ALLE dere som har opplevd MA

[Anonym bruker]

Kjære medsøstre, først vil jeg si at jeg er oppriktig lei meg på vegne av alle som opplever å miste. Det er så trist, og kan til tider ta motet fra de beste.

 

Er det flere enn meg som er redde for at kroppen "ikke skal klare å bære frem et barn" ,nor den "ikke engang klarte å oppdage at spiren i magen ikke lenger levde, og ikke klarte å kvitte seg med denne og ordne prosessen på egenhånd"?

 

Jeg begynner å tvile sånn på min egen kropp....at den kunne gå i 4 uker uten å "merke" at fosteret i magen var dødt. Deretter var ikke cytotec * 2 kurer nok for å få ut alt. Gikk i mange mndr, mens hcg nivået sank og alle blodprøver var fine, men jeg sluttet aldri å blø. Viste seg etter flere mndr at det var rester igjen i livmoren, det var kun snakk om millimeter- men hvorfor klarte ikke kroppen min å kvitte seg med dette på egenhånd?? Og hvorfor produserte ikke kroppen min fortsatt hcg,når det lå rester der?? Vet mange som først tar cutotec ender med utskrapning, men de fleste av disse har vel kropper som da fortsatt produserer hcg, kroppens måte å "si ifra" at det er noe igjen?

Kroppen min har ikke på langt nær oppført seg "etter boka"...

 

Når jeg først mistet (noe jeg vet mange desverre opplever) så skulle jeg så ønske at kroppen hadde klart denne prosessen på egenhånd, slik andre "normale" kropper gjør. Lurer sånn på hvorfor kroppen min ikke klarte dette selv, hvorfor jeg var blant disse få % hvor kroppen ikke spilte på lag?

 

Er det andre der ute som har vært like "uheldig" som meg, og/eller forstår hva jeg mener?

 

 

Håper noen vil svare meg..På forhånd takk.

[MaBaHa]

Kjære medsøstre, først vil jeg si at jeg er oppriktig lei meg på vegne av alle som opplever å miste. Det er så trist, og kan til tider ta motet fra de beste.

 

Er det flere enn meg som er redde for at kroppen "ikke skal klare å bære frem et barn" ,nor den "ikke engang klarte å oppdage at spiren i magen ikke lenger levde, og ikke klarte å kvitte seg med denne og ordne prosessen på egenhånd"?

 

Jeg begynner å tvile sånn på min egen kropp....at den kunne gå i 4 uker uten å "merke" at fosteret i magen var dødt. Deretter var ikke cytotec * 2 kurer nok for å få ut alt. Gikk i mange mndr, mens hcg nivået sank og alle blodprøver var fine, men jeg sluttet aldri å blø. Viste seg etter flere mndr at det var rester igjen i livmoren, det var kun snakk om millimeter- men hvorfor klarte ikke kroppen min å kvitte seg med dette på egenhånd?? Og hvorfor produserte ikke kroppen min fortsatt hcg,når det lå rester der?? Vet mange som først tar cutotec ender med utskrapning, men de fleste av disse har vel kropper som da fortsatt produserer hcg, kroppens måte å "si ifra" at det er noe igjen?

Kroppen min har ikke på langt nær oppført seg "etter boka"...

 

Når jeg først mistet (noe jeg vet mange desverre opplever) så skulle jeg så ønske at kroppen hadde klart denne prosessen på egenhånd, slik andre "normale" kropper gjør. Lurer sånn på hvorfor kroppen min ikke klarte dette selv, hvorfor jeg var blant disse få % hvor kroppen ikke spilte på lag?

 

Er det andre der ute som har vært like "uheldig" som meg, og/eller forstår hva jeg mener?

 

 

Håper noen vil svare meg..På forhånd takk.

 

 

Heisann!

Vil bare starte med å si at det er trist at du har måttet oppleve det du har opplevd, men tror absolutt ikke du er alene om dette. Jeg har vært gjennom det flere ganger. Første gangen oppdaget de i uke 10 at fosteret hadde vært dødt siden uke 5. Kroppen hadde ikke gitt meg noen signaler på at noe var galt. Begynte å blø en uke etter at jeg hadde fått vite dette, men fikk ikke rett behandling. Gikk i 2 mnd hvor jeg blødde hver dag og etterhvert ble fysisk dårlig, før jeg tilslutt ble sendt på utskraping. Gang nr 2 fikk jeg også samme beskjed i uke 10, men denne gangen begynte jeg å styrtblø en uke etterpå og alt kom ut den dagen. Gang nr 3 ordnet kroppen min opp på egenhånd med en gang og jeg mistet allerede i uke 5. Jeg ble sendt på utredning, men de fant ingenting som skulle tilsi hvorfor jeg mistet gang på gang. Tilfeldigvis, etter en ulykke i utlandet og gips på benet i fly, fikk jeg en blodpropp og begynte på blodfortynnende - Fragmin. Ble gravid igjen like etterpå og denne gangen gikk det bedre! Jeg er nå 24 uker på vei og alt ser veldig bra ut!!

 

Det finnes altså håp! Ikke gi opp - det er mange som opplever det samme, men ikke mist troen på kroppen din!

[Anonym bruker]

Så snillt av deg å svare så utfyllende

Fikk frysninger nedover ryggen av å lese hva du har opplevd. Det var fryktelig trist, og du har vært gjenneom veldig mye stakkar. Godt å lese slutten om at du nå er 24 uker på vei og alt ser fint ut, gratulerer så mye med det!

 

Var det lang tid mellom svangerskapene dine? Hvordan oppdaget du blodproppen i benet? Det hørtes skummelt ut, glad det gikk bra. Styrtblødning så skummelt, håper den var kortvarig.

Har hørt mange som har hatt god nytte av blodfortynnende. Skal ta ulike blodprøver for å se hvordan blodet mitt koagulerer, så kan hende det blir blodfortynnende på meg også Tar du spøryter?

 

Masse lykke til videre med svangerskapet!

[Novembernurkimagen<3]

Kjære deg, en ma kjennes brutalt og uforståelig. Selv fant jeg det ut på ul i uke 11, ante fred og ingen fare og ble fortalt at hjertet hadde sluttet å slå noen dager før. To utskrapninger. Men vet du, at kroppen min ikke kvittet seg med spiren var nesten det eneste som kjentes forståelig for meg. Det høres kanskje rart ut, men sånn føltes det. Jeg tenker at kroppen min gjorde jobben, i overkant iherdig. Jeg har ikke uroet meg over at det var en ma og ikke en sa. Mange sa er nok ma tenker jeg, på den måten at fosteret sluttet å leve dager og uker før blødningen. Man tar mer tidlig ul nå enn før. Jeg hadde også rester og 0 i hcg, helt vanlig. jeg var mye redd de første månedene, anspent i hele kroppen og trengte svar. Det har gått seg til, helt av seg selv, mens jeg var redd og livet gikk videre. Jeg fikk blodfortynnende injeksjoner og betennelsesdempend medisiner av privat gynekolog som en slags forsikring mot å miste på nytt. Blodprøver av koagulering og artistoffer var helt fine, og jeg sluttet på medisinene forrige måned. Bestemte meg for å tro at jeg var uheldig, at det var forferdelig vondt, men at et nytt svangerskap trolig går fint. Og nå sitter jeg her, gravid i sjette uke! Jeg husker et dikt som sier 'under åpen himmel, over åpen avgrunn'. Det har aldri kjentes mer treffende, men hittil er jeg mindre redd enn jeg så for meg. Jeg håper du snart er like heldig! God klem

[Anonym bruker]

Novembernurkimagen<3 - Tusen takk for et godt innlegg.Det var til større hjelp for meg enn du tror å lese det!

Føler vi har opplevd noe veldig likt...Trist å lese det du har vært igjennom, men samtidig godt å se jeg ikke er alene med en kropp som ikke "oppfører seg etter boka".

 

Måtte du ha to utskrapninger pga at den 1 ikke var grundig nok? Gikk du lenge før du måtte inn igjen?

Du fikk meg til å se på ting på en litt mer positiv måte nå.

Gikk du lenge før du ble gravid igjen? Kom du rett inn i normal syklus igjen, (jeg har begynt å slite med mellomblødninger, gjorde du det?)

 

Dette ble mange spm, du behøver ikke svare på alt.

 

Viktigst av alt, gratulerer så utrolig mye med spire i magen :) Jeg skal krysse alt som krysses kan for dere.. dette går bra!

God klem tilbake

[Håpet ble virkelighet!]

Å gÅ gjennom MA er en vond opplevelse. Ikke det at det er bedre med en SA, men da fÅr man i allefall tegn med en gang om at det ikke er liv i magen lenger. Å tro at det er liv og sÅ komme pÅ ulralyd for Å finne ut at det har tatt slutt for en stund siden er hjerteskjærende!

 

Jeg var gjennom hele 4 stykk MA`er med utskrapninger fra november 2008 til april 2010, en helt grusom periode i livet. Fikk fin oppfølging av privat gynekolog i mitt femte svangerskap som gikk supert og i mai 2011 kom jenta vÅr til verden. Det vonde er nÅ lagt bak meg men vil nok være en liten del av meg sÅ lenge jeg lever.

 

NÅ er det kun 1% av kvinner som opplever 3 el flere ufrivillige aborter, sÅ de aller fleste lykkes pÅ andre el tredje forsøk! ønsker deg og alle andre lykke til videre! )

[Anonym bruker]

Håpet kom i mai! )

 

Jeg leste akkurat infoen du har på profilen din, fryktelig trist lesing til å begynne med- men gud så glad jeg ble på slutten, egentlig fra jeg leste du var gravid i oktober- da skjønte jeg raskt utifra nicket ditt at det ble baby på dere!!:-D

 

Tusen takk for at du deler, du gir oss "slitere" håp

 

Lykke til videre!

[Anonym bruker]

mente ikke å lage en slik smiley, mente : o )

[Novembernurkimagen<3]

Bare spør to fordi den første ikke var god nok ja. Gikk med feber og blødninger, men ble betrygget av sykehuset fordi'utskrapninger alltid går bra'. Kjente at alt ikke var ok kroppslig. Fikk rier og sterk blødning med koaguler fem uker etter første utskrapning, og rett inn for ny utskrapning fordi de på ul så at morkake satt fast enda og trodde piller ikke ville hjelpe. Jeg kom rett i syklus igjen, etter begge utskrapninger. Men syklusstull er normalt etter en spontanabort. Begynte å prøve etter en pause mnd, kjente meg ganske desperat. Sorgen var fremdeles stor og nå kan jeg tenke det var godt at jeg ikke ble gravid da. Ble gravid på fjerde forsøk Dvs fikk positive tester en dag eller to en drøy uke etter eggløsning og håpte hver gang. Råd: ikke gjør det hvis du kjenner deg frynsete! det er selvpining. Jeg begynte å gruble negativt, men statistikken er jo at bare ca 25 % av befrukta egg fester seg..like godt å vente med testen til i alle fall dagen du forventer mensen. bare send pm om du lurer på mer eller trenger støtte. Forresten, tillater meg et råd to: ikke les om alt som kan feile deg. Jeg leste på hundrevis av sider om gynekologi og plaget meg selv. konklusjonen er like fullt at jeg, og du, mer trolig har vært uheldige enn at vi får videre problemer med å få barn. Men det er først nå jeg tror det, på en god dag, for det kjentes for gale at det bare skulle skje uten grunn eller noe å kontrollere for neste gang. Et hvert barn er jammen meg et lite mirakel! Tusen takk for gratulasjonen...jeg gleder meg forsiktig men slipper følelsene mindre til enn forrige gang. Skal på ultralyd om to uker så du får sende noen gode tanker rundtomkring da og til deg Håpet kom i mai, gratulerer så utrolig mye med jenta di! Jammen har du vært modig. Tusen takk for lykke til