Min fødselshistorie - ikke for de med fødselsangst...

[klarernestenikkevente]

9 dager på overtid ble jeg strippet, og fikk valget om å vente en dag for å se om det kom igang, eller bli satt i gang der og da. Vi valgte å vente et døgn, tenkte at naturlig fødsel jo er best, og halv fem om morgenen neste dag startet riene av seg selv. Hurra! tenkte vi, topp motivert, kom til Ahus klokkka 9, og så dabbet riene sakte men sikkert av og ble borte. Dermed ble jeg satt igang med en pille opp i skjeden klokka 13, og klokka 15 så braket det løs. Riene kom stadig tettere, og var så vonde at jeg måtte bare sitte naken på gulvet i dusjen på føde-observasjon og fokusere på dem, men jeg klarte meg greit igjennom dem med hjelp av mannen som dusjet meg, og pusting og tanketrening lært på fødselshypnosekurs. Jeg trodde jeg hadde kjempevondt da, lite visste jeg om hva som ventet. Til slutt fikk jeg lov å komme inn på fødestua, da hadde jeg 4 cm åpning, og da begynte det å bli så vondt at jeg nesten fikk litt hetta. Takket ja til lystgass og det hjalp ganske mye en stund, ble jo pære dritings og da er smerter lettere å takle psykisk og de tar faktisk den verste toppen av ri-smertene en stund også. Men Så - kom de virkelige monsterriene. Uten pause overhodet, de kom tett som hagl i 2-3 timer så jeg fikk ingen tid til å puste ut mellom dem og hente krefter. Ingen i verden kunne forberedt meg på smertene ved fødsel, det var helt vanvittig ubeskrivelig vondt og jeg lå og vekselvis brølte og jamret inn i lystgass-maska, og ropte ting som "Hvorfor er det ingen som vil hjelpe meg???" "Jeg angrer". "Jeg vil dø". Det var et regelrett helvete, kan tenke meg at det er slik det føles om noen knuser ryggen din gang på gang på gang i flere timer eller du får amputert hele underkroppen uten bedøvelse. Pur tortur, rett og slett. Ved ca. 6 cm kom anestesilegen og skulle gi meg epidural, jeg skimtet bare en grønn skygge i venstre øyekrok, jeg var ganske borte i smertene mine, men skjønte at det var anestesilegen. Han hadde såvidt kommet inn døra da alarmen gikk, og han måtte gå. Han kom tilbake en time senere. Fy flate jeg var forbanna på prioriteringene ved dette sykehuset akkurat da.... totalt urimelig selvfølgelig, men jeg var så kjørt av smerter at jeg der og da ikke kunne forstå at noen kunne prioritere noen andre enn meg! :-) Men så fikk jeg epidural da, til slutt, og jeg var så lykkelig som jeg tror jeg aldri før har vært :-) (før noen timer senere da vi fikk møte vår lille datter .... Den virket superbra på meg, riene kom tett som hagl i 4-5 timer til men jeg kjente bare et veldig nedpress etterhvert og de smertene var helt ubetydelige i sammeheng. Når pressriene kom, så kjente jeg de, og jeg presset som besatt i 45 minutter mens jeg lå og smilte og lo! Enda jeg ble både klippet og halt og dratt i, de smertene var virkelig småtterier mot åpningsriene. Så selve utpressingen var rett og slett en lek. Hardt, hardt arbeid, men smertemessig helt ubetydelig. Det var en lettelse for jeg hadde sett for meg at det måtte jo være det aller aller verste. Jeg presset så jeg trodde øynene mine skulle ploppe ut (mannen min sa at det så sånn ut også og jeg var helt lilla i ansiktet ha ha ha - ansiktet mitt var helt hovent i flere dager etterpå).

 

Og så kom den fantastiske øyeblikket da vår lille prinsesse gled ut av meg. Jeg fikk henne på brystet, hun lå der så fantastisk med masse mørkt hår og store mørke øyne og så på oss - det er det mest fantastiske jeg har opplevd i mitt liv!

 

Jeg leser at folk sier at du glemmer smertene så fort det er over. Vel - NEI - det skal jeg hilse og si at jeg ikke kommer til å glemme så lenge jeg lever :-). Jeg klarte nesten ikke gå etterpå så ble kjørt i rullestol og golfbil til barselhotellet etterpå, og de to første ukene etter fødselen var ikke særlig behagelige heller, men nå er det 3 uker siden og jeg føler meg ok og nytter mammatilværelsen og vår fantastisk fine lille datter - som selvfølgelig var verdt hvert eneste smertebrøl he he he.

[*SommerFrisk*]

9 dager på overtid ble jeg strippet, og fikk valget om å vente en dag for å se om det kom igang, eller bli satt i gang der og da. Vi valgte å vente et døgn, tenkte at naturlig fødsel jo er best, og halv fem om morgenen neste dag startet riene av seg selv. Hurra! tenkte vi, topp motivert, kom til Ahus klokkka 9, og så dabbet riene sakte men sikkert av og ble borte. Dermed ble jeg satt igang med en pille opp i skjeden klokka 13, og klokka 15 så braket det løs. Riene kom stadig tettere, og var så vonde at jeg måtte bare sitte naken på gulvet i dusjen på føde-observasjon og fokusere på dem, men jeg klarte meg greit igjennom dem med hjelp av mannen som dusjet meg, og pusting og tanketrening lært på fødselshypnosekurs. Jeg trodde jeg hadde kjempevondt da, lite visste jeg om hva som ventet. Til slutt fikk jeg lov å komme inn på fødestua, da hadde jeg 4 cm åpning, og da begynte det å bli så vondt at jeg nesten fikk litt hetta. Takket ja til lystgass og det hjalp ganske mye en stund, ble jo pære dritings og da er smerter lettere å takle psykisk og de tar faktisk den verste toppen av ri-smertene en stund også. Men Så - kom de virkelige monsterriene. Uten pause overhodet, de kom tett som hagl i 2-3 timer så jeg fikk ingen tid til å puste ut mellom dem og hente krefter. Ingen i verden kunne forberedt meg på smertene ved fødsel, det var helt vanvittig ubeskrivelig vondt og jeg lå og vekselvis brølte og jamret inn i lystgass-maska, og ropte ting som "Hvorfor er det ingen som vil hjelpe meg???" "Jeg angrer". "Jeg vil dø". Det var et regelrett helvete, kan tenke meg at det er slik det føles om noen knuser ryggen din gang på gang på gang i flere timer eller du får amputert hele underkroppen uten bedøvelse. Pur tortur, rett og slett. Ved ca. 6 cm kom anestesilegen og skulle gi meg epidural, jeg skimtet bare en grønn skygge i venstre øyekrok, jeg var ganske borte i smertene mine, men skjønte at det var anestesilegen. Han hadde såvidt kommet inn døra da alarmen gikk, og han måtte gå. Han kom tilbake en time senere. Fy flate jeg var forbanna på prioriteringene ved dette sykehuset akkurat da.... totalt urimelig selvfølgelig, men jeg var så kjørt av smerter at jeg der og da ikke kunne forstå at noen kunne prioritere noen andre enn meg! :-) Men så fikk jeg epidural da, til slutt, og jeg var så lykkelig som jeg tror jeg aldri før har vært :-) (før noen timer senere da vi fikk møte vår lille datter .... Den virket superbra på meg, riene kom tett som hagl i 4-5 timer til men jeg kjente bare et veldig nedpress etterhvert og de smertene var helt ubetydelige i sammeheng. Når pressriene kom, så kjente jeg de, og jeg presset som besatt i 45 minutter mens jeg lå og smilte og lo! Enda jeg ble både klippet og halt og dratt i, de smertene var virkelig småtterier mot åpningsriene. Så selve utpressingen var rett og slett en lek. Hardt, hardt arbeid, men smertemessig helt ubetydelig. Det var en lettelse for jeg hadde sett for meg at det måtte jo være det aller aller verste. Jeg presset så jeg trodde øynene mine skulle ploppe ut (mannen min sa at det så sånn ut også og jeg var helt lilla i ansiktet ha ha ha - ansiktet mitt var helt hovent i flere dager etterpå). Og så kom den fantastiske øyeblikket da vår lille prinsesse gled ut av meg. Jeg fikk henne på brystet, hun lå der så fantastisk med masse mørkt hår og store mørke øyne og så på oss - det er det mest fantastiske jeg har opplevd i mitt liv! Jeg leser at folk sier at du glemmer smertene så fort det er over. Vel - NEI - det skal jeg hilse og si at jeg ikke kommer til å glemme så lenge jeg lever :-). Jeg klarte nesten ikke gå etterpå så ble kjørt i rullestol og golfbil til barselhotellet etterpå, og de to første ukene etter fødselen var ikke særlig behagelige heller, men nå er det 3 uker siden og jeg føler meg ok og nytter mammatilværelsen og vår fantastisk fine lille datter - som selvfølgelig var verdt hvert eneste smertebrøl he he he.

 

 

He he, høres ut som en drømmefødsel det der da:) Godt det gikk bra med alle

[lillepip]

Ja, jeg har heller ikke glemt de smertene der. Herregud som jeg ropte og skreik! Jeg var sikker på jeg vekket de døde og husker at jeg lurte på hvorfor ingen ville hjelpe meg! Da en jordmor kom innom og spurte hvordan jeg syntes det var sa jeg: det var jo helt fryktelig! Og de som sier noe annet de lyver!