Tvil, på grunn av ustabil barnefar

[Anonym bruker]

Jeg er gravid og det er slutt med samboeren. Det ble slutt FØR jeg visste at jeg var gravid, jeg er 9 uker på vei.

 

At det er slutt er til det beste, selv om jeg kjenner på sorg over at alt er over. Rett etter bruddet kjente jeg på lettelse også - som i at "nå er det slutt på opp- og nedturer", osv.

 

Han har ikke alltid vært en spesielt bra mann for meg - etter hvert har det vist seg at han er meget ustabil både i humØr og i meninger, og han har, vil jeg si, behandlet meg med liten respekt over lang tid.

Eller man kan jo også si at JEG også har latt meg behandle med liten respekt, siden det ikke har blitt slutt fØr nå.

 

Han har sitt å "stri med", og jeg mistenker også at han er veldig deprimert. Så selv om jeg er "sint" på ham, synes jeg likevel synd på ham midt oppe i alt. Hva som er "ham" midt oppe i dette, og hva som er depresjonen - det vet jeg ikke lenger.

Han er også avhengig av å ha kontroll over sine omgivelser, har et voldsomt temperament, og har tråkket på meg mentalt over lang tid.

 

Jeg er selv stabil og i fast jobb, med jevnt humØr og sunne interesser.

Og så viser det seg at jeg er gravid. Jeg Ønsker meg sterkt barn, men ikke slik situasjonen er. Det var ikke slik det "skulle bli".

 

Så nå rives jeg mellom et sterkt barneØnske - og Ønsket om å avslutte hele svangerskapet.

 

Jeg Ønsker selvsagt at mitt barn skal få vokse opp i trygge og stabile omgivelser, og Ønsker ikke å bringe et barn til verden slik tingene er nå. Jeg vil bli alenemor i så fall. Jeg er redd hans ustabile person skal påvirke barnet, og meg, på en negativ måte.

Han er så ustabil/utrygg, og respekterer meg ikke - og jeg kvier meg også veldig for å få barn med en mann som ikke respekterer barnets mor.

 

Jeg lurer på om det rett og slett er uforsvarlig å få dette barnet. En i nær familie som har sett tingene på nært hold, har gått så langt som å antyde at barnefar kan ha en alvorlig personlighetsforstyrrelse. (Vedk. som antyder dette, har erfaring via arbeid i psykiatrien.) Det er jo ikke mulig å stille noen diagnoser slik, det er ikke slik ment, men skriver dette for å understreke situasjonen. Han er ikke "bare" en litt vanskelig mann.

 

Samtidig vil jeg så gjerne ha barn. Jeg blir fysisk kvalm med tanken på å avslutte det som vokser inne i meg. Jeg fØler et veldig mentalt stress. Jeg fØler meg helt grusom.

Jeg fØler nesten jeg bØr avslutte det hele, vente litt til ting har roet seg, og omså starte på nytt på "egen hånd". Det fØles absurd å skulle planlegge neste svangerskap, når jeg allerede har liv i magen nå. Det er likevel en stor trØst i å tenke slik. At jeg avslutter for dette barnets skyld, og setter alt på vent.

 

Det er også trØst i å tenke helt overfladiske tanker som at dette ikke er et ordentlig barn helt ennå, osv. Og at det kan jo ikke være helt uten grunn at det er tillatt med abort fram til 12 uker. For jeg er kanskje litt for langt inne i tanken om at jeg nå tar livet av mitt eget barn, og andre dramatiske tanker.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjØre. Barnefar vet ikke noe som helst, da jeg er redd han skal klare å "manipulere" meg til noe jeg ikke Ønsker - enten det er det ene eller det andre. Dessuten, som ovenfor nevnt, så er han deprimert, og jeg Ønsker ikke å gjØre ting verre for ham nå. (For eksempel i form av en abort, hvis han selv vil beholde. Eller motsatt.)

 

Jeg er veldig fortvilet over den situasjonen jeg er i nå. Håper jeg kan få noen råd eller innspill. Jeg håper også at jeg har fått klart fram at det er barnefar som er årsaken til tvilen min.

[Anonym bruker]

Kunne nesten ha skrevet dette selv, med unntak at her var det alkoholen som lå bak alt. Vi har heldigvis ikke bodd sammen, men har hatt god kontakt med hverandres barn.

 

Graviditeten gjorde at vi ble sammen igjen gang på gang, og han lovde bot og bedring. Vi var ikke sammen når jeg fødte, men som vanlig blei alt feid under teppet, og vi ble "kjærester" atter en gang.

 

Her sitter jeg da, med ei datter som jeg ikke angrer på, men med en barnefar som jeg overhodet ikke vil ha i livet mitt! Ikke orker jeg å tenke på dåpen, vi prater ikke sammen, han er så bitter nå, og legger som vanlig all skyld over på meg. Og jeg savner han faktisk, og får ikke den avstanden som jeg trenger for å legge han bak meg. Så snart vi samarbeider greit, går det ikke lange stunda før vi er sammen igjen. Og når jeg ikke vil, så er han bare vanskelig!

 

Tenk deg godt om!!! Dere får et bånd resten av livet, og jeg kan ikke gi deg råd. For det er uansett en tap-tap situasjon...

[loulou123]

Beklager så mye, unner ingen å være i en slik situasjon. Det er et vanskelig valg å ta, spesiellt under slike omstendigheter og det finnes ikke et rett eller galt svar. Du må bare vurdere situasjonen så godt som mulig og finne ut hva som er best for deg i lengden.

Jeg har heller ikke sagt noe til barnefaren om valget jeg har tatt selv om han er en snill og stabil fyr. Tror jeg prøver å spare både ham og meg selv for det. Vi er ikke i et forhold og jeg har alltid vært typen til å ta børen på mine egne skuldre heller enn å se andre lide med meg. Jeg er heldig med å ha støtten til de nærmeste vennene mine her, så støtte fra ham har ikke vært en nødvendighet for meg i dette. Med det sagt så var jeg i et forhold som var ganske likt ditt i 4 år før dette. Der jeg ved et par anledninger hadde pregnancy-scares før jeg tok tester som viste seg å være negative. Hadde de vist seg å være positive på den tiden så hadde jeg slitt mer enn jeg gjør nå med å gjøre et valg. Men tror for min del at valget til slutt hadde blitt det samme som jeg har tatt nå. Jeg var i et følelseshelvete preget av sterke oppturer med like sterke nedturer, og hadde liten tillitt til mannen på samme tid som jeg var avhengig av smerten han ga meg. Jeg tenkte nok at det dårlige forholdet jeg hadde til ham var bedre enn å ikke ha ham i livet mitt i det hele tatt. Det jeg prøver å si er at jeg tålte å bli behandlet slik,men jeg vet ikke om jeg hadde klart å bringe et barn til verden under slike omstendigheter. Eller om jeg hadde vært sterk nok til å ta meg av barnet på egenhånd. Folk er forskjellige, slik som alle omstendigheter er det. Og det er til syvende og sist du som har innblikk i alt som spiller inn og må ta valget. Jeg bare håper at det jeg har skrevet her i det minste kan gi deg en følelse av at du ikke er alene.