Har eg gitt opp? Treng motivasjon!!!

[Ville Vilde]

Eg har tre avbrutte graviditetar bak meg dei siste 10 mnd. Har starta utredning, men det er visstnok ikkje noko gale med meg.

Når eg fortel om abortane til venninner og familie osv. lurer alle på korleis det går med meg psykisk. Om eg er deprimert, sørger osv. Og dei blir så overraska, nesten sure når eg seier at eg ikkje bryr meg så veldig om akkurat det.

 

Men det er ikkje det som er greia, egentlig. Frå det sekundet eg får konstantert MA, blir eg drittsur og forbanna. Rett og slett fordi det er et voldsomt tiltak å sette igang med prosessen med å få kroppen tilbake til start.

Veker med blødningar, hormonar, venting og planlegging, før en endelig blir gravid igjen. Veker med angst for blod i trusa, morgenkvalme, oppblåsthet... Ny MA og på´n igjen...

 

No er eg muligens gravid for 4 gang på 10 mnd, og kjenner ingen forventningar. Gleden og håpet er vekke, orkar ikkje teste (bortkasta pengar), grur meg til legetimar, nye timar på venterommet til gyn.pol, rett og slett blææææh!!!

 

Går det ikkje no, så trur eg at eg gir meg. Kjem ikkje til å få forståelse for det i familien, "Junior treng søsken, det er verdt det til slutt, dette kan skje med alle, svada, svada, svada".

 

Eg er sliten, jobb og kvardagsliv går på lavgir. Haugen med ubrukte gravidkle veks for kvar graviditet (bortkasta pengar)!!!

 

Er det berre eg som har disse tankane? Kva er motivasjonen dykkar for å fortsette prøvinga?

[alfa-helix]

Hei. Først og fremst-grattis med ny graviditet.

 

Eg kjenner igjen tankane dine veldig godt. Eg har bak med 4 ufrivillige abortar og var vel litt der du er no for 1 mnd sidan. Eg trudde eg ikkje brydde meg, var i ein boble.....men når eg fekk konstatert abort igjen så datt eg heilt ihope likevel! Vart sint og kraftlaus samtidig....som om ingenting betydde noke. Den eg vært mest sint på var stakkars mannen min....eg straffar fortsatt han på ein måte fordi det er eg som gjennomgår desse tinga "aleine".....dette er jo feil av meg, men eg blir heilt irrasjonell.

 

For øvrig så er mine vennars og families reaksjoner det motsatte av dine . Dei forstår ikkje at eg Gidd! Det gler meg og sint! Mannen min må og overtalast leeeenge kvar gang.....eg trur ikkje eg klarar å overtale han ein gang til.

 

Eg reknar med at våre reaksjoner og følelsar rundt nye svangeskap er ein slags forsvarsmekanisme. Eg trur ikkje du har gitt opp. Eg trur du stålsetter deg. Eg håpar at det går bra for deg denne gang. Då vil alt vere verdt det!

 

[Erle79]

Hei kjære deg. Nei, det er ikke bare du som tenker disse tankene. Jeg hadde det akkurat som deg i starten av mitt siste svangerskap. Når jeg ante at jeg var gravid på ny etter de tre abortene håpet jeg ærlig talt at det ikke stemte. Jeg var ikke motivert for å hoppe på karusellen på ny, med alle opp- og ned-turene. Jeg følte at jeg kastet bort nye uker av livet mitt, ved å ligge kvalm på sofaen, for så å begynne å blø og rykke tilbake til start.

 

Det var veldig tøft å holde motet oppe i starten av svangerskapet, men etterhvert som ukene gikk økte håpet ørlite for hver dag. Jeg slet, som deg, med motivasjonen, og jeg følte at det svangerskapet var siste sjanse, at jeg ikke kom til å orke flere forsøk etterpå. Heldigvis var det en del kvinner her inne på forumet som peppet meg opp, og som delte solskinnshistoriene sine. For det er jo nødvendigvis det som er motivasjonen vår for å fortsette prøvingen - det inderlige ønsket om å komme i mål og å få et barn.

 

Jeg fant aldri roen i det siste svangerskapet mitt, nøt aldri fullt ut den voksende magen, klarte aldri å slå meg til ro med at svangerskapet kom til å ende godt. Med jeg endte opp med å være gravid i 40 uker, og det kom en frisk, fullbåren, nydelig jente til verden som et resultat av det svangerskapet. Jeg lærte at selv om man hater å være gravid, så er det resultatet som teller. Den som intet våger, intet vinner. Og du er (trolig) gravid, ergo har du en solid sjanse for å bli mamma innen utgangen av 2012. Lykke til, det går bra til slutt, alle her inne heier på deg!

 

Har du forresten testet og fått konstatert svangerskapet?

[Ville Vilde]

Takk for utrolig gode og positive ord.

 

Jeg har ikke testet enda, så jeg er ikke helt sikker på om jeg er gravid igjen.

Men jeg kjenner kroppen min ganske godt nå, og merker stikkingene og ømheten i livmoren. Hadde god kontroll på eggløsning, så venter mens nå i disse dager.

Første mens etter MA er helt forferdelig, så jeg håper jo av hele mitt hjerte at jeg er gravid og slipper å blø noe mer det neste året! ER Så LEI AV BLOD!!!

 

På sykehuset ville de vente til jeg hadde hatt 4 (!!!) aborter før de startet utredning, men fastlegen min har allerede satt igang, og jeg har fått svar på en del prøver. De finner ingenting selvsagt, men jeg vet at jeg får blodfortynnende/gyn-spesialist og all mulig hjelp fra nå av, og det er en stor trøst.

 

Samboer er helt med på notene foreløbig, og vi er enige om at vi må fortsette til vi lykkes, eller til vi evt. finner ut hva som feiler meg. Det er selvsagt frustrerende for han alt jeg har gått gjennom, men han gjør så godt han kan for å hjelpe meg. Jeg vil selvsagt ha minst mulig styr, og nekter å være sykmeldt/borte fra jobb når det står på.

 

Har kjøpt Clearblue-tester på Ebay, og skal ikke teste før de kommer i postkassa. Samboer sier at det ikke er vits i å teste i det hele tatt, merker det tidsnok uansett

 

Jeg setter så stor pris på støtten fra dere andre i samme situasjon her inne, godt å få tømt hodet litt av og til. Har lest på forumet lenge, men ikke følt at jeg har trengt å være aktiv før nå. Ser iallefall litt lysere på tilværelsen i dag, så tusen takk Erle79 og alfa-helix!!!

 

You made my day