Er det noen andre som har en pappadalt?

[EllaMaria]

Jeg føler meg ganske alene i denne situasjonen, og selv om sympati er hyggelig nok er det ingen som helt kan skjønne hvordan det føles uten å ha opplevd det selv. Jeg håper derfor at det er noen der ute som er i eller har vært i denne situasjonen selv.

 

Jeg har en sønn på 17 mnd, som er svært så temperamentsfull og krevende, men også en veldig god gutt. Jeg var hjemme med ham i et år før jeg gikk tilbake til jobb. Hele denne tiden var også min samboer hjemme, da han jobber for seg selv og har hjemmekontor. Vi har stort sett delt på oppgavene 50/50. Lillegutt nektet å amme mer etter at han ble et halvt år, men våknet fortsatt en del på natten, og våkner stort sett alltid veldig tidlig (mellom fire og fem) på morgenen. Jeg har hatt STORE søvnproblemer, og samboeren min har derfor tatt seg av ham på natten og morgenen for at jeg skal få noen timer med søvn. Jeg er hovedforsørgeren i familien og har en jobb jeg elsker og som betaler godt. Jeg pendler, og på morgenen må jeg gjøre meg i stand til å dra på jobb, mens samboeren min tar seg av morgenstell, frokost osv. Jeg er med så mye jeg kan, men har ikke mulighet til å bidra like mye fordi jeg må rekke bussen (står opp halv seks eller tidligere og drar halv åtte, og bruker så mye tid på ham jeg bare kan). Jeg drar stort sett halv tre-tre fra jobb og jobber hjemmefra etter leggetid, så jeg skal få mest mulig tid hjemme. Stort sett henter samboeren min gutten vår i barnehagen samtidig som han henter meg fra bussen. Jeg har hjemmekontor minst en dag i uken, da jeg leverer og henter.

 

totalt sett er samboeren min mer sammen med og får mer ansvar for sønnen vår enn meg (noe annet er rett og slett fysisk umulig slik ting er nå - vi er 100% avhengige av min inntekt). Dette har ført til at sønnen vår er en skikkelig pappadalt, og han vil stort sett til ham. Har han slått seg og trenger trøst, vil han til pappa, og det gjelder stort sett alt annet også. Merker at hvis jeg er sammen med ham omtrent 24 timer i døgnet i flere dager og har mye tid alene med ham, så endrer det seg litt, og han vil litt til meg også. Men sånn generelt er det pappa som gjelder, og jeg synes det er så sårt. Jeg viser ham aldri dette, er blid og tuller og koser med ham, men når han "avviser" meg ti ganger før frokost er det klart det blir tøft for meg. Han kan nærmest dytte meg bort og hyle, mens han strekker seg etter pappaen. Noen ganger klarer jeg å si til meg selv at det kommer til å endre seg, at det ikke er jeg som er en dårlig mor, og at han faktisk er glad i meg selv om jeg ikke klarer å tro at han er det.. men andre dager klarer jeg nesten ikke å takle det, blir så lei meg. Føler meg som en mislykket og dårlig mor, men aner ikke hva jeg kan gjøre annerledes.

 

Jeg vet at jeg er heldig som har en samboer som er en så fantastisk far, og at så lenge sønnen min har det bra, er det det viktigste. Men det gjør det ikke mindre sårt for meg. Trenger egentlig bare å høre at det er andre som har det som meg, at jeg ikke er verdens dårligste mor og den eneste som ikke har det "perfekte" forholdet med barnet sitt som jeg føler at alle andre mødre jeg kjenner har. Trøstende ord fra mødre som ikke har det slik som meg gjør egentlig bare saken verre... :-(

 

Trist hilsen fra meg

[EllaMaria]

Glemte å nevne at han er "pappadalt" med besteforeldrene også - det er bestefar han vil til, ikke bestemor. Søsteren min mener at han har en veldig maskulin energi og trekkes mot andre maskuline energier. Kanskje det har noe med saken å gjøre..

[Anonym bruker]

Har selv en pappadalt, og ja, det er sårt. Her så er det så ille at han snakker og maser etter pappa hele dagen i barnehagen om ikke pappaen har stått opp med han om morgnen, og de har hatt sin faste rutine. Var så ille at barnehagen spurte om pappaen hadde reist fra oss, en dag han hadde dratt tidlig på jobb, og det var jeg som sto opp med han.

Han er og en skikkelig bestefar gutt og onkelgutt. Tantene og bestemor er ikke ne for han, kun bestefar, pappa og onkel. Har desverre ikke noen råd da, for her så godtar han meg om ikke pappaen er hjemme, og han vil gjerne ha trøst av begge om vi er her.

 

Jeg tror nok at det bare er sånn det er, og ikke at man har feilet som mor. Finnes jo barn som er skikkelig mammadalter, uten at pappaene har gjort noe galt.

[EllaMaria]

Tusen takk for svar, det var veldig godt å høre at andre sliter med det samme (selv om jeg selvsagt ikke vil deg noe vondt.. ;-)).

 

Må vel bare akseptere at det er sånn, ja. snakket med en mannlig kollega om dette her om dagen, og han sa at jeg måtte slutte å bekymre meg for dette - "båndet mellom mor og sønn er meislet i stein uansett!". Håper at det endrer seg litt etterhvert, jeg vil så gjerne ha det sterke båndet med sønnen min og vil så gjerne ha den mammarollen jeg ser at andre har.

 

Igjen - takk for at du svarte. Det hjalp!

[Anonym bruker]

Ja, det kommer nok en dag at mamma er bra og. Så kommer det dager der ingen av dere er gode nok. Hehe. Og det er nok sant som kollegaen din sier, at båndet mellom mor og sønn vil jo alltid være sterkt, selv om det er sterke bånd mellom han og pappaen og.

Og du har den mammarollen du og, men sønnen din er så trygg på dere at han vet at det ikke gjør noe om han favoriserer den ene, for den andre er der for han uansett.

 

#3

[EllaMaria]

:-) Takk :-)

[Anonym bruker]

Jeg hører egentlig ikke til her ennå, men ville bare si at min kollega nylig fortalte meg det samme, bare at hun har en jente:) Hun ville bare til pappa, og det hang nok sammen med at hun tilbragte mest tid med ham akkurat i den perioden. Men, (og dette er viktig) det gikk over! Hos henne gikk det over da jenta var rundt 2 år.

 

Gutten din er ikke mer glad i pappaen enn i deg, det er vel bare han som er mest interessant akkurat nå. Hos oss er det motsatt, og det synes selvfølgelig mannen min er sårt. Jeg er helt sikker på at det går over, mamma er mamma, tross alt:)

[Anonym bruker]

Ja sånn er det hos oss også og jeg synes også det er veldig sårt!

 

Gutten min er nå 2,5 år, men har alltid vært pappadalt. Det begynte tidlig, men har ikke blitt bedre snarere verre.

 

Tror jeg så tendensen allerede fra han var rundt året, da var pappaen hjemme med ham i permisjon.

 

Det ble selvsagt verre da han ble storebror litt før han fylte 2 år. For da måtte jeg prioritere babyen og han følte nok ofte at jeg sviktet ham.

 

Nå er han som sagt 2,5 år. Han vil sjelden trøstes av meg, spør bare etter pappa, skyver meg bort og blir bare sint på meg. Når jeg kommer inn på rommet for å hente ham om morgenen er det pappa han spør etter, og gråter hvis pappa ikke er hjemme. Når han skal skifte bleie eller kle på seg er det bare pappa som får lov. Han blir kjempesint hvis jeg ikke respekterer hans ønske om å få pappa.

 

Ja, det veldig sårt og jeg blir kjempelei meg. Gutten min er jo også så stor så han uttrykker det tydelig med ord at jeg ikke er bra nok.

 

Jeg har på en måte resignert. Jeg har jo også et mindre barn å ta meg av. Forhåpentligvis kan det jevne seg ut når babyen blir eldre og pappaen kan ta babyen mer. Men det har som sagt vært sånn nesten bestandig (også før babyen kom, selv om babyen forsterket det), så jeg har mine tvil.

 

Har ingen gode råd dessverre. Sender en god klem og vet hvordan du har det!

[El1]

Sønnen vår på 14 mnd er pappadalt og jeg synes faktisk at det er deilig. Jeg hadde bl.a fødselsdepresjon som gjorde at pappan sluttet jobbe for å hjelpe meg og være sammen med oss. Nå jobber jeg og har ugunstig arbeidstid så far leverer og henter i barnehagen, så de få gangene jeg er der ler de ansatte av meg fordi jeg er sånn ei kløne til å kle på sønnen min. Jeg forstår at det kan være sårt, men her hos oss måtte det bli litt sånn fordi jeg ikke klarte ta meg av han selv, så at vi har en gutt som ble pappadalt har virkelig hjulpet meg gjennom en vanskelig tid og jeg synes det er sånn en lettelse at pappa er minst like god som mamma. Jeg er utrolig stolt av å ha en pappadalt.