo gla for at det endelig hadde lykkes etter lang tid prøving, men ble kansje mer lei seg til å starte med da det gikk opp for han at nå er det alvor og ikke bare prøving. Nå må han gi slipp på mye av det som hørte ungdoms/student tiden til.

 

Men da han så lillemor på ul. smelta hjertet hans og en tåre trilla

[Anonym bruker]

Takk for svar jenter

 

Samboeren min og jeg har vært sammen i flere år, og er begge voksne. Han har alltid sakt at han ønsker seg stor familie, noe jeg og ønsker. Men jeg er realistisk og skjønner at man må starte på et eller annet tidspunkt om man vil ha mer enn et barn og jeg vil ikke være over 35 når jeg får barn.

 

Han har vel mer sett for seg at han skal være nærmere 40 enn 30 når han fikk sin første, noe som var uaktuelt for meg å vente på i og med at det ligger 7 år fram i tid. Han har vært fullstendig klar over at jeg ikke har brukt prevensjon, og når jeg hadde eggløsning. så føler ikke at jeg er "den store stygge ulven" som tvinger på mannen min barn. Han er en voksen mann som helt fint kunne ha sakt ifra om han virkelig ikke ønsket barn nå.

 

Jeg hadde aldri lagd barn med han om jeg ikke trodde han kom til å bli en fantastisk far, for det vet jeg at han kommer til å bli. Bare håper jeg slipper å vente til ungen er ute før jeg får anntydning til glede hos han