Noen som bor med en mann som har ADHD?

[Anonym bruker]

Fikk vite at min har ADHD. Og lurer på hvor stor forskjell det er på livet med en vanlig mann og en med ADHD.

Min virker utad svært normal. Rigtig nok en hissigpropp uten evne til å planlegge noe særlig. Men har ikke tenkt over om det er noen sammenheng med ADHD.

Grunnen til at han ble diagnosert var en annen undersøkelse på hodet etter mistanke om at en hjernerystelse var årsak til dårlig hukommelse.

Så viste det seg at det var ADHD etter lang testing. Foreldrene og grunnskolen har aldri nevnt diagnosen før. Rart det ikke ble fanget opp.

[Niau82, ♥mars12♥]

jepp, mannen min har ADHD, og fikk diagnosen i voksen alder. Det burde vært fanget opp mye tidligere.

 

send meg pm om du lurer på noe.

[Anonym bruker]

Mannen min har adhd påstår de, noe vi mener han ikke har. Er kun moren og legen hans som påstår dette.

Han har ikke brukt medisiner siden han var 12 eller noe og har heller ikke bruk for det. Eneste som kan merkes er at dersom han blir skikkelig sinna så er det ikke noe vits å si imot han for det ender bare med en fly forbanna kæll

[Anonym bruker]

Det var ikke så vanlig å finne ut slikt på 70 og 80 tallet om foreldrene ikke var så opplyst. De fleste som fikk diagnosen den gang var de som hadde foreldre som så problemet. Men det var også mange foreldre som dukket hodet i sanden og nektet å se problemet for barnet deres skulle ikke ha mbd som det het den gang.

De eneste som ble fanget opp på den tiden var de som ble ungdomskriminelle.

Men slett ikke alle med adhd blir det i ungdommen. Selv om dette er et typisk tegn på adhd.

Jeg har en bror med adhd. Han er gift, har jobbet seg opp til god jobb selv om han kun har grunnskolen og har mange venner og er utad vellykket.

Men tror kona hans har det slitsomt til tider. Han er verdens snilleste. Men når han møter press eller uenighet blir han veldig sint og egoistisk. Som om følelseslivet hans aldri ble ferdig utviklet.

Han blir fort sint og fort glad. Og han eier ikke selvdiseplin når det gjelder ting han ønsker seg. Han har garasjen stappet av sportsutstyr han ikke bruker. Som han var sikker på han kom til å bruke hver dag resten av livet når han kjøpte det.

Men nå det er sagt så er det ingen mann jeg vet om som er mer forelsket i kona si enn han. Han elsker å kjøpe dyre gaver og varte henne opp. Hver dag med han er ikke lykke. Men en kjedelig dag får hun aldri i det ekteskapet.

[3 nøtter til Askepott]

min mann har. har hatt diagnosen siden han var 7 -8 år. hissigpropp til de grader, men det er jeg også uten diagnosen.

[Anonym bruker]

Min og er hissigpropp. Grusomt å krangle med han. Verre enn å krangle med 5-åringen. Takler ikke det så godt. Men ellers verdens snilleste.

[Anonym bruker]

Samboeren til min søster har det. Han er i grunn helt normal. Han går på medisiner. Men hadde det ikke vært for medisinene hadde de ikke bodd sammen i dag. Han kunne fly i flint for bagateller og null evne til planlegging. Dette kombinert med rastløshet gjorde at hverdagen var veldig slitsom. Få holder ut den kombinasjonen.

Men medisineringen har gjort han mindre amper og mer konsentrert.

Han har også bipolar. Men blir kun medisinert for adhd. Mange som har adhd har også bipolar.

De har det ganske greit i dag. Han har etter 2 år på medisiner innrømmet at hun hadde rett.

[Anonym bruker]

Kjenner meg ikke helt igjen i at han blir så veldig sint. Men på planlegging. Eller han tror han planlegger og forteller meg om planene sine. Og når planen hans skal ut i live vet jeg ingenting. Da blir han dødsfrustrert og skylder på at jeg er dårlig å planlegge. Det er irriterendes.

Så har min mann mye dilla. Trener mye innenfor en spesiell type trening og rekker akkurat å få det til og få resultater for så gå litt trett av hobbyen og etter en stund finne noe nytt. Dette medfører en del pengebruk og ting som støver. Dette er også noe jeg irriterer meg over.

Jeg føler også han har lite evne til å se det unormale med oppførselen sin. Han mener han ikke har adhd og er helt normal.

Men han fikk det tydelig pårviss når han var 12. Han prøvde seg på videregående men sluttet før eksamen første år og har ingen skolegang etter dette. Han fikk også litt klammeri med politiet i tenårene. Og han har mange av kjennetegnene. Det som har reddet oss er nok at han ikke blir sint. Det tror jeg ikke jeg kunne ha levd med i tillegg til de andre problemene han har.

Min mann går ikke på medisiner da han mener diagnosen som sagt er feil og han selv feilfri. Selvinnsikten er der ikke nei..

En generelt snill mann og god far. Har lyst å sette fyr på han av og til men kunne nok ikke levd uten han heller.

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Samboeren min fikk diagnosen i voksen alder. Det er nesten ingen som vet om det. Det er mest synlig for oss som bor med han.

På jobben går det fint. Lett for å glemme og har verdens mest kaotiske skrivebord men har på den annen siden mer energi enn andre og er langt over gjennomsnittet effektiv når han skal få unna arbeidsoppgaver.

Det som jeg liker minst er oppmerksomhetsbehovet hans. Han er høylytt og brautende. Og jeg kan bli utrolig flau over han. På fester må han være midtpunktet og om han ikke er det gjør han hva som helst for å få oppmerksomhet.

Samboeren min er ikke så veldig sint. Men han har lav frustrasjonsterskel på stress. Han takler dårlig at to unger skriker samtidig om vi skal skynde oss. Da kan han plutselig holde seg for ørene og bare gå. Så når han har dårlige dager liker jeg ikke så godt at han er aleine med ungene.

På gode dager har han all verdens energi og kan herje med ungene i timesvis. En skikkelig kul far andre barn ser opp til.

[Anonym bruker]

Eksen min har adhd. Verden greieste mann. Alltid godt humør og den beste venn man kan tenke seg.

Men jeg er så glad jeg ikke skal dele resten av livet med han. Først nå som jeg har ny mann forstår jeg hvor ukomplisert livet kan være. Jeg har overskudd til meg selv. Jeg ble helt utslitt av eksen sine skiftende lynner, hans totalt mangel på selvkontroll og rastløshet. Det var hele tiden noe han ville gjøre eller kjøpe. Og så var han en håpløs gambler på nett.

Jeg visnet i de årene jeg var samboer med han. Selv om han var blid, snill og romantisk og mange misunte meg denne herlige mannen så ble han et litt for mektigt stykke av det gode liv.

Jeg kan lengte litt tilbake til latter og impulsivt sprell. Men når man kommer midtveis i livet og skal oppdra barn så er livet med en mann som er stabil og ikke bare tenker på seg selv det jeg trenger. Ikke en tøysekopp.

Eksen har ny dame og hun er mye roligere og hjemnekjær enn meg. Så misunner henne ikke hverdagen med en mann som vil være 10 andre steder enn der han befinner seg. Og som spiller opp hele lønna :-/

[Anonym bruker]

Takk for svar. Mye av dette virket velkjent. Mannen min er veldig usikker på om han skal prøve medisinering. Noen som har erfaring? Hva kan han forvente blir bedre? Eller kan han bli verre?

 

 

[Anonym bruker]

De har kommet ganske langt når det gjelder medisinering og de fleste får en mye bedre hverdag med medisiner. Også de som er høytfungerende.

 

De som ble fange opp når de var barn får som regel et bedre liv enn de som får diagnosen i voksen alder fordi de får hjelp til tidlig å mestre sine problemer og selvinnsikt på hva deres svakheter er. Så når de er voksne så har de øvd og jobbet i mange år med sine svake sider. De som får diagnosen i voksen alder har svært ofte kjørt seg inn i et spor og har ofte dårligere mestring på negative følelser enn en 10-åring. De skylder på sjefen, ektefellen eller hvem som helst når de blir møtt med motgang. Etter mange år med sinne og nedturer nekter de å innse at de selv er problemet.

Samlivsbrudd og rusproblemer er mye mer utbredt blant de som får diagnosen som voksen i forhold til de som fikk den i barneårene.

 

Mye av dette kan overføres til medisinering. De som får diagnosen i voksen alder får best resultat med medisinering.

De som derimot har jobbet med kognetiv terapi og øving på egen adferd i mange år hadde ikke like stort utbytte av medisinering.

[Anonym bruker]

Søsteren min bor med en mann jeg er skråsikker på har adhd+.

Hun er totalt utslitt.Hun bor med et stort barn.Glad det ikke er meg!

[Anonym bruker]

Mannen min har til tider kraftige symptomer på adhd'en. Han fikk diagnosen i voksen alder, men er ikke så glad i medisinene som er tilgjengelige. Har noen liggende han tar ved behov, når visse anledninger krever litt mere tålmodighet.

 

Han kan bli sint, men...han er ikke som han var da vi møttes. Han var veldig brautende, "stanget" igjennom viljen sin og jobbet hardt med å overbevise meg (seg selv?) at han hadde rett. Alkohol var et mareritt og han gjorde og sa mye dumt, ugjennomtenkt.

 

Jeg er en veldig sindig person, blir sjelden/aldri sint og er det temaer som ikke løses "der og da", så venter jeg til han er rolig igjen og får tenkt seg litt om, før jeg tar det opp. Og vi finner utav det. Vi har faktisk kanskje hatt én krangel i løpet av forholdet.. Mange høylydte diskusjoner og utvekslinger av meninger, men det eskalerer aldri til sinne og krangel.

 

Det kreves mye å leve med noen med umedisinert adhd. Men det er nok ikke for hvem som helst, heller.

 

Han er i dag en veldig snill mann. Tenker seg gjerne om to ganger og blir han usikker, så spør han meg. Er han for kjapp ute med avtrekkeren, blir han stående alene om ansvaret for avgjørelsen som har gjort at han tenker seg stadig bedre om.. Jeg tror ærlig talt ikke noen har virkelig stilt han til ansvar før han møtte meg. Sinneutbrudd har vi aldri lenger, selv om han kan bli høylydt av seg, men det gjelder både i frustrasjon og glede. Han blir fort rastløs, urolig i beina som han sier, som kan fort føre til frustrasjon og irritasjon. Men da tar han seg en sykkeltur eller rusler en time og to.

 

Ikke for å virke skrytende ovenfor meg selv, men hans mor har også fortalt meg hvor forandret han har blitt etter vi ble et par. Som jeg sa, så tror jeg det kreves rette personligheten for å leve med en adhd-partner. Jeg har mine dager hvor han bare er irriterende, useriøs og fjasete, men jeg vet at jeg alltid har en som kjemper for livet, for meg, uansett. Han er det beste som har hendt meg, på godt og vondt! Jeg foretrekker faktisk mannen min umedisinert. Da skinner hele han igjennom, noe som forsvinner på medisinene. Men det har vel kanskje noe med at han har levd mesteparten av livet med adhd, uten medisinene..

 

Det finnes ikke noe fasit, om man har adhd eller ikke. Alle er jo like forskjellige, og man må bare finne sin måte å fungere sammen på. Vi har funnet vår tralt. Jeg er bremsen, han er gassen Kan ikke kjøre bil uten noen av delene

[Anonym bruker]

#15

Slik har vi det og. Han er gassen og jeg er bremsen. Men jeg blir veldig trøtt av det. For min samboer mener jeg er kjedelig og slem når jeg prøver å bremse han.

Spesielt når det gjelder å bruke penger han ikke har :-( Hadde ikke jeg satt ned foten hadde vi vært ruinert og ikke eid tak over hodet.

Finner din mann seg i å bli korrigert?

[Anonym bruker]

Eksen min ble bedre av medisin. Han gikk på 5 mg Ritalin 3 ganger for dagen om jeg ikke husker feil.

Han hadde ikke rastløshet i armer og bein og var faktisk ganske lat. Kunne ligge på sofaen i timesvis. Men hjernen hans var hyperaktiv. Han måtte ha noe å lese på eller en tv på. Og hadde problemer med å slappe helt av og ikke gjøre noe uten en avis, radio eller tv da hjernen hans løp på en tredemølle.

Vi er ikke sammen lenger for jeg gikk lei av flørtingen hans. Han har har et stort behov for oppmerksomhet og bekreftelse og går mye ut på byen.

Uten medisiner ble han sjalu, mistenksom og sint.

[Anonym bruker]

Jeg tror mannen min har ADHD, noe han selv tror også. Som så mange andre falt han ut av skolesystemet på 80-90tallet og en mor som ikke fulgte opp noe som helst etter 1. klasse. Han har et utrolig temperament og eier bla ikke konsentrasjon. Har har stått på venteliste for undersøkelser nå i hvertfall 6 mnd. Det ser ikke ut til at det skjer noe.

[Anonym bruker]

Min har adhd og tourette. Sliter med temperament og klarer ikke kjøle seg ned i en krangel. Dette førte til en del cowboyfakter i ungdomstiden.

Vi har et ganske normalt liv i dag men det er i perioder tungt. Jeg vet han elsker meg veldig høyt men han kan være så egoistisk til tider at jeg får lyst å slå han hardt med ei kjevle. Jeg må bare tenke at han kommer ikke til å forandre seg. Jeg må velge mellom å ta han slik han er eller forlate han. Jeg har valgt å leve med han. Men Gud så mange ganger jeg har angret på at vi ble kjærester. De fine dagene er veldig fine. De mindre fine dagene er blæh!

[Anonym bruker]

Jeg bor sammen med en mann som har det. Han testet seg når han var 30 etter at vi gikk til samlivsrådgivning. Vi hadde en del problemer og han nektet å innse at han dessverre var årsak til mange av de. Han er verdens snilleste men tåler dårlig å bli motsagt og styrt av andre mennesker. Han vil være sin egen herre både i jobb og parforholdet. Ingen skal fortelle han noen ting. Spesielt ikke en kvinne.

 

Det var en stor lettelse når han fikk diagnosen og kunne lese litt om seg selv.

Jeg er enig i det hun over skriver at ikke alle mennesker er lagd for å bo med en partner som har adhd. Jeg er nok ikke i den kategorien og må kjempe mange kamper med han og meg selv.

Mannen jeg bor med er snill og smartere enn de fleste. Men han kan oppleves som et barn i blant. Han reagerer som et barn når vi krangler. Og oppfører seg som et barn når han vil noe og ikke blir møtt med enighet og aksept. Da kan jeg bli jævla lei av alltid være en foreldrer som må si nei.

Han har en lav allemennkunnskap men er geni på sine interesser og er heldigvis svært sosialt intelligent.

Han driver et enkeltmannsforetak som blir drevet etter hans lynne. Det kan bli gjort lite i perioder for så ta intense skippertak der han jobber dag og natt.

Han fungerte dårlig på videregående og i jobb under andre da han hadde problemer med å forholde seg til arbeidstidene og løpende oppgaver og krav fra andre. Nå som han driver for seg selv går det mye bedre. Men det hadde aldri gått uten samarbeid med en regneskapsmedarbeider som er klar over han tendens til utsettelser og la ting skute og gå.

Han er flink med barna men han kan noen ganger sette seg selv og sine behov foran barna. Og meg. For så være en superfar som kjøper dyre gaver, is og tøyser så de ler seg skakk.

Stabilt ustabilt vil jeg si livet er med en mann som har adhd.

[Anonym bruker]

For å svare på spørsmålet ditt om hvor forskjell det er å leve med en som har adhd og ikke så ja det er forskjell.

Men all forskjellen er ukke negativ. Noe er verre og tyngre men noe er også ganske fargerikt.

Hvis du slipper unna de verste hissigproppene (det hadde ikke jeg orket) så har du et fargerikt menneske full av ideer og energi. Menn med adhd har ofte en utrolig bra humor og er sosiale dyr som liker seg blant andre mennesker og ser som oftest lyst på livet. De har sine stupdaler men blir fort glad igjen.

Adhd er ikke en sinnsykdom. Men heller et systemfilter som mangler. Som gjør at man tenker fort og mye. Dette kan gi stress og indre uro. Men også glede, ideer og impulsivitet.

[Anonym bruker]

Hi

 

Tusen takk for mange svar! Godt å se at vi har flere.

Du som sa jeg kunne sende pm. Har du fått meldingen min?

[Anonym bruker]

Dytt

[Anonym bruker]

Dytt