Mitt livs mareritt

[mamasambi]

At jeg i dag skriver på dette forumet er noe jeg aldri hadde trodd skulle skje, selv i mine værste tenkelige mareritt...

Jeg mistet gutten min forrige uke... Jeg var 21+5 uker... Jeg hadde vært på kontroll 4 dager tidligere, og hjertelyden var helt fin. Jeg ante fred og ingen fare, skulle på ekstra ultralyd på rikshospitalet fordi jeg hadde litt mye fostervann... Jeg gledet meg, fordi jeg skulle få se gutten min sparke rundt der inne... Ordene til legen har gravert seg for alltid... "Dette er et barn som desverre ikke lever lenger." Jeg følte at et mørkt hull formet seg under meg, og jeg bare falt og falt ned i mørket... Alt etterpå er tåkelagt i hodet mitt... Jeg fikk beskjed om å komme tilbake neste dag for å føde...

At jeg har en sønn fra før, hjelper meg å se fremover, jeg vet jeg må være sterk for han, men jeg har så mange spm i hodet mitt, jeg vil vite hvorfor. Da jeg fødte han den 1.mars var det verdens nydeligste gutt som kom, han lignet storebror, og han var så fredfull... Han så helt perfekt ut. Hvorfor skulle han ikke leve mer? Jeg savner han såååå, og selv om alle sier at det var ikke meningen at han skulle leve, at noe var galt, er savnet og smerten likevel like sterk...

[Ays73]

Jeg føler så enormt med deg <3 Jeg vet at ord blir fattige i en slik situasjon. Jeg fødte min lille prinsesse selv i uke 21. I morgen er det 1 år siden... Tiden har vært grusomt tung, men man lærer seg å leve med smerten og sorgen. Min lille Nathalie levde i 40 min etter fødsel.. De fant aldri noe "feil" med henne, men for tidlig fødsel startet visst med en morkake infeksjon utifra hva blodprøver viste i etterkant. Helt ufattelig hvordan ting blir snudd på hodet i løpet av noen minutter...

Jeg vil si at tiden på Rikshospitalet etter fødselen var nesten tøffest.. Ligge på fødeavdelingen og høre barneskrik og fødsler på alle kanter etter noe slikt var forferdelig tøft, selvom personalet gjorde alt de kunne for å være der for oss.

 

Jeg vil bare sende deg en varm klem i denne tunge stunden og ønske deg lykke til om du ønsker å prøve igjen når du føler deg klar for det og om det er dere vil <3 Jeg er selv gravid igjen nå i uke 14, men merker at man overhode ikke klarer å slappe av og "kose" seg med svangerskapet...

 

Varme klemmer og tanker fra meg til deg <3

[mamasambi]

Tusen takk, det er godt å vite man kommer gjennom det, selv om smerten alltid vil være der. Jeg må bli vant til å leve med den smerten. Lei for at du også måtte gjennom dette.

Gratulerer så mye med den nye graviditeten. Jeg kan tenke meg det er veldig slitsomt å ikke kunne nyte det fult ut, fordi man alltid er bekymret.

Men jeg krysser fingrene for deg, det du har vært gjennom skjer sjelden to ganger. Det er hvertfall det legene sier til meg. Jeg er enig at tiden etter fødselen var vanskelig, jeg orket ikke være på rikshospitalet, jeg hørte nyfødte skrike hele tiden, jeg ville bare rett hjem til sønnen min på to år, det hjalp å kunne holde han inntil meg.

Var det vanskelig å bli gravid igjen for deg? Håper å prøve så fort jeg føler meg klar fysisk og psykisk.

Jeg håper virkelig jeg vil få noen svar etter obduksjonen. De sa den lille prinsen hadde stoppet å utvikle seg i uke 19, selv om han fortsatte å kjempe til uke 21, morkaka var forkalket, noe som tyder på dårlig sirkulasjon... Men aner ikke hvorfor...

Tusen takk for varme tanker, det hjelper virkelig.

 

Masse varme tanker til deg, jeg krysser fingrene for at alt går helt fint denne gangen, ta en dag av gangen, og vær takknemlig for hvert skritt videre,

klemmer <3

[selma07 og engel]

Huff, så leit at du også måtte oppleve dette:( Jeg føler med deg!! Jeg var på ordinær ul 13. januar i år og fikk vite at lilleskatten var så syk. Hun hadde hjertefeil mest sansynlig fatal og trisomi 21. Min verden raste. Prognosene hun fikk var dårlige, og vi måtte ta et grusomt valg:( 25. januar ble hun født stille til verden:( Imorgen er det 6 uker siden, og den akutte smerten og sorgen har roet seg litt. Heldigvis... Jeg jobber mye med å tenke på om vi skal ha egen grav, eller minnelundsbegravelse? Hvorfor måtte dette hende oss? Hvorfor hvorfor hvorfor???

 

Jeg håper dere får svar på hva som var galt med den lille skatten deres! Og vit at jeg er her for deg vist du trenger noen å snakke med! go klem til deg!

[mamasambi]

Tusen takk for melding. Det er så godt å høre at man blir såpass sterk at man klarer å leve med smerten. Akkurat nå føler jeg meg veldig sår, går å gråter hele tiden.

Jeg er lei for å høre hva du måtte gjennom, det er virkelig det værste en kvinne kan oppleve, å miste barnet sitt! Skulle ønske naturen ikke var så brutal, og når jeg tenker på at det er mange hundre som må gjennom dette hvert år bare i Norge, skulle jeg virkelig ønske det var mer som kunne gjøres for å forebygge det. Selv tenker jeg at det mest sannsynlig var morkakesvikt i mitt tilfelle, og da er det ofte det hjelper å ta blodfortynnende medisin, som ofte redder barnet, og da lurer jeg på hvorfor de ikke sjekker morkaka for infarkter som fast rutine på hver ultralyd... Mange spm som surrer i hodet mitt, men jeg må som sagt vente 6 uker på svar... Noe som føles uendelig lenge.

Angående gravsted, så har vi bestemt at vi vil kremere og spre asken i havet, da han ble født i fiskens stjernetegn... Jeg vet ikke om vi blir boende i Oslo resten av livet, derfor syntes jeg det var vanskelig å tenke at han skulle gravlegges i en minnelund her dersom vi ikke kunne komme å besøke han... I havet vil han alltid være på en reise jorden rundt, og jeg vil alltid føle at han er med oss, uansett hvor vi er.

Har du tenkt å prøve å bli gravid igjen snart, eller hvordan er kroppen din nå, 6 uker etter? Legen sa til meg at det var bare å kjøre på, etter første mens...

 

Klem til deg, og takk for støtte. Det trøster.

[selma07 og engel]

Jeg var på samtale på Ullevål nå nettopp. Det var greit, men helt jævlig å sitte på venterommet sammen m mange gravide:( vi blir henvist til genetisk veiledning, så får vi høre hva de har å si. Svarene vi fikk idag var de samme som sist:(

 

Jeg fikk mensen akkurat fem uker etter fødselen.. Idag er det seks uker siden:( jeg liker ikke onsdager mer... Mannen min er ikke sikker på om han vil prøve igjen. Lilleskatten var ikke planlagt... Håper at han vil, føler at det ville gjøre mye. Og mitt høyeste ønske er å bli tobarnsmor:) og at selma skal bli storesøster til en frisk, levende liten baby:)

 

I dag da selma våknet bare gråt hun:( hun savnet lillesøster og ønsket så inderlig at vi skulle fått ha henne sammen med oss:( og så sa hun at alle må bli storesøster en gang mamma! Så er hun så redd for å aldri få bli det:((

 

For en vakker grav dere tenker å gi lilleskatten deres! Skal dere prøve igjen? Ta gjerne kontakt på om her, så kan vi prate der! Det finnes en side på Facebook for oss engleforeldre! Og englesiden er god å ha!

 

Finnes en fin artikkel om det vi har vært igjennom på LUB sine sider. Kan sende deg linken når jeg kommer hjem.

 

Go klæm

[selma07 og engel]

Jeg prøvde å skrive pm, personlig melding, men det ville ikke Tlf min være m på...

 

Prøv å ha en fin dag:) klem