Erfaringer fra jobb i barnevernet?

[Anonym bruker]

Noen som har det?

[Anonym bruker]

Nei, jeg har ikke. Men jeg jobber i sosialtjenesten og jobber tett mot barnevernet. Har mange kollegaer som jobber i barnevernet/har jobbet i barnevernet.

 

Hva lurte du på?

[Anonym bruker]

Lurer på hvordan arbeidsdagen ser ut, hvor tøff jobben er, stressnivå, overtid, lønn. Ser at det ofte er ledige stillinger i et lite bv i kommunen jeg bor i, og lurer på hvorfor. Er i den situasjonen at jeg vurderer å søke jobb, men er usikker på om jeg vil takle den type jobb (har erfaring med samarbeid med bv gjennom jobben min i skolen, så har litt kunnskaper om hverdagen, men ikke så mye)

[Tabitha]

Jeg har blitt undersøkt av Bv i flere år. Saksbehandlerne reiser hjem til familiene og har samtaler med dem, og skriver rapporter i etterkant. Det er møte minst en gang i uka, der de vedtar ting.

Ettersom jeg forstår har barnevernsmøtet og barnevernslederen stor makt, selv om de bare har fått beskrevet den aktuelle familien ut fra rapporter.

Jeg opplevde at saksbehandlerne sa til bv-leder at de var veldig bekymret, til tross for at saken gjaldt mulig framtidig omsorgssvikt og at vi ikke fortalte nok om hver figur i billedboka. Så bv-lederen visste ikke helt hvordan situasjonen var, men de er vel alle av samme ulla, går jeg ut fra.

 

Stress blir det hvis du føler du er nødt til å vedta noe. Eller du jobber for å utføre Bv-lederens vilje, men familien nekter å motta hjelpetiltak.

Saksbehandlerne må noen ganger slippe det de har i hendene for å ta hånd om akuttsituasjoner.

[Lillababy]

Eg har erfaring frå jobb i bvt. Trur ein kan ha veldig ulik opplevelse av å jobba i bvt. Mange kommunar har eit veldig høgt foreldrevern, og verdset samarbeid og dialog med foreldra, sjølv når dette går på bekostning av barnet. Ein velger frivilllighet framfor alt anna. Dersom foreldra ikkje vil ha tiltak, så set ein ikkje inn tiltak osv. Unngår konflikt ofr ein kvar pris, og lever med den oppfatninga at det nesten er umuleg å få gjennom sak om omsorgsovertaking. Slike barnevernkuratorar vil ofte sei at det ikkje er noko problem å jobba i barnevernet- heller ikkje i samme kommune ein bur i. Men viss ein verkeleg skal gjera ein jobb i barnevernet, med fokus på barnevern, så er det truleg den tøffaste jobben i verda. Då risikerer du mobbing, trakkasering, politianmeldelser, avisskriverier, overtid - og trygge barn. Det kjem nok og an på leiinga i kommunen. Dersom ein får støtte og tillit av dei som styrer kommunen, rådgiver og ordførar mm, når stormen kjem, så vil mange klara å rista av seg mykje. Det er den beste og verste jobben eg har hatt. Eg jobba i ein liten kommune, utelukkande med å rydda opp i gamle saker, kor tidligare bvt hadde latt barn bu heime for ein kvar pris. Tok mange til fylkesnemnda og tingretten og fekk medhold i alle. Privat vart eg heilt utkøyrd og har no funne ein anna jobb.

 

MAsse lykke til med valget ditt! Går jo evt an å forsøka, men då er kunsten å gje seg før ein går under. Og det er ganske vanskeleg. For når ein først opplever at ein faktisk kan redda små skada barn, så blir det vansekleg å leva som om eige privatliv, helse, forhold er like viktig. Men det ER det. Saksbehandlaraen er like verdifull som barn og foreldre. og Nett som på flyet: Må ta på egen redningsvest først....

[Anonym bruker]

Eg har erfaring frå jobb i bvt. Trur ein kan ha veldig ulik opplevelse av å jobba i bvt. Mange kommunar har eit veldig høgt foreldrevern, og verdset samarbeid og dialog med foreldra, sjølv når dette går på bekostning av barnet. Ein velger frivilllighet framfor alt anna. Dersom foreldra ikkje vil ha tiltak, så set ein ikkje inn tiltak osv. Unngår konflikt ofr ein kvar pris, og lever med den oppfatninga at det nesten er umuleg å få gjennom sak om omsorgsovertaking. Slike barnevernkuratorar vil ofte sei at det ikkje er noko problem å jobba i barnevernet- heller ikkje i samme kommune ein bur i. Men viss ein verkeleg skal gjera ein jobb i barnevernet, med fokus på barnevern, så er det truleg den tøffaste jobben i verda. Då risikerer du mobbing, trakkasering, politianmeldelser, avisskriverier, overtid - og trygge barn. Det kjem nok og an på leiinga i kommunen. Dersom ein får støtte og tillit av dei som styrer kommunen, rådgiver og ordførar mm, når stormen kjem, så vil mange klara å rista av seg mykje. Det er den beste og verste jobben eg har hatt. Eg jobba i ein liten kommune, utelukkande med å rydda opp i gamle saker, kor tidligare bvt hadde latt barn bu heime for ein kvar pris. Tok mange til fylkesnemnda og tingretten og fekk medhold i alle. Privat vart eg heilt utkøyrd og har no funne ein anna jobb.

 

MAsse lykke til med valget ditt! Går jo evt an å forsøka, men då er kunsten å gje seg før ein går under. Og det er ganske vanskeleg. For når ein først opplever at ein faktisk kan redda små skada barn, så blir det vansekleg å leva som om eige privatliv, helse, forhold er like viktig. Men det ER det. Saksbehandlaraen er like verdifull som barn og foreldre. og Nett som på flyet: Må ta på egen redningsvest først....

Tusen takk for godt svar. Vanskelig dette, og kanskje er ikke bv det rette for meg, siden jeg er der nå at jeg synes lærerjobben tar for mye krefter ifht til hva jeg ønsker jobben skal ta. Hva slags jobb byttet du til?

[Lillababy]

Fint du likte svaret. Viss du opplever lærerjobben som for krevande ( noko som er veldig forståeleg, det ER ein krevande jobb- openbart) så vil eg anbefala å styra unna bvt. Lærarar har mange utfordringar. Felles med bvt er at ein blir ein eprson som folk har meiningar om. Forskjeller vil eg tru at som lærer er det hovedvekt av foreldre frå "ordinære kår" som du kan ha mykje til felles med. Og mange vil synast positivt om deg, paralellt med dei som er misfornøgd, evt. I bvt har ein ei anna gruppe for seg, som desverre ikkje alle har forutsetning/ ressursar til å vera like reflekterte og saklege ( i dei alvorlege sakane vel og merka). Og mange fleir vil vera misfornøgd. Alle mennesker treng positiv tilbakemelding og bekreftelse ein kan speila seg i. Det kan bli veldig einsomt i bvt. ein kan og bli skuffa og kjenna belastningar av samarbeidspartnarar, evt kollegare, som prioriterer foreldre, eller pengar/ kommune budsjett, ro og fred og konflitfri sone, eller andre ting høgre enn borna.

 

Eg bytta til arbeid med vaksne med ulike utfordringar, både rus og psykisk helse. Eit flott og viktig arbeidsfelt. Men det er langt frå det samme, eg brenn ikkje på samme måte, men brenn heller ikkje opp... No vil eg ha fokus på meg sjølv, mine og baby på vei...

[Anonym bruker]

Det er barnets beste som er vurderingstema hele veien. Erfaringene er derimot at de flesye barn har det best med sine biologiske foreldre, fordi om disse foreldrenes omsorg er langt fra optimal. Det innebærer også en god del frustrasjon da stabiliteten i fosterhjemmene er langt fra bra nok.

 

Så det blir å velge mellom to onder. Et hjem som ikke fungerer og enomsorgsovertakelsessituasjon som ikke funker optimalt.

 

Erfarne barnevernsarbeidere er gjevnt over mer skeptisk til omsorgsovertakelser, enn de kuratorene som er unge og mer idealistiskE og har mer tro på systemet.

 

 

[bitthen]

Barnevernet: Verdens viktigeste jobb, men: Alt for stor saksmengde, dårlig lønn, uforutsigbare arb dager (akutt osv.) til tiser veldig konfliktfylt, og veldig vanskelig den biten når du som er saksbehandler i en alvorlig sak mener at hjelpetiltak ikke er nok mens ledelsen mener noe annet.

 

Jeg er glad jeg ikke jobber der lenger

[Lillababy]

Dei fleste barn har det heldigvis best hos sone biologiske foreldre. Heldigvis. Når det gjeld vaksne som utset barn for omsrogssvikt og overgrep, så er ikkje det tillat i Norge, sjølv om ein er biologisk. Her har barenverntjeensta et ansvaqr. Grip ein tidlig inn er det større sjanse for vellukka plassering, enn når ein venter til ein tør å gå i nemnda 5- 10 år seinare. REsultatene på koss det går med dei barna ser me ofte i media. Det er dyrt og leit for samfunnet. Eg trur ikkje erfaring fører til at folk er meir skeptiske. Det handlar nok om ulik faglig ståsted, ulik støtte, uliek holdningar. ein del erfarne folk har heldigvis stor kapasitet til å hjelpa barn. nokre erfarne ahr kanskej ei utfordring knytta til å halda seg oppdatert i ft kva me no veit, og ift å gripa inn der det før ikkje vart gjort.

 

Absolutt enig med i at for unge folk ikkje bør arbeida i bvt., då det ertt og slett er for tøfft. Vis ein ikkje då arbeider utelukkande med milde tiltak, adposjon og fosterheimar - som fungerer vel og merka.

[Anonym bruker]

Lønna er dårlig.

Arbeidet er krevende.

 

Styr unna!

[Anonym bruker]

Grip ein tidlig inn er det større sjanse for vellukka plassering,

 

Men foreldrene skal vel også ha en form for rettssikkerhet?

[Lillababy]

Absolutt, det skal dei! Og det har dei. Først hos abrnevernet, som utforsker om det er nokon som helst mulighet for dei å bli heime. Og tilbyr hjelpetiltak og støtte i fleng dersom det kan ha positiv effekt. ( det kan det veldig ofte, spørs kor grov saken er) Deretter er dei representert med advokat. Deretter har me et rettsystem, som går via fylkesnemnd, vidare til tingrett og evt. lagmannsrett. Det e rrettsystemet som avgjer til sist. Der er både bvt og foreldre part. Dei som kan sikra barnets beste vinn.

[Anonym bruker]

Pøh, best for barnet å bo med biologiske foreldre? JEG vokste opp med en spinn gæærn mor som gjorde som hun ville, og JEG måtte ta meg av brødrene mine. Dette syntes bv var greit, så lenge hun ikke drakk og festet mens vi var våkne?!?!?! Alvorlig talt... Når vi ENDELIG ble flyttet gråt jeg av glede, det var en lettelse å bli kvitt mamma.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke erfaring med bv, men kjente mange bvp studenter da jeg selv studerte. Det som skremmer meg, er at svært mange ikke var av de skarpeste, både på den ene og den andre måten.

Jeg har i dag venninner som jobber i bv, oppegående sådan, som også påpeker at de jobber sammen med mennesker som aldri skulle valgt dette yrket. Skremmende, når man vet at liv ligger i hendene deres.

[Lillababy]

Mesteparten av arbeidet barenvernet gjer handlar om å styrka ressursane foreldra har, og støtta dei slik at borna får det betre heime, og at også foreldra får det betre. Eg har jobba på begge sider, både emd vaksne og barn, og er sjølvsagt veldig opptatt av foreldra og. Men på denne tråden så var spørsmålet om ein skal ta ein slik jobb. Og då må ein ta med det som gjer jobben vanskeleg. Det er masse flotte foreldre som ahr kotnakt emd abrnevernet, nokon av dei tar kontakt emd barnevernet sjølv også. Nokon har utfordringar som kven som helst kan få, nokre av desse er midlertidige. Men så er det dei som av ulike årsakar ikkje kan ta vare på borna sine. Og når det e rpå et nivå som gejr borna vesentleg skadelidande og vil hindra utviklinga deira, eller at dei er utsette for overgrep, då må me ha eit barnevern som grip inn. Sjølv om det blir stor balluba. foreldre blir sinte, lærarar kan bli sinte, andre som er på "parti" med foreldra kan bli sinte. Borna vert den svakaste og minst hørte parten. Slik skal det ikkje vera i barnevernet. Og i fleire barneverntjenester eg kjenner til får heldigvis barna vera i fokus. i slike saker kjem det ofte merkelege artiklar i avisa kor foreldra fortel sin versjon. Det er ofta eit teikn på at det ahr blitt gjort eit godt, men også slitsomt barnevernsfagleg arbeid.

[Lillababy]

Anonym 13 40: Så utruleg leit at det var slik for deg. Eg har som sagt rydda opp i ein del gamle saker. Og opplevde liknande. Born som takka for at dei fekk bli plassert. Born som ba oss om å få vera med då me skulle forlata heimen. Born som blomstra etterpå. og også born som var for skada, kor me kom for seint inn. Og foreldre som skjønte ingenting. "men me slår jo dei ikkje og brukar ikkje narkotika?!!!" Her inne på barnimagen er det mange foreldre og vordande foreldre, og ingen av oss har vel tenkt at det einaste barnet vårt treng når det kjem til verda er å ikkje bli slått og avstand frå narkotika. (!)

[Anonym bruker]

Lilla med babyi-

magen <3: Nemlig. Ja, vi fikk mat, og vi fikk stort sett klær. Nye mannfolk hver mnd fikk vi og, gjerne flere i slengen. Lite penger, ingen fritidsaktiviteter. Alt gikk i sluket som het mamma, og hun måtte ha sminke og fine klær for å dra mannfolk hjem.

 

Jeg tror ikke noen som ikke har vært i situasjonen kan vite hvordan det føles når foreldrene dine driter loddrett i deg. For moren min ga totalt faen, ingen var viktigere enn henne, og oss ungene var der kun for at hun skulle få barnetrygd.

 

Jeg unner ingen å vokse opp sånn. Jeg har heldigvis vært utstyrt med et overlevelsesinnstinkt som alltid har bedt meg ikke gi opp, men man merker det så godt på psyken. Selv om man får et nytt hjem, så er likevel ikke fostermor MAMMA. For det var jo min ekte mamma jeg ville være hos, sånn helt i bunn og grunn.

Jeg måtte faktisk selv gå fysisk ned til politiet, og jeg nektet å gå hjem igjen. Jeg fortalte hvordan ting var, og jeg ble hasteflyttet. Det gjorde ikke søsknene mine, det gikk TO år før de ble flyttet. Aldri om jeg noen gang kommer til å forstå hvorfor det ble sånn, men jeg er bare veldig glad for at jeg klarer meg så godt som jeg gjør, for man får seg en real smell psykisk av en sånn situasjon. Søsknene mine er gode eksempler på hvordan det går når det ikke går bra

 

JEg HåPER flere oppegående mennesker velger å jobbe i barnevernet, for det trengs! Det trengs flere mennesker til å ta tak i barn som jeg var, som får det som trengs materielt sett (men ikke mer enn heelt nødvendig), og som kan få en ny start hos gode fosterforeldre. For det er uverdig å måtte starte livet på minussiden, det er sårt å ikke tørre å ta med de få vennene man har hjem, det er sårt å ikke kunne bli med noen steder fordi vi er konstant blakke osv. Det ødelegger barndommen, spesielt når man ikke har et godt hjemmemiljø som veier opp for det man mangler ellers i livet.

 

Men jeg skal ikke "klage" mer, jeg er tross alt heldig. Hilsen anonym 13.40

[2 hjertegull :)]

Jeg har ikke erfaring med bv, men kjente mange bvp studenter da jeg selv studerte. Det som skremmer meg, er at svært mange ikke var av de skarpeste, både på den ene og den andre måten.

Jeg har i dag venninner som jobber i bv, oppegående sådan, som også påpeker at de jobber sammen med mennesker som aldri skulle valgt dette yrket. Skremmende, når man vet at liv ligger i hendene deres.

 

åh, helt enig! Det er så synd å si det, men på barnevern- og sosionomutdanninga kommer ALT inn! Dersom det virkelig var en linje som skulle hatt både høye karakterkrav og dette med personlig egnethet, så er det vel barnevernet!

[2 hjertegull :)]

:

.........

Jeg måtte faktisk selv gå fysisk ned til politiet, og jeg nektet å gå hjem igjen. Jeg fortalte hvordan ting var, og jeg ble hasteflyttet. Det gjorde ikke søsknene mine, det gikk TO år før de ble flyttet. Aldri om jeg noen gang kommer til å forstå hvorfor det ble sånn, men jeg er bare veldig glad for at jeg klarer meg så godt som jeg gjør, for man får seg en real smell psykisk av en sånn situasjon. Søsknene mine er gode eksempler på hvordan det går når det ikke går bra...

 

Men jeg skal ikke "klage" mer, jeg er tross alt heldig. Hilsen anonym 13.40

 

Det samme skjedde med venninna mi.. Søsteren ble hasteflyttet men ikke de to yngste.. Skjønner ikke hvordan det er mulig. Når man må fjerne det ene barnet fra et hjem, hva kan få folk til å tro at de andre har det bra der da?!? Jeg blir helt rystet av systemet jeg...

[Anonym bruker]

Jeg tar bachelor i barnevern og ved vår høgskole vurderer de skikkenheten kontinuelig og allerede er det 2 stykker som har blitt bedt om å finne andre studievalg fordi de ikke anses som skikket til å jobbe med barn eller å bli pedagoger.

[2 hjertegull :)]

Jeg tar bachelor i barnevern og ved vår høgskole vurderer de skikkenheten kontinuelig og allerede er det 2 stykker som har blitt bedt om å finne andre studievalg fordi de ikke anses som skikket til å jobbe med barn eller å bli pedagoger.

 

Så fantastisk at det funker slik hos dere! Skulle ønske det var slik overalt! Uansett er det vel alltid noen som kommer gjennom som ikke burde det, så da får vi bare håpe de fanges opp før de får avgjørende stillinger..

[Anonym bruker]

Nå er det slik at snittet for å komme inn på BV/sosionom på fleste høgskoler er høyere enn både feks. lærerutdanningen og sykepleien. Dermed virker det jo som et litt døvt utsagn det du kommer med, hjertegull...

[Anonym bruker]

Nå er det slik at snittet for å komme inn på BV/sosionom på fleste høgskoler er høyere enn både feks. lærerutdanningen og sykepleien. Dermed virker det jo som et litt døvt utsagn det du kommer med, hjertegull...

 

Egentlig ikke så døvt med tanke på at hun kommer fra Alta og ved Høgskolen i Alta er det stort sett alltid restplasser på både sosionom og barnevernsped. Så der kommer de fleste inn.

Så jeg kan skjønne at hun tenker slik.

[Anonym bruker]

Tja, karakterene kan jo være gode selvom skikkhethet for yrket er elendig. Her må alle høyskoler bli flinke til å gjøre jobben sin - sortere ut de som ikke er egnet.