Svangerskapsdepresjon??

[90210]

Hei alle dere...

 

Noen av dere som har lest mine tidligere innlegg har kanskje fått med dere at jeg "mistet" i uke 12 i fjor. Og at jeg nå er gravid på nytt i min 11 uke med en annen mann, som jeg forsåvidt ikke er sammen med.

 

Det som hendte i fjor var mentalt grusomt, og tok lang tid å overkomme. Ikke bare det å miste, men hele opplevelsen. I tillegg til at barnefaren ga blaffen i hva som foregikk.

 

Men nå var jeg kommet til et nytt kapittel i livet.

Jeg var sammen med en 2 barnspappa en periode. Vi styrte på som forelskede par ofte gjør og jeg brukte p-pille som beskyttelse.

Men likevel ble det til at jeg ble gravid, og dette ble ikke så veldig godt tatt i mot av barnefaren. Han ønsket i starten at jeg skulle ta abort, men da jeg fortalte ham at jeg ikke klarte å gjøre det så ville han ikke ha noe med meg eller barnet å gjøre.

 

Men nå ser det ut til at han har tatt til "fornuft" og ønsker å ta del i barnets liv. Han inviterte meg hjem til seg i går kveld, slik at vi kunne prate om litt og ha det litt hyggelig. Og vi hadde det kos i og for seg, vi pratet en god stund, deretter førte det ene til det andre.. og dere kan nok tenke dere hva som skjedde etterpå...

 

Men like før jeg måtte reise hjem igjen lå vi side om side å pratet litt..

Da kom jeg til å si at jeg syns det var godt å se ham igjen, og at jeg gjerne ville treffe ham litt oftere frem over.."

 

Da svarte han: "Nja jeg syns ikke vi skal stresse med å møtes så ofte, men en gang i blandt er jo ikke feil.."

 

Der og da kjentes det ut som om han bare "bruker" meg om dere forstår hva jeg mener..

Det kjentes ut som om han bare vil ha meg til stede når det passer ham, når han trenger å være intim osv..

 

Jeg visste jo fra dag 1 at vi ikke kom til å bli sammen igjen bare fordi jeg nå er gravid, men likevel hadde jeg jo kanskje håpet at vi kunne ta tiden til hjelp å se om vi kanskje kunne få noe til å fungere..

 

Men nå ser det da altså ut som om han forbereder seg fullt og helt på å bare bli helgepappa, og bare vil ha meg når han "trenger" meg..

 

Jeg vet dette ikke er en grunn til å sitte å deppe, men etter gårsdagen så har ikke ting sett så lyst ut som før..

Jeg hadde nå endelig kommet over sjokket jeg fikk da jeg fant ut jeg var gravid på nytt, og hadde innstilt meg på at jeg skulle klare å ta meg av dette barnet alene, og jeg GLEDET meg til det..

 

Men i dag.. .

Jeg føler meg HELT FORFERDELIG som sier dette, men i dag har jeg ikke kunnet tenke på annet enn "hvorfor tok jeg ikke abort??"

Jeg vet jeg hadde angret meg ihjel om jeg tok abort nå eller for 3 uker siden. Jeg hadde ikke klart å leve med meg selv, men disse mørke tankene mine i dag har kommet frem. Jeg har hele dagen gått og bare "ønsket barnet og alt rundt det bort" ...

 

Jeg vet det høres heelt forferdelig ut!

For som jeg selv sier, jeg kunne aldri gjennomført en abort, jeg hadde ikke klart det. Men noe med hele situasjonen, de vonde minnene fra i fjor med det å miste, med at den daværende mannen min ikke brydde seg det spor av verken meg eller babyen som døde. Jeg kjenner litt på følelsen av at det hele gjentar seg..

 

Jeg VET jeg fiint klarer å ta meg av dette barnet og min datter alene, jeg kan få et FLOTT liv selv uten barnefaren. Men ja, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det hele, jeg er bare veldig trist og føler at alt bare er motgang akkurat nå.

 

Slik det er nå har jeg INGEN glede av fosteret som lever inni meg

Jeg øsnker Så gjerne å kjenne den gleden jeg kjente da jeg gikk med min datter, eller den jeg kjente da jeg gikk gravid i fjor. Men den bare forsvant

 

Jeg håper virkelig det hele forandrer seg når jeg har vert på ultralyd og fått sett livet inni der om 5-6 uker.

 

Beklager å bry dere alle med mine dystre tanker, men jeg måtte bare få luftet dette et sted.

 

Jeg har lest veldig mye om ALT som dreier seg rundt svangerskap og fødsel etc.. Og jeg har i flere år sagt til meg selv at svangerskapsdepresjon og fødselsdepresjon ALDRI skjer meg.. at JEG aldri kunne MISSLIKE min egen baby...

 

Men der tok jeg feil,...

Det verste av alt er skyldfølelsen som følger disse tankene...

Skyldfølelsen over å ønske at barnet aldri ble til...

For jeg vet med meg selv at hadde jeg mistet nå, så hadde jeg klandret meg selv, grunnet disse mørke tankene...

 

Huff jeg håper det kommer lysere dager...

Føler meg helt fryktelig som sier slike ting om mitt eget avkom, men det slo meg helt ut av det blå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal snu alle disse negative tankene om til noe bra...

[Tante_Esel]

uff.. er ikke livet rart... smaa ting som skjer som kan hjemsøke oss saa forferdelig lenge... jeg hører ikke til her inne paa forumet, men noe gjorde at jeg ble tiltrukket av inlegget ditt, saa jeg maa liksom bare svare deg...

 

for meg høres det ut som om du ikke har faatt sørget nok over fosteret som du mistet i fjor. Og at denne nye mannen du naa er gravid med, kanskje ja, som du sier det selv... bruker deg litt...

 

jeg tror og haaper at du vil faa det bedre med tidern, naar magen vokser, og du kjenner liv, kan se babyen paa ultralyd osv... for naturlig nok, saa følger det sikkert med en del frykt over at det samme skal skje igjen vil jeg tro.

 

Haaper du har nok støtte fra venner, og familie!

 

sender deg en stor klem!

[anna t]

Nei, dette var ikke noe greit. Skjønner at du er trist og lei deg.

Ikke vær redd eller ha dårlig samvittighet for at du tenker negativt akkurat nå. Det er helt naturlig, du er full av hormoner og har ting å være trist for. Og jeg er helt enig med Adine over om at dette sikkert blir bedre etter hvert.

Jeg har lyst til å foreslå at du snakker med lege eller jordmor om dette. Og kanskje du kan få litt hjelp til å håndtere tingene, f.eks. samtaler med jordmor eller på familievernkontoret i kommunen din. Ofte hjelper det mye bare å få snakket ordentlig med noen, få sortert tankene sine litt. Og så blir det kanskje lettere å fokusere fremover og tenke positivt etter hvert.

Håper det går bra med deg

[Full av liv]

Får litt vondt i hjertet av å lese hva du har opplevd. Svangerskapsdepresjon er ikke noe ukjent tema på helsestasjonen og jeg vil råde deg til å be om støtte der. De kan sette deg i forbindelse med samtalegrupper hvor du kan finne andre i samme situasjon. Det skal noe til at alt bare går over av seg selv, og jeg synes det er vanskelig å komme med gode råd ettersom jeg ikke kjenner deg. Men jeg har hatt noen tøffe tak de siste årene med mye sorg og helsestasjonen har vært veldig nyttig for meg.

 

Stor, stor klem..

[Anonym bruker]

Kjære deg

 

Skjønner kjempegodt at du er trist og lei akkurat nå.. kan ikke sette meg inn i din situasjon og de følelsene du har men jeg vil gjerne si deg en liten ting alikavel...

Den mannen du skal venter barn med fortjener deg ikke og jeg tvile veldig sterkt på at det er pga barnet han ikke vil vil fortsette sitt samliv med deg... og nå sier jeg IKKE at det er noe feil med deg som gjør det, så absolut ikke...jeg kjenner ikke så mye til deres historie så jeg håper ikke at du blir sint fordi jeg blander meg, jeg bare nekter å gå med på at en mann ikke vil være sammen med kvinnen han er glad i fordi hun er blitt gravid...??nei, jeg håper du finner en mann som fortjener å være sammen med deg og som støtter deg i de situasjonene som oppstår både på godt og vondt han der der, er ikke noe å satse på....håper du greie å kose dg med babyen i magen din for DET kjære deg, det er ekte kjærlighet et nytt lite menneske som kommer til å elske deg livet ut

[90210]

Tusen hjertelig takk alle sammen!

Jeg vet ærlig talt ikke helt hva jeg selv skal tro, jeg er litt "blank" akkurat nå. Og om det faktisk er svangerskapsdepresjon jeg har utviklet nå, eller om det bare er et par dårlige dager, aner jeg ikke.

 

Men takk for flere gode råd alle sammen!

Skal på første svangerskapskontroll hos legen 1 mars, kanskje jeg bør nevne noe av dette for henne da...

 

Men det går nok sikkert over, når jeg bare får samlet tankene mine orntelig, og fått brikkene på rett plass i livet mitt. Det første jeg skal gjøre er å spørre barnefaren rett ut:

"Hva vil du? ønsker du at vi skal prøve å fortsette sammen å se hvordan det går? Eller vil du bare ha meg når det passer deg?"

 

Men han ror seg vel kanskje unna å svare orntelig på det, men da vil jeg vite med meg selv hva det egentlige svaret var uansett.

 

Og i dag fikk jeg svigerinna mi til å sende meg doppleren sin (sånn man kan lytte til barnets hjerteslag med). Den kommer i posten her om 2 dager, så kanskje jeg da får litt mer babylykke. Når jeg får høre babyens hjerteslag, at det går opp for meg at dette barnet LEVER, og at det har det bra...

Kan jo sitte litt der, at det er derfor jeg ikke gleder meg over babyen, grunnet det i fjor, at jeg hele tiden kanskje går og "forventer" at dette ikke går bra på en måte..

 

Ikke vet jeg,...

 

Men jeg er vertfall villig til å PRøVE å få den gleden tilbake

 

Og jeg tror kanskje siste "anonyme" her har en tanke rett i dette med barnefaren. Han er egentlig en veldig god mann, han er en fantastisk pappa for sine 2 barn, men kanskje han rett og slett ikke er mannen for meg.

 

Så jeg bør nok begynne å forberede meg på at jeg blir alene om dette, at jeg forblir singel, men mamma til 2..

 

Skal nok få det til på et vis, men alt hadde vert en hel del bedre om jeg bare hadde klart å glede meg over miniatyrbabyen i magen... Vil jo ELSKE den.. vil være i MAMMARUS... men istedet går jeg rundt som om jeg ikke var gravid, klarer ikke tenke så veldig positive tanker om denne graviditeten...

 

Men det kommer sikkert.. får i vertfall håpe det!

 

Tusen takk igjen for svarene deres, hjelper litt å lese slike tilbakemeldinger. Selv om det oftest står "råder deg til å prate med noen om dette..."

Så hjelper det også litt å "skrive med noen om dette"

 

Takker.

 

Skal heller poste en oppdatering etter jeg har hørt babyens hjerteslag (om jeg finner dem, er jo ikke alltid man finner dem så tidlig, spesielt ikke da det ikke blir gjort av helsepersonell), så får vi se om humøret og holdningen ovenfor graviditeten har blitt noe bedre

[Heidi <3]

Kjære deg, jeg føler med deg! og jeg kjenner meg litt igjen i den biten at man ikke heilt klarer å bli glad i babyen i magen.. Veit jo ikke om jeg kommer til å få holde barnet mit, oppdrag det og gi det en klem hver dag, hva om det ikke går bra denne gangen også, og jeg da har blitt alt for glad i babyen min igjen! orker ikke gå igjenom noe slikt igjen!

 

men så tenker jeg, Nei denne gangen skal det gå bra! og så prøver jeg å tenke på hvordan det kommer til å bli med en liten baby i huset, hvordan storesøster kommer til å kose rundt lille babyen vår av å til.. og hvor fint vi skal få det. (selvom det selvfølgelig også kommer til å bli en tung tid! Er jo tungt med småbarn i huset, men verdt det! )

 

Og da klarer jeg å få en glad liten følelse i magen for en stund Men jeg håper også at dette skal bli bedre til meg når jeg har vert på ultralyd i uke 12, og forhåpentlighvis får se at alt er bra! og så tror jeg det hjelper mye når jeg kommer forbi den uka jeg mista sist.

 

håper det ordner seg for deg, at du klarer å tenke mer og mer positivt for hver dag som går.. og at du blir tryggere og gladere for hver dag som går! Lykke til og masse god klemmer til deg!

[90210]

Huff ja, det kan jo være en vesentlig faktor.

At vi ikke klarer å glede oss helt over babyen på grunn av frykten for å miste igjen..

 

Jeg tror nok det er litt som du sier, at når man har passert den uken man mistet, når man vet barnet har det bra, når man har sett at dette går bra. Først da tror jeg gledestårene kommer

 

Nå kan det selvfølgelig også være litt andre ting som gjør at jeg ikke gleder meg over den lille, som det at det gikk opp for meg at jeg vil bli alenemor til 2, med 2 forskjellige fedre..

Eller det at jeg føler meg litt "brukt" av barnefaren etc...

Men det kan jo også skyldes litt på hormoner.. dagene går jo litt opp og ned når kroppen gjennomgår et RUSH av hormonendringer

 

Forhåpentligvis klarer vi begge å stråle av lykke over vår lille i magen snart!

 

Lykke til Heidi (jeg heter også Heidi forresten)

Tror og håper det går bra for deg denne gang!