Dere som sier at man MÅ være en lang stund alene etter brudd for å finne seg selv...

[Anonym bruker]

lurer på, mister dere identiteten når dere er i forhold? Jeg har vært likedan da jeg var gift for første gang, da det ble slutt og jeg ble alene. Da jeg var singel, da jeg hadde kjærlighetssorg, og nå som jeg har ny samboer. Jeg har aldri utslettet meg selv eller forsaket mine behov og interesser kun fordi jeg er i et forhold. Så, hvorfor må man finne seg selv etter brudd? Et lite tankekors for kvinner kanskje, at de ikke bør forandre personligheten sin for å tekkes mannen, og miste seg selv opp i det hele?

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Det er nok ikke for å finne seg selv i den forstand, men for å bli ferdig med det gamle, finne roen i seg selv og skape et liv for seg selv før man kaster seg ut i noe nytt.

[Anonym bruker]

Det er nok ikke for å finne seg selv i den forstand, men for å bli ferdig med det gamle, finne roen i seg selv og skape et liv for seg selv før man kaster seg ut i noe nytt.

 

Så hvis man er blitt bedratt, skal man lide i ensomhet fordi det er "uskreven regel"? Jeg ble ferdig med eksmannen før det ble slutt. Da jeg fikk vite at han bedro meg med forskjellige damer, og da han slo meg foran øyne på ungene. Alt var dødt, og jeg var klar for å gå videre. Jeg klarte aldri å "skape et liv for meg selv" siden ensomhet er det verste jeg vet. Har vært singel i xca 3 år før jeg traff samboer, og det ble aldri bedre, bare verre dess lenger tid det gikk etter at jeg ble alene. Forstår dem som har kjærlighetssorg at de bør ta litt avstand fra alt, men enkelte er ferdige med eksen en gang for alle før eksen en gang har flyttet ut.

 

HI

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Det er ingen regel, verken skrevet eller uskreven, og alle gjør som de lyster.

Jeg hadde bare noen tanker om hvorfor man sier som man gjør.

[Anonym bruker]

Det er ingen regel, verken skrevet eller uskreven, og alle gjør som de lyster.

Jeg hadde bare noen tanker om hvorfor man sier som man gjør.

 

Det var bare at ALLE mine venninner sa at jeg burde være alene minst ett år, ikke date, ikke forelske meg, men kunne da ha sex i ny og ne (noe som jeg anser helt meningsløst utenfor fast forhold). At det blir bedre med tiden og at jeg måtte først eeelske å være singel før jeg kunne bli attraktiv for ny partner. Vel, jeg klarte aldri å eeelske det, og det ble aldri bedre. Bedre ble det ikke at jeg ikke var ansett som attraktiv på datingnettsteder eller på byen, siden jeg ikke er noe billedskjønnhet. Man ble bare mer og mer nedkjørt og trist. Det at man ikke hadde familie, nettverk eller barnevakt og satt der med 100% jobb, 100% ansvar for barn og egen sykdom, gjorde ikke saken bedre... Heldigvis traff jeg endelig en som ble virkelig forelsket i meg, og alt ER mye bedre når man er to.

 

HI

[Major HotLips Houlihan]

Er det noen som sier at man MÅ være alene først? Alle gjør vel hva som er best for seg og sine? Tviler pÅ at det har noe med ens identitet og i hvor stor grad man er seg selv eller ikke. Selvfølgelig er det noen som trenger tid til Å bearbeide det faktum at man er blitt alene, mestre hverdagen pÅ egenhÅnd og fÅ følelsene litt pÅ avstand, dette er jo veldig individuelt.

[Anonym bruker]

Er det noen som sier at man MÅ være alene først? Alle gjør vel hva som er best for seg og sine? Tviler pÅ at det har noe med ens identitet og i hvor stor grad man er seg selv eller ikke. Selvfølgelig er det noen som trenger tid til Å bearbeide det faktum at man er blitt alene, mestre hverdagen pÅ egenhÅnd og fÅ følelsene litt pÅ avstand, dette er jo veldig individuelt.

 

Nei, jeg bare merker at svært mange her skriver at man etter brudd skal være alene en lang stund først for Å finne seg selv. Derfor spørsmÅlet i HI om man mister identiteten sin av Å være sammen med en partner? Det var mye skepsis i trÅden med 4-barnsfaren, at han kun har vært alene i 6 mÅneder, siden det visst var en "uting" og 6 mÅneder med singeltilværelse var for lite...

 

HI

[bærtæ]

Er det noen som sier at man MÅ være alene først? Alle gjør vel hva som er best for seg og sine? Tviler pÅ at det har noe med ens identitet og i hvor stor grad man er seg selv eller ikke. Selvfølgelig er det noen som trenger tid til Å bearbeide det faktum at man er blitt alene, mestre hverdagen pÅ egenhÅnd og fÅ følelsene litt pÅ avstand, dette er jo veldig individuelt.

 

Nei, jeg bare merker at svært mange her skriver at man etter brudd skal være alene en lang stund først for Å finne seg selv. Derfor spørsmÅlet i HI om man mister identiteten sin av Å være sammen med en partner? Det var mye skepsis i trÅden med 4-barnsfaren, at han kun har vært alene i 6 mÅneder, siden det visst var en "uting" og 6 mÅneder med singeltilværelse var for lite...

 

HI

 

Kan jo hende at de som mente det tenkte på barna?;-)

[Anonym bruker]

Er det noen som sier at man MÅ være alene først? Alle gjør vel hva som er best for seg og sine? Tviler pÅ at det har noe med ens identitet og i hvor stor grad man er seg selv eller ikke. Selvfølgelig er det noen som trenger tid til Å bearbeide det faktum at man er blitt alene, mestre hverdagen pÅ egenhÅnd og fÅ følelsene litt pÅ avstand, dette er jo veldig individuelt.

 

Nei, jeg bare merker at svært mange her skriver at man etter brudd skal være alene en lang stund først for Å finne seg selv. Derfor spørsmÅlet i HI om man mister identiteten sin av Å være sammen med en partner? Det var mye skepsis i trÅden med 4-barnsfaren, at han kun har vært alene i 6 mÅneder, siden det visst var en "uting" og 6 mÅneder med singeltilværelse var for lite...

 

HI

 

Kan jo hende at de som mente det tenkte pÅ barna?;-)

 

Men hvilken innvirkning har pÅ barna at mor dater/har kjæreste uten at barna fÅr vite om ham eller treffe ham?

[Anonym bruker]

Er vel ingen fasit på hvordan en skal gjøre det. Plutselig treffer man en fantastisk person kort tid etter et brudd..

 

For egen del har jeg ikke orket å innlede noe forhold kort tid etter et brudd (har to skikkelige brudd bak meg), har vært fantastisk å være alene. Etter siste bruddet hadde jeg et barn og det var for meg uaktuelt å dra en ny person inn i livet hans. Var mer eller mindre alene i 6 år, og storkoste meg! Faktisk kan jeg ta meg i å savne det livet :-)

[Anonym bruker]

Er vel ingen fasit på hvordan en skal gjøre det. Plutselig treffer man en fantastisk person kort tid etter et brudd..

 

For egen del har jeg ikke orket å innlede noe forhold kort tid etter et brudd (har to skikkelige brudd bak meg), har vært fantastisk å være alene. Etter siste bruddet hadde jeg et barn og det var for meg uaktuelt å dra en ny person inn i livet hans. Var mer eller mindre alene i 6 år, og storkoste meg! Faktisk kan jeg ta meg i å savne det livet :-)

 

Men når man koser seg alene, så har man jo som regel ikke så stort behov for sex og nærhet, gjerne et par nære venninner, noe barnefri og nettverk rundt seg? Er ikke noe artig å være alene når man ikke har sosial omgang med andre voksne utenfor arbeidsplassen, aldri har barnevakt, aldri får sove ut eller ha sex. Ihvertfall i situasjonen jeg var i.

[Tigerpote]

Jeg tror det er viktig å være alene en stund, men etter en tid er det da lov til å hygge seg med noen om ikke annet ;p

[Anonym bruker]

Er vel ingen fasit på hvordan en skal gjøre det. Plutselig treffer man en fantastisk person kort tid etter et brudd..

 

For egen del har jeg ikke orket å innlede noe forhold kort tid etter et brudd (har to skikkelige brudd bak meg), har vært fantastisk å være alene. Etter siste bruddet hadde jeg et barn og det var for meg uaktuelt å dra en ny person inn i livet hans. Var mer eller mindre alene i 6 år, og storkoste meg! Faktisk kan jeg ta meg i å savne det livet :-)

 

Men når man koser seg alene, så har man jo som regel ikke så stort behov for sex og nærhet, gjerne et par nære venninner, noe barnefri og nettverk rundt seg? Er ikke noe artig å være alene når man ikke har sosial omgang med andre voksne utenfor arbeidsplassen, aldri har barnevakt, aldri får sove ut eller ha sex. Ihvertfall i situasjonen jeg var i.

 

Jeg skrev vel at det ikke fantes en fasit..

Men om forholdet blir innledet kun av grunner som : savner sex, liker seg ikke alene... Ja, da tenker jeg at det kanskje ikke er den store kjærligheten?

Hadde jo noen kortvarige affærer de årene jeg var alene, men var ikke forelsket. Så da ble det jo feil å fortsette...?

[Anonym bruker]

Er vel ingen fasit på hvordan en skal gjøre det. Plutselig treffer man en fantastisk person kort tid etter et brudd..

 

For egen del har jeg ikke orket å innlede noe forhold kort tid etter et brudd (har to skikkelige brudd bak meg), har vært fantastisk å være alene. Etter siste bruddet hadde jeg et barn og det var for meg uaktuelt å dra en ny person inn i livet hans. Var mer eller mindre alene i 6 år, og storkoste meg! Faktisk kan jeg ta meg i å savne det livet :-)

 

Men når man koser seg alene, så har man jo som regel ikke så stort behov for sex og nærhet, gjerne et par nære venninner, noe barnefri og nettverk rundt seg? Er ikke noe artig å være alene når man ikke har sosial omgang med andre voksne utenfor arbeidsplassen, aldri har barnevakt, aldri får sove ut eller ha sex. Ihvertfall i situasjonen jeg var i.

 

Jeg skrev vel at det ikke fantes en fasit..

Men om forholdet blir innledet kun av grunner som : savner sex, liker seg ikke alene... Ja, da tenker jeg at det kanskje ikke er den store kjærligheten?

Hadde jo noen kortvarige affærer de årene jeg var alene, men var ikke forelsket. Så da ble det jo feil å fortsette...?

 

 

Altså, jeg snakker ikke om at man innleder forhold fordi man ikke liker seg alene, men at man LETER etter noen. De fleste som er registrert på datingssider er vel der fordi de ikke lenger vil være single? det er vel ganske så vanlig motivasjon for å lete etter ny partner. Selvfølgelig går man ikke inn i et forhold med den første og beste.

 

Jeg fant ihvertfall ut for meg selv at det er bedre å prøve å etablere seg enn å ha "fuck friends". Man blir utrolig kynisk ift sex hvis man har sex uten følelser over lengre tid. Da tror man at det er slik det skal være. Men hva skal vi gjøre, som ikke trives alene da? Jeg har ALDRI trivdes alene, verken før jeg fikk barn, eller da jeg ble alene med dem. Og tro meg, jeg har prøvd å tenke positivt og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg er rett og slett "forholdsmenneske". å gå i flere år uten sex og nærhet er for meg uaktuelt, og pule rundt uten følelser heller ikke en løsning. Heldigvis har man funnet en som deler mitt syn på saker og ting

[Anonym bruker]

For meg så handler det ikke om å miste identiteten, men nærmest å kvitte seg med en uvane. Om jeg hadde møtt en mann som var desperat etter et nytt forhold fordi han ikke var komfortabel med singellivet, hadde jeg styrt fullstendig unna.

 

Dersom man ikke trives i eget selskap, klarer seg selv og faktisk har noe å tilføre og tilby meg, så er det ikke noen jeg er interessert i. Dersom jeg hadde mistenkt at jeg er "en annen" som også trenger å tilhøre noen for å trives, ville jeg ikke stolt på at det er ekte følelser og muligheten for et slikt partnerskap som jeg er ute etter.

 

Men jeg har jo også innsett, i voksen alder, at de fleste faktisk er ute etter nærhet og fellesskap, i stedet for felleskap med akkurat riktig person, så da er det jo ikke nøye.

 

Velg det du er komfortabel med, og dersom det viktigste for dere to er å være i et forhold så er det jo en match made in heaven....

[Anonym bruker]

For meg så handler det ikke om å miste identiteten, men nærmest å kvitte seg med en uvane. Om jeg hadde møtt en mann som var desperat etter et nytt forhold fordi han ikke var komfortabel med singellivet, hadde jeg styrt fullstendig unna.

 

Dersom man ikke trives i eget selskap, klarer seg selv og faktisk har noe å tilføre og tilby meg, så er det ikke noen jeg er interessert i. Dersom jeg hadde mistenkt at jeg er "en annen" som også trenger å tilhøre noen for å trives, ville jeg ikke stolt på at det er ekte følelser og muligheten for et slikt partnerskap som jeg er ute etter.

 

Men jeg har jo også innsett, i voksen alder, at de fleste faktisk er ute etter nærhet og fellesskap, i stedet for felleskap med akkurat riktig person, så da er det jo ikke nøye.

 

Velg det du er komfortabel med, og dersom det viktigste for dere to er å være i et forhold så er det jo en match made in heaven....

 

Så du hadde kun etablert deg med en som elsker singellivet? Du er ikke redd for at de som elsker frihet og singelliv, synes det blir fort kjipt i et forpliktende forhold der de må forholde seg og ta hensyn til en annen person, ikke lenger kan flørte med hvem de vil, drikke hvor mye de vil og ellers dyrke sine ego-sider? Jeg har alltid klart meg selv og alltid hatt noe å tilføre andre, på jobb, på idrettsarrangementer for barna, for naboungene når de er på besøk osv. Har klart meg økonomisk og praktisk. Men jeg har ALDRI, til tross for flere iherdige forsøk, syntes det er fint å sitte alene kveld etter kveld i mange måneder, aldri komme seg ut, ikke ha sosial omgang med andre voksne utenom arbeidsplassen og ikke ha noe som helst form for nærhet og kos (sex med en "venn med fordeler" uten følelser er for meg ingen kos). Jeg tror nok de færreste liker kun å omgås egne barn og sin egen person over lang lang tid.

 

Selvfølgelig er jeg og samboer sammen fordi vi elsker hverandre. Men jeg falt for blant annet det at han var familieorientert, gjerne ville ha samboer, gifte seg i fremtiden, og hadde sunne familierelasjoner. Altså, helt motsatt av de fleste mannfolka som prøvde å sjekke meg opp da jeg var singel - de var ute etter sex og moro, men ikke noe varig. Det var selvsagt ikke avgjørende for meg ved valg av partner, men hjalp meg godt på veg.

[Anonym bruker]

Jeg skrev et innlegg om det i den tråden om hun som var forelsket i en fyr med 4 barn og spurte om hva vi mente om det.

 

Selvsagt endrer man seg som person over et tiår eller to? Herregud, jeg er totalt forskjellig fra da jeg var 15,- og har endret meg en god del siden 25, og innrømmer også at holdnigner og meninger og tanker da jeg var 30,- IKKE er de samme når jeg nå er 35!

 

Og jeg er sammen med samme mann...Men om det hadde blitt slutt hadde jeg aldri kastet meg inn i et nytt samboerskap eller på andre måter "seriøst" forhold før jeg hadde fått "roet meg":. Sett at jeg klarer meg selv som alenemor (i de peridoer jeg vil være det) både økonomsik og praktisk. Jeg vil ikke gå inn i et forhold fordi det er praktisk, fodi jeg må pga økonomi, for å unngå å bli alene resten av livet osv..Noe jeg tror er fort gjort. MAn ser ikke MANNEN man blir sammen med, og man ser ikke seg selv. Man vil bare inn i et nytt forhold fort, og komme tilbake til det "trygge gode"..

 

MEN jeg sier ikke at man skal holde seg unna hverken dating eller kjærester! Det man bør vente med er og flytte sammen, presanterer ham for barna osv. Det vil jo være gitt at både du og "den nye" har eget sted og bo (eier eller leier) og har barn hver for dere, jobb og egen omgangskrets. Og i stedet for og blande disse kort etter man treffer "den nye mannen i sitt liv";- må det da gå an og være bare kjærester? Bare nyte det gode med et forhold og vente med og dele hverdagen,- og de hverdagsproblemer som kommer med det. Heller lære seg og takle sine EGNE "hverdagsproble"(som naturlig nok kan være mange rett etter et brudd), før man tar del i andres, og deler sine med en annen?

 

Har jo selv noen i nær familie og omgangskrets som har hatt mange "seriøse forhold" etter hverandre etter at et langvarig forhold har tatt slutt. Og det funker aldri. De hopper rett inn i samboerskap, fellesøkonomi og mine og dine (og kanskje våre) barn, uten og egentlig vite hva de går til, annet enn at det er et forhold...Jeg er rett og slett lei av og bli presantert for nye menn/ samboere, barn av disse, foreldrene og søsknene til denne nye mannen,- gang på gang..

 

Har jo også eksempler på langvarig "ensomhet" og de som har brukt tid på og finne ny partner, uten og date eller ha kjærester på laang tid. Da funker det alltid (i de tilfeller jeg vet om)..Likeså de to forhold jeg VET de traff hverandre kort tid etter et brudd, men bare var "venner" og ikke overnattet til hverandre eller presenterte barn og resten av familie for ny mann før etter de faktisk VISSTE at de ville satse seriøst. Etter begge hadde bodd alene i 1,5 og nesten 2år og hadde ordnet egen økonomi, hadde en ryddig hverdag mtp barn og eks osv. Når dette fungerte for de begge hver for seg,- DA først ble de offentlig et par, ble kjent med barna til hverandre og begynte planlegging med og flytte sammen og evtt endinger i forhold samvær med særkullsbarn for og tilpasse det et forhold.........

 

Rydde opp i egne problem før man innleder et fordhold og må dele sine problem med ham samt ta del i HANS problem i hverdagen ...(særlig hvis han også nylig har gått gjennom et brudd..Og merkelig nok virker det som det stort sett er "nysingle" som slår seg sammen, med de ekstra laster der medfører. Om den ene parten har vært singel lenge, er det kanskej litt større håp,,...Kanskje)

[Anonym bruker]

Ok, jeg har vært alenemor for 2 i ca 3 år, med null avlastning eller barnevakt. Bodde på et lite sted der man måtte kjøre 3-4 timer til nærmeste by for å finne noen. Det sier seg selv at å være bare kjærester i flere måneder funker ikke i slik situasjon. Ikke var det hotell eller overnattingsplass for noen her jeg bodde. Så jeg og samboer flyttet vel sammen 3-4 uker etter vi ble kjent og hodestups forelsket. Nå er vi forlovet og planlegger bryllup og barn til neste år. Så for enkelte er det faktisk praktisk umulig å bo hver for seg i årevis og ikke presentere hverandre for barna. For har man ikke barnevakt eller overnattingsmuligheter, så har man ikke det. Og da gjør man det beste ut av det man har. Det hadde vært uaktuelt for meg å vente til barna var tenåringer før jeg begynte å date (ble alene da minste var kun 1 år gammel, så det hadde gått ca 15 år hvis jeg kunne holde meg til disse "reglene" om å bare være kjærester uten innblanding av barn. å tilbringe mine beste år som arbeidstager, mor og husmor only for så å begynne å date når man er 40, hadde vært uholdbart).

[Gjest sug lut]

Du er vel bare av dem som ikke har så mye "selv" å finne, det er derfor du kjeder deg aleine også.

[Anonym bruker]

Du er vel bare av dem som ikke har så mye "selv" å finne, det er derfor du kjeder deg aleine også.

 

Hm... så du mener altså at jeg er verken smart, interessant og original, og derfor trenger noen for å utfylle meg selv? Eller har jeg misforstått?

[Gjest sug lut]

Jeg "mener" ikke noe om deg i det hele tatt; siden du er en anonym lilla kladd på nett er det vanskelig. Men å ikke trives i eget selskap er sjelden en pluss-kvalitet i min bok, så det er jo en åpen mulighet. Om du trenger utfylling eller bare underholdning vet jeg ikke.

[Anonym bruker]

Jeg "mener" ikke noe om deg i det hele tatt; siden du er en anonym lilla kladd på nett er det vanskelig. Men å ikke trives i eget selskap er sjelden en pluss-kvalitet i min bok, så det er jo en åpen mulighet. Om du trenger utfylling eller bare underholdning vet jeg ikke.

 

Trives du å sitte alene HELE tiden da? Greit, enkelte gjør det. Men de fleste trenger sosial omgang andre steder enn på jobben, og noe nærhet med andre. Jeg trives i mitt eget selskap, men ikke HELE tiden.

 

Mitt problem er vel at jeg verken i barndommen eller nå i voksenlivet noen gang hatt venninner, familien bor så langt unna at de er på besøk noen dager 1 gang i året, og da jeg var singel, hadde jeg barna 100%, dvs, jeg var benket hjemme fra leggetid og hele kvelden. Hadde du syntes slik tilværelse var OK?

[Anonym bruker]

Ok, jeg har vært alenemor for 2 i ca 3 år, med null avlastning eller barnevakt. Bodde på et lite sted der man måtte kjøre 3-4 timer til nærmeste by for å finne noen. Det sier seg selv at å være bare kjærester i flere måneder funker ikke i slik situasjon. Ikke var det hotell eller overnattingsplass for noen her jeg bodde. Så jeg og samboer flyttet vel sammen 3-4 uker etter vi ble kjent og hodestups forelsket. Nå er vi forlovet og planlegger bryllup og barn til neste år. Så for enkelte er det faktisk praktisk umulig å bo hver for seg i årevis og ikke presentere hverandre for barna. For har man ikke barnevakt eller overnattingsmuligheter, så har man ikke det. Og da gjør man det beste ut av det man har. Det hadde vært uaktuelt for meg å vente til barna var tenåringer før jeg begynte å date (ble alene da minste var kun 1 år gammel, så det hadde gått ca 15 år hvis jeg kunne holde meg til disse "reglene" om å bare være kjærester uten innblanding av barn. å tilbringe mine beste år som arbeidstager, mor og husmor only for så å begynne å date når man er 40, hadde vært uholdbart).

 

Så du hadde INEGN til o gavlaste deg slik at du kunne besøke en evt mann i byen? ALtså hadde du ingen omgangskrets i det hele tatt? Bekrefter det ikke bare det med at du kanskje burde skaffet deg et EGET liv, du og banra, der du bor, før du innledet et nytt forhold? Nå gikk det (antar dere har vært sammen over 3år..Som er en "magsik grense for raske, nye forhold jeg har erfart) bra med deg,- men hva om det IKKE hadde funket? Og du igjen hadde gåt gjennom et brudd, skulle du da bli samboer for andre gang med ny mann etter like kort tid? Hvordan ville barna taklet det?

 

SYnes faktsik du burde prøve og jobbe med eget liv først, der du bor,- skaffet deg venner, en omgangskrets, noen som en gang nå og da kunne passet barna mens du var på besøk, evt HADDE besøk av kjæresten........SYnes faktsik du bare bekrefter påstanden mange har om at mange går inn i nytt forhold fori det er "mest praktisk"...

[Anonym bruker]

Ok, jeg har vært alenemor for 2 i ca 3 år, med null avlastning eller barnevakt. Bodde på et lite sted der man måtte kjøre 3-4 timer til nærmeste by for å finne noen. Det sier seg selv at å være bare kjærester i flere måneder funker ikke i slik situasjon. Ikke var det hotell eller overnattingsplass for noen her jeg bodde. Så jeg og samboer flyttet vel sammen 3-4 uker etter vi ble kjent og hodestups forelsket. Nå er vi forlovet og planlegger bryllup og barn til neste år. Så for enkelte er det faktisk praktisk umulig å bo hver for seg i årevis og ikke presentere hverandre for barna. For har man ikke barnevakt eller overnattingsmuligheter, så har man ikke det. Og da gjør man det beste ut av det man har. Det hadde vært uaktuelt for meg å vente til barna var tenåringer før jeg begynte å date (ble alene da minste var kun 1 år gammel, så det hadde gått ca 15 år hvis jeg kunne holde meg til disse "reglene" om å bare være kjærester uten innblanding av barn. å tilbringe mine beste år som arbeidstager, mor og husmor only for så å begynne å date når man er 40, hadde vært uholdbart).

 

Så du hadde INEGN til o gavlaste deg slik at du kunne besøke en evt mann i byen? ALtså hadde du ingen omgangskrets i det hele tatt? Bekrefter det ikke bare det med at du kanskje burde skaffet deg et EGET liv, du og banra, der du bor, før du innledet et nytt forhold? Nå gikk det (antar dere har vært sammen over 3år..Som er en "magsik grense for raske, nye forhold jeg har erfart) bra med deg,- men hva om det IKKE hadde funket? Og du igjen hadde gåt gjennom et brudd, skulle du da bli samboer for andre gang med ny mann etter like kort tid? Hvordan ville barna taklet det?

 

SYnes faktsik du burde prøve og jobbe med eget liv først, der du bor,- skaffet deg venner, en omgangskrets, noen som en gang nå og da kunne passet barna mens du var på besøk, evt HADDE besøk av kjæresten........SYnes faktsik du bare bekrefter påstanden mange har om at mange går inn i nytt forhold fori det er "mest praktisk"...

 

Jeg har vært singel i ca 3 år før jeg traff samboer. Klarer meg helt greit både praktisk og økonomisk (det var en periode i begynnelsen der jeg og samboer levde på min lønn i noen måneder siden han måtte finne seg jobb først her jeg bor, og vi gikk ikke i minus av den grunn). Jeg er over 30 og ALDRI hatt venner, uansett hva hen jeg gjør. Hadde ingen å leke med da jeg vokste opp, og har ingen omgangskrets i dag. Har noen perifere bekjente, som tar kontakt når DE trenger en tjeneste, men ikke noen venner. Så jeg har aldri hatt noe som helst omgangskrets bortsett fra foreldrene som bor laaaangt unna, og samboer med familie nå. Jeg er sosial, har 100% jobb, høyere utdanning, deltar i samtlige fritidsaktiviteter for barna, drar på besøk MED barna noen ganger (men barna blir invitert som regel alene på besøk, slik at de leveres og hentes). stiller opp for kommunen på dugnader, loddsalg, arrangementer og ellers er ganske sosial og blid. Det er bare slik at ingen vil bli kjent med meg, og "tvinge frem" vennskap kan man jo ikke. Så jeg har prøvd i TRE år å finne venner, omgangskrets, fast barnevakt osv osv, uten å lykkes. Til slutt gir man bare faen og gjør det beste ut av situasjonen. Har vært hos psykolog for å se om jeg oppfører meg rart eller gjør noe grunnleggende feil, men hun kunne ikke sette fingeren på noe. Problemet er, som mange skriver her på forumet, at de fleste voksne allerede har etablert vennekrets, jobb og familie, og ikke har lyst/tid/overskudd til nye venner. Dere skriver jo det selv: "hvordan avvise ei som vil bli venn, jeg har allerede masse venner og har ikke tid eller lyst på nye". Ikke noe rart det blir vanskelig å finne venner i voksen alder.

 

Forresten, det med "praktisk" for å ta det en gang til, jeg mekker det meste på bilen selv, er flink med oppussing og har nesten aldri bedt om hjelp da jeg var alene. Hadde et par ganger syke barn med på jobb da jeg MåTTE være der, men det var unntakstilstand. Tatt barna med på ferier, aktiviteter osv uten å anse at det var vanskelig. PRAKTISK sett rekker jeg mer når jeg er alene. For man må gjerne gi litt av tiden sin og hobbyene sine når man får kjæreste/samboer. Man kan ikke bare dyrke seg selv lenger. Men likevel synes jeg at nærheten, kjærligheten og fellesskapet er viktigere enn realisering av sine egoistiske behov 100% av tiden.

[Bee&Alie]

Fra mitt ståsted vil jeg råde til å ikke forhaste seg inn i et nytt forhold tidlig etter brudd.. Riv det gamle huset før man bygger nytt har jeg hørt. Og jeg vet selv hvor forvirrende det er å bli sammen med en som nettopp har gjort det slutt med mor til barnet, uansett om man har følelser der el ikke. Ikke gøy å være ny inn i en slik situasjon, uten at de har seg imellom klarlagt hvor de står, og hvor grensen går i forhold til å ta hensyn både til ny dame og mor til barn.. BLææH! Samtidig synes jeg ikke man skal finne første og beste bare for å HA en der.. slippe å være alene. Det er egoistisk ovenfor den ny som kommer inn. Men for all del! Det er bare MIN erfaring