Hvordan få pappa'n med på utredning av sønnen vår?

[Anonym bruker]

Vi har en gutt på 5 år, som jeg føler det er noe "galt" med.

Han er en flink og grei gutt, men jeg ser at han avviker mer og mer fra "normalen".

Kort fortalt er han:

- Mye sint/frustrert, lite selvkontroll

- Fysisk aktiv

- Ingen forståelse av enkel "barnslig" ironi

- Snakker ustanselig

- Liten/ingen empati

- Ikke interessert i barn på samme alder

- Sære interesser. (Liker dokumentarer, helt opphengt i enkelte emner. Akkurat nå er det Eifeltårnet som er det store.)

- Lærer utrolig fort om han er innteressert i emnet. (Lærte f.eks. å lese små bokstaver på ca. 10 min, da kunne han alle boksavene uten problem...)

- Søvnvansker. "Våkner" hver natt sinna og frustrert, men er ikke helt våken (har gjort dette i 3 år)

- Lite øyekontakt

- Leker sjeldent

 

Jeg her sjekket om han har evt. allergier, pga sinnet hans. Men prøvene var fine. Legen ville henvise han til PUP, men da samboeren min ikke ønsker dette, er han ikke henvist.

Jeg har egentlig lagt alt på "is" fordi de også mente i barnehagen at alt var greit.

Men nå fikk jeg beskjed fra barnehagen at de også reagerer. De sier han er veldig "annerledes" og spesiell, og dette blir mer og mer tydelig. Ped.lederen vil nå lese litt om asberger/adhd (som jeg mener sønnen vår kan ha), observere han litt og ha en samtale med både meg og samboer. Hun var veldig opptatt av at samboeren min måtte være med.

 

Så nå er ikke far i huset så veldig fornøyd. Han vil være med på møtet i barnehagen, men er ganske tydelig på at han ikke vil ha noen utredning, da dette kan sette en "merkelapp" på sønnen vår, som igjen vil gjøre han ennda mer annerledes.

Jeg tenker motsatt. Jeg tenker at dette gir oss bedre forutsettninger for å forstå han, og at både han og vi kan få det bedre. Og kanskje en utredning vil vise at det ikke er noe i det hele tatt... I alle tilfeller en vinn-vinn situasjon tenker jeg.

 

Noen som har hatt det lignende?

ønsker gjerne noen tips og noen overtalelses strategier her;-)

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg har selv et barn med særskilte behov og er alenemamma, men har delt foreldreansvar med pappaen. Hun er hos pappaen sin annenhver helg.

Jeg har vært veldig tydelig på at jeg ønsket å utsette hennes skolestart, da hun starter egentlig til høsten. Men dette ønsket ikke han, men jeg ga meg ikke.

Noen fagpersoner mente at utsette var det beste, mens bhg var veldig nøytrale. Men fagpersoner har høy status hos pappaen, selvom jeg er utdannet førskolelærer selv. Jeg så tydelig at hun henger etter, pga språk osv.. jeg henviste henne til PPT da hun var 15mnd.

 

Jeg ga meg ikke. Sendte mail hvor jeg henviste til andre fagpersoner ol.. Til slutt ga han seg.

 

Råder deg til å stå på og IKKE gi deg!!

[Lovemelikeyoudo]

Hei!

 

Forstår at dette er vanskelig for dere begge,og spesielt for pappaen. Det kan være han bare trenger litt mere tid på deg, få samlet tankene sine litt. Jeg jobber til daglig med barn med spesielle behiv og ser hvor vanskelig det er for familene rundt barna. Mange foreldrepar reagerere likt dere, hvor de er delte/uenige om veien videre.

 

Det er viktig å tenke på at dette gjelder gutten deres, og ikke dere selv. Han skal snart begynne på skolen, og om han skal utredes er det lurt å gjøre det nå!

 

lykke til!!

[//MAM\\]

Hei hei, og tusen takk for svar;-)

 

Nå skal vi til samtale i barnehagen til uka. Både gruer og gleder meg litt til det. Godt at andre enn jeg også ser at gutten vår er litt "annerledes", samtidig som jeg skulle ønske at omgivelsene beroliget meg med at alt virker fint med han... Litt ambivalent situasjon...

Jeg og pappaen har ikke snakket noe mer om samtalen/evt. utredning. Det er på en måte litt "spent" situasjon hjemme nå. Har valgt å la diskusjonen ligge, til jeg hører hva de mener i barnehagen. Så får vi rett og slett ta det derfra.

Fagpersoner har også høy status hos far i huset her. Så han vil nok sannsynligvis si seg enig i det som blir sagt der.

 

Godt å høre at det er normalt at foreldre reagerer ulikt;-)

 

HI

[solstråle- g09 og ?12]

Jeg har nære familiemedlemmer med asbergers, og ett barn med sette syndromet har en del andre behov enn ett "normalt" barn med tanke på rutiner og oppfølgning blandt annet. Gjelder fir barn med ad/jf også går jeg ut i fra.

 

Hvis barnet deres er utilpass og mye sint frustrert burde det være atgumentsjon nok, handler ikke om å sette merkelapp på barnet men å hjelpe barnet slik at hverdagen hans blir bedre, og slik at dere lettere kan forstå og hjelpe gutten deres viktigst er faktisk ikke hva dere syns/trenger/tenker om dette, men at gutten deres får ett best mulig liv med den diagnosen han eventuellt har og utenom lærerne til gutten deres og barnehage ansatte som har med ham og gjøre er det absolutt i.gen andre som trenger å vite noe om diagnosen så lenge han kan få det han trenger av oppfølgning og hjelp

[solstråle- g09 og ?12]

Mange skrivefeil ser jeg håper dere bærer over med det

[//MAM\\]

Jeg har snakket en del med samboer at det først og fremst er for å hjelpe sønnen vår. Og han er jo enig i at dette er viktig, men mener fortsatt at en evt diagnose ikke vil forandre noe. Har snakket masse om hvor viktig det er for sønnen, vår at vi kan lære å forstå han.

Men samb. sa senest i går at han hadde stor tiltro til ped.lederen vi skal til samtale med, så han vil nok høre på hennes evt. annbefaliger. Så jeg har en litt god magefølse på det;-)

[Gjest mangebarnsmamma]

Hei. Jeg vet ikke hvordan du skal få mannen din til å se ting på en annen måte, men vil bare si noe om dette med å få en diagnose. Min erfaring, fra eget barn, er at det forandrer mye (hun har en autismediagnose, fikk den som 8-åring). Diagnosen hjelper oss å forklare andre hva det er med henne (ikke minst de andre barna i familien og klassekamerater), den åpner for midler (hjelpemidler, stønad) og ressurser i skolen (en får ikke mye ekstra uten en diagnose) og den hjelper oss å forstå hvordan vi skal tilrettelegge hverdagen hennes. Kort sagt: Det å få en diagnose var for oss en veldig god hjelp! Lykke til:)