Jeg er så skuffet, såret og lei meg at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre..

[Anonym bruker]

Jeg har samboer med drømmemannen gjenom 2,5år. Fra før har jeg et barn på 5år, han har ingen barn.

Han har heletiden vært klar på at han ønsker seg barn, og siste året har han prøvd å pushe på. Han er en del år eldre enn meg, og føler tiden tikker mer enn hva jeg føler.

Jeg har holdt litt tilbake, ikke fordi jeg ikke vil ha flere barn, men det har på en måte ikke "passet", huskjøp, ny i jobb osv.

For 3uker siden testet jeg postivt, ikke helt ventet.

Samboer ble veldig glad, og gikk i mange dager og var svært opptatt av at han skulle bli pappa, og tok seg godt av meg på alle måter.

Så endret han helt, ikke noe snakk om baby, ikke noe nevneverdig hjelp å få mtp at jeg var helt utkjørt om dagene.

Det kom frem at han var usikker, usikker på om han kunne være en god pappa, usikker på om han taklet endringer i livet, og tanken på at han var bundet resten av livet, gjorde han redd. Jeg lyttet, og fortalte han at han taklet jo omveltningen i hverdagen når han møtte meg og barnet mitt, han er jo helt fantastisk med henne! Tar seg mer av henne, enn hennes biologiske far.

Vi ble enige om å la det synke inn hos han.

 

Ikke et ord har jeg hørt om babyen siste uken, jeg har bevisst prøvd å spille "frisk som en fisk", så han ikke skal ha en sliten samboer på toppen av det hele. I tillegg har han vært stille, mutt og i sin egen verden. Jeg føler at han ikke ser oss, og fortrenger barnet i magen.

Jeg er så uendelig skuffet, barnefar til barnet mitt var likedan. Jeg var alene hele svangerskapet. Lovet meg selv at alt skulle være fryd og gammen neste gang jeg ventet barn. Nå sitter jeg her, med et barn imagen, og føler meg enda mer alene enn noensinne. Elsker han meg ikke lengre? Han fridde på nyttårsaften, og jeg har aldri sett noen tegn på at han ikke skal elske meg før jeg ble gravid. Han er alltid kjærlig, oppmerksom, snill, og hjelpsom mot meg og barnet mitt.

Jeg ønsker virkelig ikke å ta abort, alt stritter mot. Jeg kommer aldri til å klare å leve videre med han om han "gjør det mot meg". Men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne ha et liv, med to barn og to forskjellige fedre.

Jeg er hjelpesløs nå, og jeg synes alt er så flaut, jeg føler ikke jeg kan prate med noen om dette.

Vi prater godt sammen, min samboer og jeg. Men jeg vil ikke pushe når jeg ser at han ikke har det lett, da mener jeg han må komme til meg,

[Lillchris]

Uffda dette høres ut som en utrolig vanskelig situasjon!

Men det virker som at du bare er nødt til å fortelle han hva du føler, det er ikke bare han som skal få lov til å dele tankene sine.

Du må være ærlig med han om hva du føler og si det som du sier det her, at du føler at du er ført litt bak lyset med tanke på at det er han som har pushet mest på om å få barn og at du vil ikke havne i samme situasjon med denne babyen som med den første.

Si at du veldig gjerne ønsker å være en familie sammen med han og at han har vært like mye med på å lage dette barnet som deg og hvis han elsker deg (som han helt sikkert gjør siden dere nå er relativt nyforlåvet).

Vær sterk for deg og dine to barn, prat med han og vær åpen og ikke bli sint, men lytt til hva han svarerog få frem det som er viktig for deg at han vet.

 

Masse lykke til og nyt babyen i magen.

[VinterSol+2]

Mange menn går gjennom akkurat denne typen reaksjon.mjeg ville vlgt å prøve å tolke det dit hen at han tar dette svært alvorlig, og det er en god ting. Han er en sånn pappa som kommer til å stille opp.

 

Men han er sikkert litt usikker, på alt. Verden har forandret seg, og det er ikke menn så gode på, desverre. Gi han litt tid, men sett pgså krav til han.

 

Kanskje en ultralyd er tingen for dere? Husk at han ikke har noen av de fysiske "bevisene" som du sliter med hver dag,

 

Lykke til, jeg har en godfølelse her, altså.

 

Klem