Barnehagedilemmaet

[håperpåvinterbarn]

FØR jeg fikk barn tenkte jeg fØlgende: Barn har godt av barnehage, og jeg så ikke problemet med en baby på 10 mnd i barnehage.

 

ETTER at jeg fikk barn tenker jeg fØlgende: Hvordan i alle dager skal jeg klare å etterlate ungen i barnehagen fra hun er 13 mnd.

 

Vi har Økonomi til at en av oss er hjemme i ett år til. MEN, jeg slites mellom "lojaliteten" til jobben, og det jeg egentlig kunne tenke meg, som er å være hjemme ett år til. Jeg tØr egentlig ikke spØrre jobben om ett år til i permisjon, og jeg syns også det er kjempeskummelt å slutte i jobben "bare" for å være hjemme i ett år til.

 

Det er ikke drØmmejobben, jeg har lang vei til og fra jobb, og jeg trives hjemme med ungen. Samtidig vil ett år til i perm kanskje "bremse" karrieren....Jeg har kanskje ikke baller til å si opp/be om ett år til med perm...Selv om jeg egntlig har utrolig lyst....

 

Er det mange her inne som står i samme dilemma? Som har mulighet, men kanksje ikke tØr å velge å være hjemme ett år til? Argumentasjon for å velge å være hjemme vs jobbe? Argumentasjon for barnehage fra 13 mnd?

[min<3]

Jeg er ikke i samme situasjon som deg,men jeg har fått muligheten til å jobbe en lavere stillingsprosent uten å gå ned i lønn. (høres kanskje helt snodig ut men lang historie... ) Det fine det er i hvertfall at mini kan ha kortere dager i b.hagen. Jeg kan levere senere og hente tidligere. En dag hver 3. Uke har jeg også fri og da kan han være hjemme med meg.

Hadde akkurat samme oppfatning som deg ang b.hage både før og etter jeg fikk barn

Så kanskje det hadde vært en mulighet å jobbe redusert,så får du både i pose og sekk?

[håperpåvinterbarn]

Jeg har også tenkt tanken om redusert stilling. Da 60%. Når jeg nå sitter her og tenker på det, så tror jeg at min løsning blir enten å be om å få jobbe 60% eller å ta ett år til i permisjon. Jeg har 45 minutter til og fra jobb, så det betyr at dersom jeg skulle jobbet 100% så ville jeg i praksis vært borte i 10 timer hver dag, dette syns jeg er helt uaktuelt egentlig. Jeg får jo ikke sett ungen. Pappaen vil da være den som bringer og henter i barnehage.

 

Må rett og slett bare bite tennene sammen og be om den samtalen med sjefen.

[Leoliten]

Jeg har tenkte akkurat det samme som deg i forhold til å ha ungen i barnehagen så tidlig. Vi har bestemt at jeg er hjemme til jul (ungen er født i oktober) i første omgang også ser vi etter det. Vet jo ikke om vi får barnehageplass en gang.

Jeg vet ikke hvordan forhold du har til jobben din, men på min jobb var det ikke noe problem å søke om lenger permisjon. Alle på jobben var enig i at man bør være hjemme med ungen og at de er bare små en gang... Så jeg skal være hjemme i hvertfall 3 mndr til med god samvittighet, og når jeg går tilbake har jeg tenkt til å gå tilbake 60-80%.

 

Håper det løser seg i den retning du ønsker, for du har rett til å være hjemme med babyen din og kose deg så lenge du kan!

[Gjest yrild]

Jeg ville valgt med magefølelsen :-)

 

Selv bor jeg i et land med 14 ukers fødselspermisjon... det fører til at noen går ut i jobb etter 14 uker og har baby i barnehagen (skjønner ikke at de klarer det!!)og noen er hjemme til de er 4 år (da begynner førskolen). Ellers finnes det alt i mellom.

 

Vi har valgt å begge jobbe litt redusert (og mye ekstra på kveld i helg) slik at lillemann kan være 50 % i barnehage, men han begynte da først når han var 2.

 

Planlagt var det at lillemann skulle begynne i barnehage når han var ett år, - det er jo det jeg er vant med fra Norge- men når det kom til stykket føltes det helt feil og vi valgte derfor å vente ett år ekstra.

 

Lillemann har gått glad og fornøyd i barnehagen fra dag en :-)

 

Jeg ville passet på å sjekke pensjonsparing hvis jeg var deg slik at dere setter av litt penger til din pensjon i den perioden du er hjemme i ulønnet permisjon.

[Anonym bruker]

Jeg valgte å ha det litt åpent om dette etter 1 år (hadde valgmulighet om 1 år ekstra hjemme), og jeg har blitt mer og mer overbevisst om at mini trenger å være litt i barnehage nå! Det er kjedelig for mini å bare være hjemme med mamma, og mini har godt av å være med og leke andre barn nå. Mini er 11 mnd.

Vi klarer å utfordre henne hjemme også, men ikke på samme måte som en barnehage. Jeg kan ikke forklare det - men vi ser på atferden at hun er klar for barnehage. Hun er klar for å sosialiseres med jevnaldrede og aktivieres på et høyere nivå enn tidligere.

Det er kanskje litt forskjellig fra barn til barn, mini har aldri vært en typisk "baby" og har aldri kunne sitte 2 sekunder i ro, så det vil kanskje variere litt ut i fra ulike barns behov.

 

For min del handler deg om MEG, JEG har ikke lyst at hun skal begynne i barnehage, men mini vil ha mye glede av å begynne i barnehage nå.

 

Kanskje deltid er noe for deg OG barnet ditt?

Med 50% jobb og barnehage, er dere hjemme annenhver dag.

Da får jo du også mulighet til å opprettholde nettverket i jobben din, voksenkontakt og får litt andre og varierende arbeidsoppgaver og utfordringer.

[Gjest Kira med en av hver]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener.

 

Vårt første barn startet i bhg før hun var 11 mnd, og hun kunne ikke engang krabbe ordentlig. Synes det var forferdelig å sende et så lite barn i bhg, men pga tilbud om en ny attraktiv jobb gjorde vi det slik. Men jeg startet med å jobbe 50% det første halve året, slik at hun hadde korte dager.

Selv om jeg var veldig bekymret på forhånd, så gikk det kjempe bra i bhg. Hun startet på blandet avdeling, og må si at jeg er imponert over hvor mye og raskt hun lærte ting av de eldre barna. Og de eldste jentene synes det var så stas å dille med disse småbarna Så tror kanskje det var mye verre for meg enn for datteren min. Dagene blir jo heller ikke så lange når de er så unge, fordi de sover jo noen timer hver dag.

 

Denne gangen skal ikke junior starte i bhg før han er 1,5 år. Jeg har muligheten til å ta noen mnd med ulønnet permisjon, og det føler jeg faktisk at det er verdt nå.

 

Håper du finner ut hva som passer best for deg, og at samtalen med sjefen går bra. Lykke til

[Honningmelon]

Jeg hadde ikke nølt med å be om et år til. Barn/familie kommer er alltid førsteprioritet, og jeg bryr meg ikke om hva andre måtte mene om at jeg prioriterer det uten å mukke.

 

Jeg skal jobbe bare 50% det neste 1 1/2 året, og minsta begynner ikke i bhg før hun er over 2 år. De gangene vi begge me jobbe har vi snille besteforeldre som stiller opp.

 

Jeg syns ikke så små barn har noe i bhg å gjøre, men forstår at mange ikke har noe valg. Men, har man valget og muligheten, så syns jeg man bør vente med bhg til de er større.

[81-Mamma<3<3]

Jeg er som deg, slites med lojalitet til andre. Men vi må bli flinkere til å tenke på oss selv! Jobben tenker iallefall ikke på deg! Og du kan komme til å angre hvis du gjør noe du egentlig ikke ønsker!

 

Hvis du har lyst til å ha et år til hjemme, ta ett år til hjemme!!!! Kontantstøtten økes jo også til 5000 fra 13-19 md fra august av

Og det som ble nevnt over her med at barnet har behov for barnehage er jeg litt uenig i. Hvis du skal være hjemme bør dere begge komme dere ut på ting, så sjekk opp åpne barnehager og slikt! Det er super koselig!! Du kan også dra på trening på treningssenter, og ha barnet på barnepass der litt! (men lurt å prøve å få samme barnepasser slik at barnet blir kjent og trygg på barnepassen). Når dere kommer dere litt ut om dagene blir det mer enn aktivt nok for en 1 åring )

 

Hvis du heller vil jobbe, og ønsker å jobbe redusert, anbefaler jeg deg å be om 50-60% stilling først. Så kan du heller be om å få jobbe mer hvis du ønsker det etterhvert. det er nemlig verre å be om mer redusering etter å ha begynnt å jobbe.

[Skaubinna]

Dette innlegget måtte jeg bare svare på, selv om jeg ikke hører til her inne lenger.

 

Jeg tenkte på nøyaktig samme måte som deg HI før jeg fikk barn :-)

Da barnet mitt kom og månedene gikk, ble jeg mer og mer ukomfortabel med tanken på å skulle gå tilbake i jobb. I min stilling kunne jeg heller ikke redusert stillingen og den er hektisk og krevende.

 

Så jeg hoppet av karusellen og sa opp jobben og begynte å studere. Og selv om jeg i blant tenker at det er bittelitt skummelt og ikke ha jobb og det "hullet" jeg lager på cv'n min, så er det så absolutt verdt det!!

 

Vår datter er 14,5 mnd gammel og jeg går hjemme med henne med følelsen av å ha valgt riktig for oss.

 

Jeg dømmer ingen som sender barna i bhg ved 10-11 mnd alder eller har de full tid der. Men helt personlig, er jeg glad vi ikke har den ordningen hos oss.

 

Jeg er overbevist om at små barn mlm 1-2 år ikke trenger bhg, og at den er lagt opp for foreldres skyld, ikke barna. Jeg har full forståelse for at foreldre må gjøre det, man må jo tjene penger, og da er det godt det finnes alternativer å plassere barna.

 

Her hjemme koser vi oss masse, selv om det tidvis også er hektisk

Det er ikke som før. at hun lå i bingen sin og lekte, eller satt stille på fanget mens jeg leste osv. Nå er det full fart hele tiden, og hun er mer utadgående og søker flere ting.

Nå er jeg litt sær og mener at småttiser i den alderen ikke nødvendigvis trenger å lære så mye hele tiden. De lærer mer enn nok ved å følge daglige rutiner hjemme med feks mamma.

 

I tillegg til dette, går vi i åpen bhg fordi jeg samtidig mener hun har godt av sosial omgang med andre barn. Vi går også på babysvømming og har andre likesinnede som går hjemme som vi gjør ting med.

 

Føler at mange mener unger trenger å gå i bhg, det mener jeg personlig de ikke gjør før passerte 2 år. Men dette er så klart bare en personlig mening:-)

 

Jeg presisere at jeg ikke har noe i mot bhg, og at her i huset skal vesla begynne 60% etter påske. Det blir ikke fulle dager. Dette fordi jeg er nødt til å få mer tid å studere på. Jeg ser likevel frem til to dager i uken hvor hun kan hente seg inn og jeg få tid med henne. Disse dagene skal vi gjøre ting likevel, som grilling, bading, teater, besøker, baking etc.

 

Jeg tenker også å jobbe redusert etter dette, mest sannsynlig på natt en periode. Men det har jeg ikke bestemt ennå.

 

Lykke til med avgjørelsen din, i min verden er de så små så veldig kort tid, relativt sett, at dersom man har råd så må det da være en glede å kunne bruke mer tid på barnet sitt og slippe unna en del stress, dårlig samvittighet osv.

 

Jeg har ikke skrevet dette for at de som enten må jobbe eller selv vil jobbe skal føle at jeg har tråkket på dem! Vi er alle forskjellige selv om jeg vil tro vi alle gjør de valgene vi selv mener er best for våre egne barn :-) Ingenting er mer eller mindre riktig, men håper det er lov å ha ulike meninger.

[Tuppen & Lillemor]

Jeg har også tenkt det samme som deg HI, før og etter jeg fikk barn. Greide nok ikke sette meg helt inn i den situasjonen før Lillemor kom til verden, men de siste månedene har dette kvernet rundt i hodet mitt også..

Før jeg gikk i fødselspermisjon jobbet jeg 100% i en meget krevende stilling, men skal begynne å jobbe 50% nattstilling når permisjonen er ferdig. Dette for at Lillemor skal slippe å være i bhg fra tidlig morgen til sen ettermiddag hver dag, fem dager i uka. Egentlig var planen at hun skulle begynne i en 50-60% bhgplass fra august, men etter mye planlegging har vi fått til å utsette bhgstart til januar -13, og da er hun nesten 1,5 år. Skal da ha redusert plass, så hun kan være litt hjemme òg. På denne måten får hun litt av begge deler

Høres kanskje ut som jeg er imot bhg, men det er jeg altså ikke. Men tenker at ungene er små bare èn gang, og det er en så kort periode i livet det er snakk om, så hvis man har mulighet ville jeg prioritert barnet i denne perioden, og latt karriere komme senere.

 

Dette var kanskje ikke så godt svar til deg HI, men jeg syns du skal følge magefølelsen din, og det du ønsker innerst inne. Og hvis det er å være hjemme en stund til, må du bare ta det opp med sjefen. De forstår helt sikkert den avgjørelsen! Lykke til

[Peispå!]

Kjære deg!

 

For meg høres det ut som om du har mest lyst på et år hjemme med lille gullet.- Og jeg forstår deg så godt!

Tanken om 60% virker som et kompromiss med deg selv for ikke å få dårlig samvittighet og fordi du føler lojalitet ovenfor jobben.

Mulig jeg tar feil, men dersom det er slik synes jeg det burde være enkelt.

 

Bit sammen og be om permisjon.

Det vil være skummelt helt til du har klart å gjort det.

Med tanke på pendlerveien du har, ville det omtrent som å ha en fullstilling alikevel.

 

Jobber og karriere kan man oppta når som helst.

Det første barneåret får du bare delta i en gang...

Ekstra deilig vil det være dersom dere får en nr 2 etterhvert også.

For da har man plutselig mindre tid til det du kan gjøre nå:-)

 

Dersom dere har økonomi til det, og det er det mammahjertet vil, hadde jeg ikke nølt.

Dyrebar tid dette, som gagner både deg, familien og tulla di.-Tid som bare kan oppleves en gang.

 

For å sette det veldig på spissen: Den dagen da alt er slutt(måtte det bli leeeenge til) Hvem takker deg da? De som så at du gikk ett år i en 60% stilling og jobbet, eller datteren din?

-Og hva ville du ha vært mest glad for selv.?

 

Uff, skriver ikke dette for å gi deg dårlig samvittighet, men føler bare at samvittigheten din og lojaliteten ovenfor jobb dreper deg fra å gjøre det DU egentlig ønsker.

 

Kanskje du gjør som Skaubinna? - Studerer igjen, eller får mer tid til å finne drømmejobben i perm.tida?

 

Lykke til i allefall:-)