Hun vil ikke ha barn!

[Anonym bruker]

Kjæresten min og jeg har vært sammen i 11 år nå og er 30 år begge to. Det har selvfølgelig vært flere perioder hvor vi har hatt det vanskelig, men for ett år siden toppet det seg og vi kom inn i noen voldsomme krangler vi ikke klarte å finne ut av og løse. Dette førte blant annet til at kjæresten min begynte å søke mer ut og være mye sammen med kollegaer og venninner jeg faktisk ikke kjenner eller har noe forhold til. En av disse venninnene er lespisk og kjæresten min begynte å vanke på lespeklubb i helgene sammen med blant annet denne venninnen og andre fra jobben. Jeg synes dette var greit til å begynne med. Det var godt å få litt avstand til hverandre og jeg tenkte at det tross alt var bedre at hun var på lespeklubb enn på et av byens mange kjøttmarkeder. Men etter hvert merket jeg at hun ble mer og mer emosjonelt utilgjengelig og skjønte at hun var i ferd med å utvikle noe sammen med denne venninnen. Telefonen hennes ringte ofte og hun fikk tekstmeldinger dag og natt.

 

For å gjøre en lang historie kort; vi hadde mange samtaler om dette og kjæresten min innrømmet å være betatt av denne lespiske venninnen. Men det hadde ikke skjedd noe, hun hadde ikke gått over noen grense. Hun fortalte at hun hadde kommet til et punkt der hun ikke trodde hun orket å være sammen mer. Hun fortalte at spesielt en situasjon der vi hadde kranglet hadde ført til at det føltes som om noe gikk i stykker inni henne. Kjæresten min har alltid vært 100 % dedikert til meg og ikke hatt snev av tvil på hvem hun ville ha og hva hun ville. Dette var første gang i løpet av 10 års forhold at hun følte at hun måtte komme videre og bli fri fra forholdet. Jeg ble den strenge og vanskelige å være sammen med mens den lespiske venninnen og det nye miljøet representerte et fristed der hun kunne være seg selv, bli betatt og verdsatt for den hun er. Den lespiske venninnen er slik jeg forstår det en avslappet, laidback, kul type som tar livet som det kommer og som det er morsomt å være sammen med, i kontrast til å være sammen med meg som ofte er tungt og vanskelig.

 

Jeg insisterte på at vi måtte gå i parterapi hvis vi skulle klare å løse problemene. Vi gjorde dette og ting ble etter hvert bedre. Men slik situasjonen er nå forsetter kjæresten min å treffe den lespiske venninnen da de jo er kollegaer og kjæresten min ikke ønsker å bytte jobb. Men kjæresten min har forsikret meg om at hun ikke føler det på samme måte overfor henne lenger og har forklart grundig hvordan det kunne bli slik som det ble. Nå som det går litt bedre med oss føler hun det ikke på samme måte lengre. Det er tross alt meg hun vil ha. Men det er fortsatt ting vi sliter med. Jeg er veldig usikker på om kjæresten min faktisk er biseksuell eller i verste fall egentlig lespisk, og vi krangler ofte om de samme tingene og har det ganske vanskelig sammen med jevne mellomrom. Det er noen temaer det kan virke som om vi ikke blir ferdig med.

 

Midt oppe i dette har jeg et sterkt ønske om å lage barn og stifte familie. Kjæresten min har aldri ønsket seg barn og har vært relativt tydelig på dette siden vi ble sammen. Hun begrunner dette blant annet med at hun er fornøyd med livet slik det er, at hun ikke orker tanken på det slitet det å få barn medfører, redd for å gå gravid og å føde, for å nevne noe. Men jeg har sagt at hvis dette ikke endrer seg blir jeg nødt til å gå fra henne. For det å bli pappa og stifte familie er noe så grunnleggende viktig for meg. Etter mye press har kjæresten min sagt at hun antakelig vil ha barn, men ikke nå. Jeg mistenker at hun sier dette for ikke å miste meg. Men det kan hende hun kan komme til å få lyst på barn når hun kjenner at den biologiske klokken tikker for alvor og det er nå eller aldri, altså om 5-10 år. Men dette er for lenge å vente for meg. Men vi har det jo også fint sammen og det kjennes forferdlig bare tanken på å gå fra hverandre!

 

Slik situasjonen er nå har jeg flyttet ut midlertidig for å få en avstand til det hele og kjenne på hvor veien må gå videre. Jeg ønsker svært gjerne å få noen kommentarer og input på vår situasjon, om noen vil dele sine tanker når de leser dette.

 

Hilsen

Fortvilet, trist og usikker mann på 30 år.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du har det vanskelig, men tror nok ikke dette er det rette forumet for deg da dette er er et forum for homofile kvinner og menn som prøver å bli/er gravide. Ville kanskje heller prøvd et samlivsforum eller lignende.