Flergangsfødende, hvordan tok familien det?

[VinterSol+2]

En uke igjen av første trimester nå, så på fredag, da hele familien min var samlet, fikk de vite det (svigers har visst det lenge).

 

Brødrene mine tok det fint, men moren min tok det ikke så fint. "jeg syns jo godt dere kunne ventet noen år nå, jeg da" og "du har jo vært så sliten"

 

Heldigvis sendte hun sms (!!!?! Hva er det med dagens nesten-pensjonister?!hva skjedde med å snakke sammen, liksom?) etterpå og understreket at hun gledet seg veldig, altså. Men likevel...

 

I løpet av de siste fem årene har jeg båret frem og født tre barn, hvorav en dødfødsel. Jeg har samtidig tatt en heavy bachelorgrad med bare toppkarakterer, kjøpt hus, pusset opp, jobbet og begynt på en mastergrad, der jeg så langt også bare har fått toppkarakterer.

 

Ok, så har jeg det ikke alltid prikkfritt hjemme hos meg,langt derifra, men vi som familie spiser god mat SAMMEN hver dag, og joda, jeg har ikke orket å bidra i alskens verv og foreninger sånn som foreldrene mine gjør, fordi de to timene barna er våkne etter middag, og kveldene der jeg har tid med mannen min, så prioriterer vi hverandre sm familie.

Minstegutten min har vært plaget av sterk astma, og naturlig nok har vi da hatt mye sykdom i familien, men vi spør sjelden eller aldri om hjelp, det eneste jeg kanskje har forventet er at mammaen min har til å slå av en prat på telefonen innimellom.

 

Vi besøker besteforeldrene minst en gang i uka for det meste, hvis ikke blir de fornærmet, og jeg dirigerer barnekoret som eldste er med i.

 

Om jeg har virket sliten, så syns jeg liksom jeg har rett til det. Men selv syns jeg vel egentlig jeg har fått til veødig mye, og at jeg ikke sutrer eller klager sp mye heller.

 

Det jeg syns, er at hhun er frekk og utidig og blander seg i ting hun ikke har noe med. At hun har mange nok barnebarn, er ikke mitt problem, hun kan ikke nekte meg å få de barna jeg vil ha for det?! (søsknene mine og jeg har så langt sju barn til sammen)

 

Argh. Dagens lille hjertesukk. Det tok så mye av gleden bort.

[Miranda_]

Det blir jo vanskelig å svare uten å kjenne deg eller moren din, men når jeg leser innlegget ditt blir jeg nesten andpusten. Du klarer tydeligvis arbeidsmengden fint, og du har selv valgt å få et barn til, men hadde du vært min datter hadde jeg likevel blitt bekymret for om ikke dette ble for mye. Det hadde altså ikke handlet det minste om at jeg ikke gledet meg til barnebarnet, men at jeg hadde vært bekymret for deg - barnet mitt. Hadde ikke du selv tenkt noe slik hvis det var et av dine barn?

 

Jeg tror ikke hun mener å ødelegge gleden, men at hun som mor naturligvis ønsker et harmonisk og enkelt liv for deg.

 

Her har vi ikke fortalt det ennå selv om jeg er elleve uker på vei med andremann. Jeg har syntes det har vært så deilig å få ha dette i fred en liten stund, ble så lei sist av at alle skulle snakke om barn og graviditet hele tiden... Vi har tenkt å fortelle etter ultralyd på fredag.

[Anonym bruker]

Her gikk det fint! Er min nr 5. Alle var bare veldig glade,men jeg er hjemmeværende og kan derfor bruke mye tid på hus-barn osv.

[VinterSol+2]

Her gikk det fint! Er min nr 5. Alle var bare veldig glade,men jeg er hjemmeværende og kan derfor bruke mye tid på hus-barn osv.

 

Ja, det jeg blir så sjokkert over, er at da vi annonserte graviditeten med de tre andre, ble alle sp glade, mens denne gangen ble det liksom sånn "når skal dere begrense dere" liksom. Men vi har jo vørt helt ærlige på at vi ønsker oss mer enn to hele veien, og st vi ikke ønsker alt for stor aldersforskjell mellom de.

Så jeg ble ganske skuffet ja!

 

Heldigvis er svigerfamilien helt over seg av glede da, må innrømme at jeg føler meg nærmere dem enn min egen familie om dagen...

 

Var på besøk hos foreldrene mine igjen i dag, og vi ble spurt om vi var sultne (middagen ble satt på bordet) jeg kommenterte at barna ikke hadde spist på mange timer, så jeg forventet at de kom til p sluke maten, og at jeg var veldig sulten selv, så jeg gledet meg også, hvorpå min mor sporenstreks repliserer at " nå må du passe på vekta da"

 

(jeg er slank og normalvektig, men hun er helt obsessed med vekta mi. Siste uka før førstemann ble født prøvde hun å finne ut hvilke av klærne mine som "virket slankende" som hun sa det selv. *sukk* )

 

Det er vel egentlig bare å prøve å innse at det er min mor som har problemer, ikke jeg, men det er likevel vanskelig. Aksept fra mor betyr så mye...

[sistemann2012]

Jeg synes moren din kunne spart seg den kommentaren! Og det å si at jeg synes dere skulle ha ventet er jo helt sykt å si når du allerede er gravid! Det er sant at det hun som har problemer og ikke du, men det er kompliserte greier mor datter relasjonen, man vil gjerne ha støtte fra mamman sin selv om man er voksen og blir såret når det motsatte skjer selv om man vet at man må velge det som er riktig for seg og sitt liv. Jeg ventet lenge med å fortelle selv, siden mamma begynte å gråte når jeg skulle ha nr 2... jeg har hatt preeklampsi og blodpropp i mine svangerskap samt kronisk bekkenleddsyndrom i 10 år nå, så bekymringen er jo reell, men hunhar en tendens til å gjøre meg bekymra og om hun hadde reagert med "at du kan utsette deg og de barna du har for dette igjen" hadde jeg blitt veldig lei meg. heldigvis var jeg heldig denne gangen... hun sa at det var en uventet men hyggelig overraskelse :-)

[Fersking:)]

Huff, så leit at moren din sier ting så "ufitrert" til deg. Skjønner at det er sårende. Har du fortalt henne om hvordan det føles, og påvirker forholdet deres? Når hun er så direkte så bør hun takle at du forteller henne om dine følelser. Tror det er bedre enn å bite det inne, i lengden. Antagelig sier hun ikke disse tingene for å såre, men det er likevel viktig at hun forstår virkningen ordene hennes har på deg. Og kanskje gir dette henne en mulighet til å forklare hva hun egentlig mente, evnt hva som egentlig ligger bak det hun sier.

 

<3

[Anonym bruker]

Skjønner at du ble skuffet.......

Min mor kan ikke akseptere at jeg har funnet meg en ny mann med barn fra før. Hun har ikke behov for kontakt med hans barn og det ante meg at nyheten om min graviditet ikke ville bli populær. Det hele endte med at hun uttrykte sin bekymring for min psykiske og fysiske helse, fant det underlig at vi trengte flere barn når vi hadde to og tre fra før på hver vår side, og hun konkluderte med at hun syntes det var fornuftig at vi ikke hadde noe med hverandre å gjøre på en stund, men hun ville vente til jeg var klar for å ha kontakt for hun ville jo gjerne ha kontakt med barnebarna.........hva skal man med fiender med en slik mor?

[Trønderpia venter nr 3]

Hva er det med mødre og deres absolutte behov for ærlighet som sårer mer enn det hjelper...

Hadde blitt veldig såret og lei meg jeg også hvis jeg hadde vært deg!!

 

Jeg merker at interessen er dalende for hvert barn. Det var stor interesse første gangen, første barnebarn på sambo sin side, første i vennegjeng osv.. Nå, med nr 3, er interessen minimal. Men for oss er det jo LIKE stort

[Celcius73]

Jeg blir så oppgitt når jeg leser slike historier som dette. Hvor er evnen til å glede seg på andre sine vegne? Og spesielt når det er sine egne barn??

 

Jeg håper jeg aldri blir en slik foreldre!

 

Her ble nyheten veldig godt mottatt på begge sider, spesielt mine foreldre da, siden de bare har ett barn som kan gi de barnebarn. Svigermor har mange barnebarn, men ble likevel glad for at vi skulle ha en til