Jeg skammer meg så over å være gravid :(

[Kristiiin]

Er seksten uker på vei nå, og magen begynner å bli bra bollete. Jeg er aktiv student, jobber mye ved siden av, og har en kjæreste som jeg i disse tider kjøper hus sammen med (Vi har bare vært sammen ca åtte mnd..) Har en gutt fra tidligere forhold også.

 

For et par uker siden slapp jeg "bomben" om at jeg var gravid til mine foreldre og bestevenninne. De ble jo glade, men sikkert ganske overraska. Mine foreldre har ikke nevnt det siden.. Grua meg så til å si det at jeg var helt dårlig. Etter vinterferien blir jeg nødt til å fortelle det til klassekamerater, kollegaer osv - fordi det er vanskelig å skjule det.

 

Men jeg skammer meg så... Det passer dårlig å bli gravid nå (Vi har svært god økonomi, og alt sånne ting er i orden). Men vi hadde bare vært sammen en kort tid, og jeg føler meg uglesett. Går bare i store ullgensere for å skjule magen, og lever et liv som jeg gjorde før. Benekter hele graviditeten egentlig.. (Gjør ikke noe som er skadelig for babyen da så klart).

 

Hvordan kan man liksom "komme over skammen", og gå med kroppsklær igjen..?

[Cofie]

Hei Kristiiin. Vi har termin samme dag så jeg på lista! Jeg hadde det på samme vis... Ikke at jeg og kjæresten hadde vært sammen kort men rett og slett gruet meg til å fortelle det til venner og hans familie!

 

Føler meg ikke helt akseptert i svigerfamilien... Kjæresten min har ei jente på 3,5 år og jeg kom inn i bildet når hun var va ca 9 mnd.. ( det var over med barnefaren og mammaen) men tror svigermor ikke var klar for noen ny "dame" . Det var ikke så populært og det har tatt tid og bli kjent med de!

Vet akkurat hvordan det er og grue seg så! Og hvordan man skjuler seg hele tiden

 

Etter at det var sagt (samboeren sa det ) så ble jeg mye mer komfortabel med å kle meg. Men gleder meg til magen er litt mer gravidimage- akkurat nå ser jeg bare litt mett ut!!!

 

Bare få det fortalt og si det med en glede og at dere er kjempeglad for at dere skal ha baby slik at de bare må svare med glede tilbake

 

Så snart du har slått deg til ro med situasjonen kan du begynne og glede deg over at du skal oppleve noe magisk stort <3

 

 

[Anonym bruker]

Du er heldig <3 jeg skammer meg over at jeg ikke er gravid...

[Heira☆]

Du er heldig <3 jeg skammer meg over at jeg ikke er gravid...

 

Godt sagt! Hilsen prøverørs-mamma.

[Full av liv]

Jeg og mannen min giftet oss etter 7 1/2 mnd., vi, og jeg var gravid 1 mnd. etter det. Vi møtte ikke mye optimisme, spesielt ikke av svigermor og folk som ikke kjente meg så veldig godt, i mannens vennekrets. Men i år har vi vært gift i 10 år og venter vårt 3. lille vidunder. Noen ganger gjør vi ting som ikke er "politisk og sosialt korrekt", men det betyr ikke at det ikke er riktig for oss.

Så opp med humøret og bare vær lykkelig. Folk vil alltid mene sitt om andre uansett..ikke noe å bry seg om.

[Kaktus_86]

Du må ikke la andres eventuelle tanker stoppe deg fra å nyte graviditeten. Vi begynte å prøve å bli gravide etter bare 6 mnd, men var helt klare for det Noen venninner reagerte veldig skeptisk, men fra de fleste har det bare vært positive reaksjoner. Noen ganger så vet man bare når noe er riktig!

 

Det passer "aldri" å bli gravid.. Vi er begge studenter, han er ferdig neste sommer og jeg har akkurat begynt på nytt studie som går over 5 år. Så lenge det er økonomisk forsvarlig, så trenger man ikke vente bare for å vente spør du meg

 

Den første som må komme over dette er du. Du må selv begynne å nyte graviditeten og være stolt over den voksende magen før du kan forvente at andre er det.

 

Masse lykke til. Håper du begynner å glede deg snart

[Hormonella]

Hvis du skammer deg så veldig, og synes det ikke passer å bli gravid nå så burde du ha tenkt på det tidligere. Det finnes noe som heter prevansjon. Mulig du har hørt om det? Du burde faktisk skamme deg for å si dette høyt. Dette har du valgt selv!

[Anonym bruker]

Hvis du skammer deg så veldig, og synes det ikke passer å bli gravid nå så burde du ha tenkt på det tidligere. Det finnes noe som heter prevansjon. Mulig du har hørt om det? Du burde faktisk skamme deg for å si dette høyt. Dette har du valgt selv!

 

Oioioi Hormonella -Du lever visst opp til ditt navn :-P

[Hormonella]

Joa... Blir bare litt provosert når jeg vet at det er så mange som sliter med å bli gravide.

[Anonym bruker]

Er du sikker på at du bruker riktig ord når du sier du skammer deg? Jeg tror utifra det du sier at du er redd for hvordan folk kan reagere.. Det samme skjedde meg, foreldrene mine og familien fikk sjokk og valgte å ikke si noe omtrent... Tok det aldri opp igjen før seenere når de hadde svelget det. (Hadde ikke noe med alder å gjøre eller forhold,men slet ganske mye psykisk, så de var redd hvordan jeg skulle takle dette.)Nå har jeg gått til termin og snuppa kan komme når som helst. Alle gleder seg og er engasjert. Husk det er ditt liv og ikke la noen få deg til å føle deg dårlig osv... Det har jeg brukt mye energi på,men det er tross alt din familie du har begynt å lage nå og det viktigste er deg og dere

[holaho]

Det finnes mange grunner til at man kan slite med ulike ting, og selv om det sikkert er en større sorg å ikke bli gravid om man sårt ønsker det, så må det være lov til å være lei seg for det motsatte også!!

Dessuten er det ikke det hun sier, hun sliter med å vise omverdenen at hun er gravid og er redd for deres reaksjoner- sier ikke noe om at hun ikke ønsker å være gravid.

ærlig talt damer, jeg føler med dere men dere må da ha fantasi nok til at det finnes andre sorger enn deres egen- til og med den motsatte. Smålig å rakke ned på en som sliter.

Til Kristiin- lykke til, håper du finner deg til rette som gravid etterhvert.

[Anonym bruker]

Jeg tror kanskje det at du sier at du skammer deg over graviditeten blir litt feil formulert?

 

Jeg tror du kanskje heller ikke klarer å nyte graviditeten slik som du burde fordi at du frykter at graviditeten ikke vil bli akseptert av alle pga den korte tiden deres sammen som kjærester.

Ikke at jeg vet bedre hva du føler, men tenkte bare i sammenheng med at prøvere/slitere kanskje reagerer på formuleringen din

 

Nyt graviditeten og ikke tenk så mye på hva andre tenker og føler om dette!

Barnet vil bli elsket av to foreldre som elsker hverandre, og ingenting er viktigere enn det!

[shari_z]

Jeg hadde det også litt sånn da jeg gikk gravid med førstemann. Klarte aldri å sette ord på det, om det var skam eller at det var noe nytt, men jeg følte en sånn ubehag hele tiden.

 

Jeg giftet meg med mannen min (vi traff på internett og traff hverandre bare 3 ganger før vi giftet oss) og ble gravid ganske raskt da jeg hadde termin 9 mnd og 1 dag etter bryllupet. Jeg kommer fra et sterk religiøs miljø og var redd at "alle" ville vite at jeg hadde gjort "det" hvis de så jeg var gravid. Eller komme med kommentarer som "sikker du ventet til etter bryllupet?" og slikt.

 

Jeg slet veldig, men det var først etter at jeg var på UL (ikke 18-ukers UL, denne ble tatt i uke 26) og fikk virkelig sett på babyen at jeg smeltet og begynte å glede meg og ville vise frem kroppen. Kanskje hvis du bestiller en 3D UL det blir litt bedre?

 

Jeg vet ikke, vil bare si at jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg synes du er tøft som velger å sette ord på det du føler. Jeg vil også anbefale at du overser negative kommentarer her; selv om andre sorger over ikke å kunne gå gravid, så kan du bare forholde deg til det som skjer med deg. Jeg mistet min første baby, hun som jeg skammet meg over å gå gravid med, i dødfødsel. Det er sorg, det. Men det betyr ikke at mine følelser under mesteparten av svangerskapet var feil og uten verdi.

 

Klem fra meg. Håper du får det bedre snart og kan glede deg over å vise verden at du er gravid.

[OptimistHoppa]

Joa... Blir bare litt provosert når jeg vet at det er så mange som sliter med å bli gravide.

 

På et "2. trimester"-forum må man vel kunne lufte sånne tanker uten å tenke på å såre de som sliter med å bli gravide. De er jo ikke akkurat målgruppen på dette forumet...

 

Hilsen ei som slet lenge selv, men som endelig er her

[Hormonella]

Men når hun selv sier at det passet dårlig å bli gravid nå, så kunne de fint gjort et lite tiltak for at det ikke hadde blitt et "problem". Så jeg synes det er dårlig å si at man skammer seg når man er grunnen til det selv. Klart man kan lufte alle typer tanker, men man må også regne med å få tilbakemeldinger av alle slag. Det er bare sånn det er!

[OptimistHoppa]

Selvfølgelig må man regne med tilbakemeldinger av alle slag, men å sammenligne det mot "sliterne" synes jeg som sagt blir litt søkt på dette 2. trimester-forumet. Vi vet jo heller ikke om HI faktisk brukte prevensjon, det skjer stadig vekk at folk blir gravide både på pille og med kondom (ingenting er 100% sikkert) så dette _kan_ skje oss alle.

 

HI, håper du kan klare å legge alle bekymringene til side og nyte at du faktisk er gravid! Du er jo så heldig som har et lite vidunder i magen og babyen (som kommer til å bli kjempeglad i mammaen sin) vil gjerne at du er stolt av h*n og viser h*n fram!

[Drømme Stress ned-mamma]

Sleit du lenge med å bli gravid selv, Hormonella?

 

For det gjorde vi. Over tre år gikk det før jeg fikk en eneste positiv test. Det betyr ikke at et svangerskap kan være vanskelig både fysisk og psykisk for hvem som helst!! Og vet du hva? Vi har faktisk lov til å føle det vi føler, uansett!!

 

Målet med nettforum som dette, er vel at vi skal komme i kontakt med andre i samme situasjon, som kan forstå og fortelle at det blir bedre? Det hjelper i hvert fall IKKE å si at "det burde du tenkt på før"!

 

Gjort er gjort, og det er ikke bare bare å være gravid for alle og enhver. Sånn er det bare. Dette er et forum for ALLE, om man har ønsket barnet i lang tid, eller har fått seg en kraftig overraskelse.

 

Jeg går ikke å smeller og kjefter inne på disse "hvor mye har du lagt på deg, trådene" bare fordi jeg har problemer med akkurat dét. Da holder jeg meg heller gladelig unna, og lar de som bryr seg, få bry seg.

 

Så, kjære HI. Jeg tror kanskje det er en liten tilvenningsfase du går igjennom.. Jeg sliter selv med å være gravid, akkurat nå i disse ukene. Liker ikke å snakke om det, liker ikke at andre skal snakke om det og vil egentlig bare ha kroppen min tilbake sånn den var. Det er ikke enkelt å skulle venne seg til alt som skjer og skal skje, på bare noen uker, men jeg satser på at det går seg til etterhvert. Det er mange hormoner som herjer med oss og kanskje planter tanker i hodet vi ikke vil ha der, men hvis man respekterer sine egne følelser, man trenger ikke være enig, og tar tiden til hjelp, tror jeg det letter etterhvert. Gjør det som passer for deg og føles riktig nå, og ta vare på deg og den i magen <3

 

Hilsen et annet hormonelt kvinnfolk!

[Tessy]

Jeg syns du skal legge de dumme tankene vekk. kan fortelle min historie: Jeg traff samboeren min for snart 2,5 år siden, vi hadde vært sammen 6uker da jeg fant ut at jeg var gravid, ungen var ikek planlagt, men vi to hadde planlagt at det skulel bli oss to og vi hadde snakket mye om dette før vi bestemte oss for å bli sammen. Den aller første tiden syns jeg det var en skummel tanke, nettopp pga hva andre kunne mene om det, men ganske fort snudde dette til å bli kjempe stas og noe jeg var utrolig stolt over, som vi var stolte av:) jeg fødte omtrent eksakt 9mnd etter vi ble sammen, tre mnd etter det igjen forlovet vi oss, kjøpte hus og nå venter vi jaggu nr to <3<3 denne gangen planlagt. jeg kan si at jeg har fått noen komentarer fra venner om at de var usikre på om dette ville gå bra osv, men vi har vist motbevist alle, og jeg tror ingen i dag tviler på vårt forhold:) vi kunne vel likegjærne vært gift i 10 år elelr no:P

Så bare kos deg og nyt tiden, jeg var også student foresten, og graviditeten ble bare godt mottatt av studievenner og lærere:)

[Gjest MMJ]

Jeg synes også det i starten det var ekkelt, og prøvde skjule det. Jeg og min mann har vært sammen i 13 år, og har 2 barn fra før av. Mange tanker, som at om folk skulle bry seg og tenke alt mulig rart... hehe. Jobben og, gruuuuet meg til å si det til alle kollegaenen min og sjefen. Men, nå er det sagt, sa det i uke 16, kunne i skjule det så mye mer da

 

Tror det er en naturlig følelse for mange og ikke føle at det "passer", +være "redde" for andres reaksjoner.

 

Må bare si, ,med meg gikk det GREIT Heheheh Nå gleder jeg meg bare... men skjønner litt hvordan du føler det tror jeg (kanskje)