Dere andre med MA

[Anonym bruker]

Kjære medsøstre, først vil jeg si at jeg er oppriktig lei meg på vegne av alle som opplever å miste. Det er så trist, og kan til tider ta motet fra de beste.

 

Er det flere enn meg som er redde for at kroppen "ikke skal klare å bære frem et barn" ,nor den "ikke engang klarte å oppdage at spiren i magen ikke lenger levde, og ikke klarte å kvitte seg med denne og ordne prosessen på egenhånd"?

 

Jeg begynner å tvile sånn på min egen kropp....at den kunne gå i 4 uker uten å "merke" at fosteret i magen var dødt. Deretter var ikke cytotec * 2 kurer nok for å få ut alt. Gikk i mange mndr, mens hcg nivået sank og alle blodprøver var fine, men jeg sluttet aldri å blø. Viste seg etter flere mndr at det var rester igjen i livmoren, det var kun snakk om millimeter- men hvorfor klarte ikke kroppen min å kvitte seg med dette på egenhånd?? Og hvorfor produserte ikke kroppen min fortsatt hcg,når det lå rester der?? Vet mange som først tar cutotec ender med utskrapning, men de fleste av disse har vel kropper som da fortsatt produserer hcg, kroppens måte å "si ifra" at det er noe igjen?

Kroppen min har ikke på langt nær oppført seg "etter boka"...

 

Når jeg først mistet (noe jeg vet mange desverre opplever) så skulle jeg så ønske at kroppen hadde klart denne prosessen på egenhånd, slik andre "normale" kropper gjør. Lurer sånn på hvorfor kroppen min ikke klarte dette selv, hvorfor jeg var blant disse få % hvor kroppen ikke spilte på lag?

 

Er det andre der ute som har vært like "uheldig" som meg, og/eller forstår hva jeg mener?

 

 

Håper noen vil svare meg..På forhånd takk.

 

(la den først i feil forum,derfor denne tråden sees i flere)

[Rime]

Kjære deg; er så lei meg for at du måtte oppleve dette, men det er faktisk ikke så unormalt som du tror. Jeg hadde selv ma sommeren 2010, da hadde jeg gått 6 uker med en død spire i meg før jeg oppdaget det! Blei gravid igjen november 2011, men var så uheldig å ha en sa 25 januar. Etter å ha blødd i mange uker blei jeg tatt inn på ul og de oppdaget at det var en del igjen i livmoren min, fikk så cytotec for ca 2 uke siden, og blør litt ennå, så jeg har blødd siden 25 januar, var på ul for 1 uke siden og de sa alt utenom litt mer blod var kommet ut, så jeg vil nok blø litt til. Det jeg mener er at kroppen er et mysterium og den oppfører seg ikke likedan hver gang ting skjer, ikke fortvil bare fordi den ikke gjorde som du ville denne gangen, og selv om den ikke klarte å gjøre alt på egenhånd, så er det IKKE noe i veien med kroppen din, dette er mer normalt enn du tror! Men jeg skjønner det er tungt, men du må ikke miste troen, du skal se alt ordne seg til slutt! Ønsker deg masse lykke til!

[AngryBird]

Ja! Jeg er skuffa over at kroppen min ikke oppdaget hva som skjedde i uke 7 og lot meg gå til uke 11. Men samtidig har jeg et barn fra før som kom til helt uten tull og komplikasjoner hverken ved unfangelse, graviditet eller fødsel så vet jo at en helt normal kropp kan gå gjennom en ma. Det er en slags trøst for meg og håper det kan være det for deg og...?

[Anonym bruker]

Så snillt av dere å ta dere tid til å svare meg,det setter jeg virkelig pris på. Veldig leit å lese at dere også har mistet :( Håper det går bra med dere?

 

Jeg er så skuffet over at kroppen min som sagt ikke klarte noe av dette selv. Ikke engang produsere hcg for å "vise" at det var igjen rester(!)

Synes det er så rart...gynekologene syntes sa også at det var uvanlig at kroppen ikke produserer hcg når det er rester igjen i livmoren.

 

Har inntrykk av at SA er mye vanligere enn MA?

 

Hvordan har det gått med dere i ettertid? Har opplevelsene gjort dere mer redde for å prøve igjen, eller klarer dere å tenke at "alle gode ting er 2/3"?

 

Jeg føler jeg har blitt redd for så mye etter disse opplevelsene. Livredd for komplikasjoner i et evt nytt svangerskap....og ikke minst, bltt veldig redd for blod.

[Rime]

Vel, etter ma'en jeg hadde i 2010, så var jeg veldig nervøs, og da jeg oppdaget at jeg var gravid no i desember så klarte jeg ikke å slappe av, og det endte med sa no i januar, men av en eller annen merkelig grunn så gikk det egentlig veldig greit, psykisk sett mye bedre enn sist, klart jeg syntes det var trist, men det var liksom bare lettere å takle denne gangen, vet ikke heilt hvordan jeg skal forklare det, men det var ikke like tungt som første gangen. Så no ser jeg lettere på heile greiene, både prøveperioder og alt! Jeg lover deg at det blir lettere etterhvert, pluss at det er hjelp å få om man ikke får det til på egenhånd, du må bare forsøke å slappe av og se positivt på det, og så kose deg med prøvingen. Men du kommer sikkert til å være nervøs neste gang du blir gravid, men det er heilt normalt!!

[Fia72]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener - trådstarter.

På onsdag var jeg på tidlig ultralyd - og i stedet for å finne et foster på nesten 12 uker - fant de et dødt på rundt 7 uker. Jeg føler meg "forrådt" av kroppen. Hvor "dum" er den ikke som ikke skjønte dette her. Jeg gikk rundt og stolte på at så lenge jeg ikke blødde så var alt i orden. Jeg hadde jo en masse symptomer så ikke skjønner jeg hvordan jeg skulle skjønt heller - uten å ta en ultralyd da.

Jeg var på Ullevål fredag og fikk tabletter - og har hatt en rimelig bedriten helg med masse smerter og elendig humør. Tilbake på jobb i dag - men kjenner at ingenting fungerer. Håper i alle fall at jeg slipper noe mer inngrep - og at HCG-målingene viser normalt på fredag.

 

Jeg har heldigvis en datter på tre år fra før av. Jeg hadde først en SA i uke 7 - så gikk det under to måneder før jeg var gravid igjen. Denne graviditeten endte i min nydelige datter. Det er i alle fall en stor trøst å ha henne.

Jeg vet derfor at kroppen kan - men alder tilsier at tiden er noe knapp nå. Det gjør ikke ting bedre.

 

Jeg må si at det tross alt var "enklere" med en SA for da vet man - og man begynne rehabiliteringsprosessen umiddelbart. En MA føles så mye værre. Jeg har "kastet bort tid" - over fire uker som jeg kunne brukt på å få tilbake normal syklus....

 

Det er kanskje teite tanker - og jeg vet at dette er forholdsvis normalt men det føles så bortkastet! Er trist og sint og bitter - skal jobbe med det.

 

Håper det går bedre med alle dere som har opplevd dette - og at vi alle lykkes snart!