Føler meg så alene

[Anonym bruker]

Det nærmer seg termin og jeg sitter her med masse tanker om fødsel og fremtiden. Samboern har liksom distansert seg fra meg og babyen i magen. Han er ikke så interrisert i oss lengre. Han sier at han kvir seg til fødselen og tiden etterpå, han føler seg ikke klar. Dette er hans første barn, og mitt 2 så jeg er vel mer forberedt en han. Men jeg føler meg så alene...

Bekymrer meg for fremtiden vår. Huff!!! Mulig det er hormoner....

[klatrejenta]

Ja det er mange tanker en gjør seg når tiden nærmer seg.

 

Av det du skriver virker det som om både du og samboeren føler dere alene og usikre på både situasjonen nå og fremtiden.

 

Slik jeg tolker det har ikke samboeren din mistet interessen for dere, han er bare usikker og redd og en måte å takle dette på er å distansere seg noe som ikke gjør verken han eller din situasjon bedre.

Hva med om du tar han med til jordmor og så får kanskje både du og han snakket sammen om hva som føles vanskelig og hva dere er usikre og redde for. Om du vet hva som skremmer han ved fødselen (han er sikkert redd for å ikke innfri og vet ikke hva som kreves av han eller om han er istand til å gjøre det). Han er kanskje redd for å gjøre feil og "dumme seg ut" siden han ikke har peil på opp eller ned på en baby og vet at du og andre rundt han er proffesjonelle. Tror vel aldri at noen førstegangsfedre har følt seg klare og sikre foran sin første fødsel og det som måtte komme etterpå. Men da trenger han å vite at det er noe dere skal klare sammen og at han ikke er alene og at ingen forventer at han... ta taaaaa skal være en superpappa fra barnet tar sine første skrik.

 

Forstår også at du føler deg ensom og trenger noen til å støtte deg og det er også noe han bør vite om, og da konkret hva han kan gjøre for å kunne være en støtte for deg (folk leser dessverre ikke tanker). Kanskje dere sammen kan pakke sykehusbagen hvor han føler at du inkluderer han og du vet at han har kontroll på at f.eks kameraet er med og de tingene både du og han gjerne vil ha med dere. Da blir kanskje prosjektet "barn" noe dere begge tar del i og føler dere samarbeider om.

 

Min mann hadde helt panikk for om det var forventet av han at han skulle klippe navlestrengen til jeg (og til slutt også jordmor) beroliget han med at det trengte han ikke å gjøre om han ikke ville og at verken jeg eller sykehuspersonalet ville forvente det av han. Han hadde fokusert så mye på dette at da endelig den saken var avklart så klarte han å se litt lysere på fødselen. Han er ennå av den oppfattelsen av han kommer til å være totalt ubrukelig under fødselen og er også engstelig for å ikke kunne være der for meg. Jeg har sagt at for meg er det viktigste at han bare er der slik at jeg ikke vil føle meg ensom og forlatt og at om han tror det blir for tøft og at han ikke vil makte å være der så er det ikke verre enn at vi kanskje kan finne en tredje person.

Jeg er jo også førstegangsfødende og har ikke peil på hva jeg går til men kjenner at det er fint å kunne snakke om det vi begge er usikre på.

Håper dere også kan få til en dialog på dette, og kanskje det gjør at dere til syvende og sist kommer enda nærmere hverandre...