Tiden går, og jeg prøver å jobbe med den...

[selma07 og engel]

25. februar var det en mnd siden lille vakre Rose kom stille til verden i uke 21:( Hjertet mitt blør.. KJenner at jeg savner de mye små bevegelsene hennes, og vet at det valget jeg måtte ta er ugjenkallelig:( Sorgen blir enda større når mannen ikke vet om vi skal prøve igjen:(

 

Hvordan jobber dere med sorgen jenter? Kjenner at jeg blir så utålmodig, vil så gjerne ha det bra.. vil være blid og balansert mamma og kjærest. Blir så sliten av nedturene, selv om de er der fordi jeg elsker den lille skatten jeg mista. Sorgen er kjærligheten til lille Rose <3

[Celcius73]

Kjære deg....

 

Dette må du bare la få ta sin tid. Noen kommer seg rimelig kjapt opp og går, mens andre sørger lenge før de føler at overskuddet og gleden sakte kommer tilbake.

 

Nå er det som du sier, bare en måned siden du mista jenta di, og alle tanker, drømmer og håp du hadde om fremtiden med henne er knust...det tar litt tid å bearbeide de følelsene, og at du er sliten av alle tårene og savnet er naturlig.

 

Gi deg tid, hvil deg, stell fint med deg selv, snakk med fagfolk, kanskje de kan hjelpe deg til å komme i en sorggruppe, slik at du kan få snakke om savnet og sorgen. Søk støtte hos venner og familie som kan hjelpe deg.

 

Det blir lettere etterhvert.

 

Stor klem fra meg

[Ays73]

Kjære deg Selma... Veldig trist å lese... Jeg mistet selv i uke 21, en liten jente som vi kalte Nathalie. Hun levde i 40 min etter fødselen. I morgen er det 1 år siden hun ble født. Det å glemme, eller klare å være blid, mamma og kjæreste så kort tid etter er nesten umulig om man ikke klarer å fortrenge alt..., men da tror jeg det uansett vil komme før eller siden. Alle har godt av å bearbeide sorgprosessen, er bare at vi gjør det på veldig forskjellige måter.

Jeg gikk til graven så å si hver dag i flere md. Syntes det hjalp meg masse. Hadde ett fint bilde som står på ett eget lite bord hjemme med to små engler og ett lys som er tent så lenge det er folk hjemme. Det er vondt og forferdelig og man føler at man aldri vil komme seg igjennom dette... Man gjør vel egentlig ikke det heller, men man lærer seg å leve med sorgen og takler den bedre og bedre.

 

En ting jeg håper dere har er nære gode venner som du/dere kan snakke med... Jeg trodde vi hadde det, men må si jeg er utrolig skuffet i etterkant, da folk faktisk tror en slik ting er "glemt" etter begravelsen... Ikke noen som spurte etter den hvordan det går osv... Det syntes jeg var veldig tungt...

 

Vi bestemte oss for at vi ville prøve så snart vi kunne igjen, men det tok oss 8 md før spiren satt igjen. Dvs at jeg er i uke 14 nå. Skal innrømme at jeg ikke klarer å kose meg med svangerskapet slik jeg burde nå, for redselen er der hele tiden..

 

ønsker deg/dere lykke til, og mannen din kan nok tiden ombestemme seg og ville prøve igjen når man får alt på litt avstand.

 

Varme klemmer fra meg til deg <3

[selma07 og engel]

Tusen takk for langt og fint svar:) Jeg er helt enig med deg, man må jobbe seg gjennom sorgen! Og lilleskatten vår kommer altid til å være en del av livet mitt og vårt! MEn det er så vondt for tiden. går bare å stiller meg selv spørsmålet hvorfor? Hvorfor skjedde dette oss? Det er 4 av mine venninner som er gravide med termin ca samtidig som jeg skulle hatt til sommeren:( de er like gamle eller eldre enn meg. Hvorfor oss? Hvorfor hvorfor hvorfor.. Jeg unner ingen å oppleve dette, det er bare grusomt smertefullt!

 

JEg håper jeg får stor mage snart igjen:) Det blir nok som du sier vanskelig å glede seg, men også godt å bli gravid igjen. Kunne hente opp alle drømmene og forventingene igjen! Se gleden i Selmas øyne over at magen vokser, og at hun skal bli storesøster! Håper håper håper!

 

Igjen tusen takk for svar! Tenker på deg i morgen! Go klem til deg fra meg!